ArvidO

Pensjonisten kan ikke se at noen liker sidene han produserer. Det kan sjølsagt være at kvaliteten på det skrevne ord er såpass lavmål at de ikke vekker særlig begeistring. Jeg har bestrebet meg på å få lagt ut alle sidene jeg hadde produsert på SimpleSite-bloggen, men det er antakelig gammelt nytt for dokker som tross alt leser bloggene mine. Jeg har to veldig trofaste inspiratorer som gir meg daglig feedback på mine innlegg og uten dem, hadde jeg vurdert å legge ned hele bloggen. Pensjonisten vil ikke nevne dem med navn, men det kan bemerkes at de er samboere og bor i Bergen. Det er heller ikke gratis å blogge, så jeg føler det slik at uten blogging, kunne jeg like gjerne hevet pengene ut av vinduet. Hvis jeg kommer dit hen at jeg blogger kun for å blogge, er det liten vits å fortsette. Derfor vil tilbakemeldinger og likes være kjærkommen motivasjon for pensjonisten. Når det gjelder tilbakemeldinger, trenger de ikke å være udelt positive. Ros er selvfølgelig bedre enn ris, men hvis jeg fortjener ris, tar jeg selvfølgelig mot risen med takk, for da kan jeg skjerpe meg til neste blogg. Siden påskegjestene inntok Kvartsveien, har jeg blogget daglig, noe som jeg ikke har tenkt å fortsette med. Han Victor har spurt meg flere ganger om det er arbeidet mitt å skrive på PC-en. Jeg har replisert at det er litt strevsomt å skrive så mye og at jeg kanskje er en av de få som må betale for å jobbe.
Akkurat nå er det fint å ha et hus på tre plan. Englebarna er på loftet, ho mor konverserer med ho Anja, han Steinar og han Steffen i stua, mens jeg sitter og hamrer på tastaturet i kjellerstua. Pensjonisten hadde egentlig tenkt å lure seg til en aldri så liten middagshvil, men da han skulle gå forbi PC-en fikk han litt kløe i pekefingrene og da var veien til tastaturet veldig kort. Sjøl om det ikke regner, er været ufyselig med sterk vind og mildvær. Snøen er allerede ganske råtten, så det er ikke særlig trivelig å gå på ski. Derfor har ho mor og jeg ikke vært utenfor døra i dag. Vi har hatt selskap av han Steffen og ho Ingrid mens vi har sjaina litt, lagde middag i lag og i tillegg har ho mor og ho Ingrid bakt deilige rundstykker. Han Steinar og ho Anja tok med seg guttene og tok seg en handletur til Nuorgam. Det var egentlig godt gjort at han greide å betjene kløtsjen og gassen på Raven når man tenker på den tilstanden han var i da han la seg allerede klokka halv ni i går kveld. Forbausende kvikke til beins og i perlehumør sto begge milslukeran tidlig opp i morges. Det ble selvfølgelig en del snakk om de strabasene de hadde vært i gjennom og spesielt om de lange pausene de måtte ta underveis for at han Mørch Olsen skulle få på plass motivasjon og ståpåvilje til å gjennomføre neste etappe i skiløypa. Han var nok ikke helt ferdig med løypa da han la seg, for etter ei stund kunne ho mor og jeg høre både stønn og høylytt prat fra hannes leie på loftstua.
Dagligvarebutikkene har søndagsåpent i Finland, men Alkos er stengt. Derfor ble det ikke kjøpt inn sterke alkoholholdige drikker denne gang. Øl derimot, som regnes som dagligvare i vårt naboland, fikk de kjøpt. På tilbaketuren ble det som seg hør og bør et stopp på Capri i Varangerbotn. Der fikk guttene kose seg med brus og kaninpizza. Det var nok et nostalgisk øyeblikk for Steinar og Anja å ta en tur til kirka i Nesseby sammen med guttene. Den betyr jo mye for dem, for det var jo i den de giftet seg sommeren 2011. Da de ankom Kvartsveien ble det servert middag. Det var ikke stort de åt, finnlandsfarerne. Pensjonisten derimot forsynte seg minst 4 ganger med deilig lapskaus. Til slutt annammet han at han satt alene igjen og åt, og at ho mor var i gang med å rydde av bordet. Heldigvis husket jeg å ta en syrenøytraliserende tablett i morges, for lapskausen kan trigge brystbrenninga noe helt infernalsk. Nå gjør hele hurven seg klar til å kjøre til Vadsøya for å se på luftskipsmasta. Ho mor hiver seg også med, så det betyr at de må kjøre med begge bilene. Pensjonisten velger å nyte litt tid i ro og fred her i heimen. Når siste pekefingerslag på tastaturet er historie, er planen å hive seg i horisontalen på sofaen i stua. Nå er stillheten senket seg og siste bokstav skrives i dette øyeblikk. Min firbente venn venter på sin trofaste putesliter – får håpe at jeg får en god hvilestund.