ArvidO

«Det var litt rart å våkne opp med en 70-åring», var de første ordan æ fikk høre da æ lå og slumra på morraskvisten på gebursdagen min i går. Det var min bedre halvdel som gjorde sæ disse refleksjonan før ho spankulerte ut av soveromsdøra. Sjøl lot æ som æ sov, for man skal jo det, når det vanker kaffe og kake på seng. Ho har god sangstemme ho mor, og en feilfri opptreden med «Hurra for deg..», ble avlevert mens ho bukserte krakken på plass ved siden av senga mi. Der plasserte ho brettet med bløtkakestykket som hadde blitt pynta med et tent lys og nytrakta kaffe. Siden æ hadde dårlig ånde etter mange timer i loppekassen, blei det bare et lite streifkyss i full fart og en litt mer vedvarende god klem mens ho gratulerte mæ med 70-årsdagen. Så kosa vi oss med kaffe og bløtkake og gebursdagen var i gang.
Æ får trøste mæ med at alderen e jo bare et tall, og det e korsen man har det og tar det – som teller. Uansett e det nu slik at pensjonisten begynner å bli en aldranes mann. En mann som må venne seg av med å være «brått-hest» og arbeidskraum. Gamle vana e vond å vende, men de fire ongan mine hadde i all hemmelighet drøfta korsen dem kunne avlaste den hardtarbeidanes pappaen sin. Etter å ha kommunisert på nettet fant dem ut at dem skulle investere i en robot-gressklipper, til bruk her i Kvartsveien. Dem hadde gjentatte ganga hørt mæ akke og sukke over at plenen i Vadsø blei seanes ut som et villnis, når vi kosa oss på sommerferie på Skjånes.

Roboten har en klippekapasitet på sjuhundre og femti kvadratmeter, så æ kan også bruke den på ranchen hvis æ vil, det e opp til mottakar’n å bestemme kor den skal frisere plenen. Æ blei syndig forfær og kjempeglad da æ fikk vite ka dem hadde kjøpt til mæ. Klipparn e kjøpt på nettbutikk og blir etter kvert levert på døra. Alt det her fikk æ vite da hele hurven møttes til videochat på Facetime, etter at en flerstemt versjon av «Hurra for deg..» var historie. Hos ho mor fikk æ fem tusen krona. Dem har æ allerede investert. Æ fikk han Steffen til å bestille båtradio, juksasnelle og nylon på nettet, så nu kan vi forhåpentlig høre på DAB-radio når vi ligger ute på Vargava og fisker med «ny-båten» til sommar’n. Gaveflommen var ikke over enda. Yngstesønnen hadde tatt spanderbuksa på og overrakte mæ en Microsoft Surface pro og ei flaska vin i tillegg til fellesgaven. Han e raus den karen, men æ synes at det var altfor meget.

De nasjonale smittevernstiltakan satte en stopper for planan om å celebrere i Bergen. Som om ikke det var nok, skrinla fem-person regelen mulighetan til å innby svigerfamilie til gjestebud. Uansett hindringa fikk ho mor, han Steffen og æ feira dagen på en behørig måte. Jubilanten som er en konservativ mann i matveien, protesterte ikke på at gebursdagsmiddagen besto av risengrynsgraut og rømmegraut, sjøl om denne retten kommer på absolutt nederste skala når det gjelder middagsretter. Æ va nu bare glad til at det blei et lettere måltid til middag, for da kunne æ hive mer innpå av den deilige bløtkaka vi spiste til kaffen på ettermiddagen. Kvelden blei avrunda med deilig hjemmelaga pizza og ei nyspretta vinflaska. Ho mor tok sæ et lite dameglass, han Steffen ingenting siden han kjørte bil, men flaska blei allikevel botna. Årsaken til tom flaske sitter her og klamprer på tastaturet. Det var en vel-tilfreds 70 åring som gikk til sengs sammen med sin bedre halvdel litt før klokka tolv i går kveld. Vi fikk med oss et par stubba av «På dansefot» på radioen, før han Ole Blund kom.

Jubilanten e dypt rørt og ikke så lite stolt over de fine ordan som blei lagt ut på bloggen i går. Gjesteskribenten hadde ikke akkurat spart på rosende karakteristikker når ho beskreiv mæ som pappa. Æ må innrømme at jeg fikk både klump i halsen og tåra i øyekroken da æ leste hennes tanka om mæ. Æ vet ikke om bloggen e et samarbeidsprosjekt mellom de fire ongan våres, men æ håpe at dem står inne for det ho skreiv. Sjøl synes æ nu ikke at æ har strokke mæ så langt når det gjelder å ta sæ av ongan våres. Mye av det vi gjorde sammen i barndommen demmes, var for mæ veldig lystbetont. Æ har sjøl vært glad i idrett og var, om æ skal si det sjøl, et talent på mange områda da æ var ungdom. Et paradoks var det jo at æ blei en meritert svømmetrenar, og det i en idrett som æ sjøl langt fra beherska. Sjøl om æ knapt kunne svømme, endte æ opp som regiontrenar og fikk fram svømmera på nasjonalt nivå. Min filosofi var at gjennom målbevisst trening og trua på sæ sjøl, kunne man komme seg opp og fram både som idrettsutøver og i samfunnet.
Gjennom å se at ongan våres lyktes i bassenget, og seinar i utdanning og jobbkarriere, føle ho mor og æ at vi har lyktes med å gi dåkker den ballasten som skal til for å gjøre riktige valg i livet. Det å skaffe seg et nettverk av andre voksne har ikke hatt førsteprioritet for oss. Det å se at barn, svigerbarn og barnebarn har det godt og skikker sæ vel, e den beste betalinga man kan få som foreldra. Det er tusen ganger bedre enn å være karriærejegera, ofte på ongan sin bekostning. Ei feit bankbok kan aldre veie opp for en tapt barndom. Vi i flokken må ta vare på kværandre og tenke mer på flokken, enn egne spesifikke behov. Når det gjelder nærhet og stabilitet e det nok ho mamma som har vært klippen for oss alle i familien. Ho setter alltid flokken først og selv om kverdagen ofte kan være stri, har ho alltid tid til å gi støtte og hjelp til dem som måtte trenge det.
Til slutt: En stor takk til alle som har bidratt til å gjøre 70-årsdagen min minneverdig gjennom hilsninger, blomster og gaver.

I dag er det en stor dag i familien Olsen, vår alles kjære pappa, svigerfar og bestefar fyller hele 70 år, og det er på sin plass å gi han den hyllesten han fortjener. Opprinnelig skulle Pappa og Mamma vært sammen med oss i Bergen nå, og jeg tror vi alle kjenner spesielt på savnet i dag, og tanken på at vi så gjerne skulle vært sammen på denne store dagen. Nå ville imidlertid ikke universet det slik, og vi barna vil derfor likevel prøve så godt vi kan og bidra til at du får en fantastisk og minnerik dag.
Gratulasjoner og bursdagssang er overbringt via facetime, og Julie har fått tatt selve bursdagskaken nærmere i synet. Spenningen rundt hvordan gave barn, svigerbarn og barnebarn hadde funnet til jubilanten var stor, og jeg så det derfor som nødvendig å «innkalle» til en felles, digital gruppechat der gaven kunne avsløres.
Få minutter senere kunne vi barna samlet fortelle Pappa at vi hadde kjøpt en supermoderne robotgressklipper til han. Det har vært mange diskusjoner blant oss barna om hvilken gave som ville falle best i smak. Vi har jo alle lest om jubilantens frustrasjoner når det gjelder snømåkking, og har lenge hatt lyst til å kjøpe en snøfreser til han, for å kunne avlaste han litt fra det tunge snømåkkingsarbeidet. Men jubilanten har ikke vært helt tent på den ideen. Vi ønsket å kjøpe en gave som både kunne avlaste deg for litt arbeid og for bekymringer, og vi landet derfor på å kjøpe en robotgressklipper. Forhåpentligvis kan denne gaven bidra til at du slipper å bekymre deg for hagen hjemme i Vadsø når du er på Skjånes, eller omvendt. Hvor du velger å ta den i bruk er selvsagt helt opp til deg, men forhåpentligvis kan den spare deg for noen tunge arbeidsøkter og gi deg den gode følelsen av at alt er på stell – slik som du liker å ha det.
Det var viktig for oss å gi deg en best mulig gave på 70-årsdagen din, siden vi er så glade i deg og har så mye vi er takknemlig for. Jeg tror det er få fedre som har dedikert så mye av tiden sin til barn og barnebarn som det du har gjort. Mens vi alle bodde hjemme satt du alt av egne interesser og behov for kameratskap til side for å kunne følge oss opp tettest mulig når vi satset på svømming. Om du skulle hatt timebetalt for alle timene du har tråkket ved en bassengkant, kjørt rundt i fylket på stevner og overnattet på luftmadrass i slitne gymsaler, hadde du nok vært millioner. Vi har vært så heldige at vi ikke kjenner til noen annen følelse enn at vi er din førsteprioritet. Det tror jeg ikke alle er forunt å oppleve, og for det er vi deg evig takknemlig. Det har nok påvirket og inspirert oss alle når det kommer til den måten vi forsøker å følge opp og være tilstede for våre egne barn på. Blant annet husker jeg fra min egen barndom og ungdom at jeg alltid kunne stole på at du kom og hentet meg med bil når jeg skulle hjem. Mens de andre fedrene som oftest sa nei, sa du alltid ja (kanskje litt irritert dog, det skal sies) – men du hentet alltid meg og venninnene mine, og kjørte oss hjem. Slike små hverdagslige ting som det, har en enorm betydning for meg når jeg vurderer hvordan jeg best kan stille opp for Julie i framtiden.
Du har også lært oss at innsats overgår talent, og at man kan få til det man vil dersom man bare jobber hardt nok for det. Det tror jeg vi alle barna har hatt stort utbytte av i jobbsammenheng. Du har også gjennom oppveksten sørget for at vi har kunne møtt verden med en god dose selvtillit, samtidig som vi har lært både å inkludere og vise stor respekt for andre mennesker. Personlig for mæ, er lærdommen jeg har fått av deg om at det som betyr mest er hvordan du behandler andre og ikke resultatene du oppnår, betydd mye.
Du har også lært oss å se verdien av de «enkle ting» og hva som er det viktigste i livet; å tilbringe tiden med familie og de man bryr seg om. Du er klok og reflektert, og gir gode råd når hverdagen butter i mot. Du er rett og slett en bauta for oss.
Barnebarna har fått en utrolig kjærlig, engasjert og tålmodig bestefar. Det er nok ikke uten grunn at resten av familien ofte havner «i skyggen» når du er tilstede.
Vi har så mye og takke deg for og vi setter så uendelig stor pris på deg. Vi synes også det er fantastisk kjekt at bloggen er oppe og går igjen, og at du bruker tiden din på å dele tanker, opplevelser og minner med oss.
GRATULERER MED DAGEN VERDENS BESTE PAPPA, SVIGERFAR OG BESTEFAR.
Klem fra Stine (på vegne av oss alle)

Gratulerer med dagen! Koronaen har satt en stopper for tradisjonell 1. maifeiring, derfor markeres dagen kun med et vaiende balkongflagg på trappeverandaen. Mens æ lå og slumra og lytta med et halvt øre på radioen, hørte æ at dagen skulle feires digitalt. Korsen det skulle foregå fikk æ ikke helt med mæ, men æ regne med at fagforeningan og politikeran får fram budskapan sine via digitale plattforma. Æ lar mæ ikke begeistre over sådant påfunn, for æ e ikke virtuell nok til å la mæ røre over tala via nettet. Ho mor og æ bruke jo å være til stede på lokal 1. maimønstring, så det vil bli et savn å ikke få høre lokale talera som utfordre makta, med ho Erna i spissen.
Sjøl om vi e proletara, måtte vi gå på akkord med prinsippan våres på denne vår frihetsdag. Det e jo fredag og vaskedag, og siden vi allikevel må holde oss hjemme og ikke blande oss med allmuen, va det bare å gå i gang med støvsugar og støvtua. Ho mor som kanskje e mer påvirka av tradisjonell 1. mai, med feiring av frihetsdagen, okka seg litt mens vaskinga foregikk. Husvasken e nu et avslutta kapittel og den foregikk «i det skjulte», så æ får håpe at et reint hus kan være et godt alternativ i disse koronatider.
Ho mor skjemtes av å måtte besudle frihetsdagen ved å arbeide med husvask. Pensjonisten derimot har et mer avslappa forhold til dagens innhold. Æ e jo ikke arbeidstakar, så æ føle kanskje ikke den solidariteten med arbeidsklassen som æ burde. Innerst inne føle æ mæ som en proletar og æ vil gjerne stå på barrikadan for å gjøre min plikt og kreve min rett. Hadde æ vært amerikansk statsborgar, hadde æ jo vært i min beste alder, ja reine ungdommen sammenligna med presidenten og utfordrar’n. I landet våres e man jo passé når man pensjonere sæ, og levnes bare aktelse i festtaler. Hvis man heve røsten i det offentlige rom, blir man oppfatta som forståsæpåera og ikke tillagt betydning. Egentlig e det jo godt å ha det sånn. Så lenge man ikke treng å være aktiv og bidra i samfunnsoppbygganes aktiviteta for å heve sin månedlige apanasje, har man det ikke så verst. Selv om vi «gamlingan» må isolere oss i disse koronatian for å berge livet, vet vi jo innerst inne at myndighetan tar vare på oss på en måte som er velferdsstaten verdig. Det koste pæng å lukke ned samfunnet for å ta vare på de riktig gamle og nån av oss som plages med satt alder og et elendig immunforsvar. Om vi e verdt prisen får dem som e klokar enn mæ svare på. I hvert fall e det slik at partiet Høyre, med landsmoderen, ho Erna i spissen, har slått politisk mynt på pandemien. Partiet som var i fritt fall på meningsmålingan før koronaen tok oss, profitere nu stort på å ha statsministeren og er for tiden Norges største parti. Dette til tross for at alle vedtak som e gjort i forhold til økonomiske pakka til næringslivet, er forhandla fram av alle parti i stortinget og at det har vært politisk enighet om smitteværntiltakan.
Når vi ikke kunne gå på 1.maiarrangement her i byen, tok ho mor og æ oss en trøartur for å nyte våren. Sola skinte så fint fra skyfri himmel og temperaturen va på hele to grader pluss i solsteiken. I skyggen va det nok dessverre et par minusgrader, så det e ikke snakk om nokka særlig snøsmelting her i Kvænbyen. Æ va litt overmodig da vi la av gårde fra Kvartsveien. Æ hadde tatt kasjetthua på hauet, men æ oppdaga fort at det var en tabbe. Æ måtte gjøre vendereis etter at æ kjente at kulda svei på de bare øran. For å fortsette å prise våren tok æ på mæ den lysegrønne sponsorhua fra DNB. Håpet e jo som kjent lysegrønt, så fargen matchet i alle fall forsettet om å prise våren. Sjøl om ho mor fremdeles e plaga med ond-skanken, fikk vi oss en trøartur på godt og vel en halv times tid. For å dokumentere vårens komme, tok æ nån bilda sånn at dokker på bakgrunn av sjølsyn kan få gjøre dokker opp ei meining om korsen vi har det her i nord.

Atter en gang har vi grilla på platten på nedsida av huset. Det var såpass le for austavinden at vi bevilga oss en kopp kaffe etter middagsslaberaset. Han Steffen va selvfølgelig i lag med oss. Han hadde vært på trimtur med el-sykkel’n, så det var godt for den slitne kroppen å komme hjem til oss på grillparty.

Praten gikk mest om utbyggingsplana i Lomakka og på Skjånes og om korsen disse skulle finansieres og gjennomføres. Det va stor enighet om at de mest presseranes tiltakan måtte iverksettes i løpet av mai og første del av juni måned, mens større tiltak måtte vente til høsten. Kanskje det blir sånn at en av sommergjestan må være storbonde på Kjosbakken mens pensjonisten sysselsette sæ som snekkar og altmuligmann. Vi blei også enige om at forefallanes arbeid ikke skulle gå utover friluftsliv og ørretfiske.

Pensjonisten har opplevd nok en vintermåned. Til og med i dag, 30. april er det lett snø i lufta. Det er langt fra uvanlig at det snør på denne tida av året, men det e ikke vanlig å ha mer enn en meter snødybde på slettmarka. Mens resten av storfylke Troms og Finnmark e velsigna med sol fra skyfri himmel, e det helt overskya her i øst.
Det er riktignok et par varmegrada, men det nøtte jo lite når det er nede i fem minusgrada på nattestid. Det blir ingen tining av sådanne tilstanda. Når snøsmeltinga begynne langt ut på dagen, vare den kun et par timers tid før frosten tar over og frys smeltevannet til is igjen. Et gammelt ordtak sier: «Når skarasnøen bær en voksen mann på St. Hansaften, blir det sein vår». I år skal det mer enn et under til om det grøvste av snøen er tint når det e midtsommar i resten av landet.
Normalt våkne makkeflua i disse tider. Pensjonisten har ikke sett nokka til den oppvåkninga. Det e jo bra på mange måta å slippe unna flueplagan, men flua har viktige oppgava når mai kommer og naturen skal kle sæ i sommerdrakt igjen. Hvis det omsider grønnes, må æ nok hjelpe flua med å pollinere jordbærplantan mine. Hvis makkeflua frys i hjel, får æ litt av en jobb.

Æ hadde gleda mæ til å kjøre til Skjånes i mårra, men ustadig vær og overhengende fare for stengte fjelloverganga, har fått oss til å revurdere planan. Vi va seint ute med åpninga av residensen i fjor, men i år blir det satt ny rekord i så måte. Når æ tenke på alt arbeide som vente mæ på ransjen, e det nesten sånn at æ får hauverk av å tenke på det. Æ har nok gapt over for mye når æ har erverva mæ to båta, ett hus og en fjøs. Vestveggen på huset e i ferd med å råtne opp, den gamle delen av fjøsen e kondemnabel og må bygges opp igjen og båtan treng kraftig vedlikehold før eventuell sjøsetting kan finne sted.

Pensjonisten e ikke lenger så kvikk og arbeidsfør som tidligare. Æ kvier mæ til å sette i gang med alle prosjektan som vente på ferdigstillelse, spesielt nu når æ føle at tida arbeide imot mæ. Her hjemme i Kvartsveien må vi belage oss på mange nødvendige renoveringa. På kjøkkenet bør nån av frontene på skuffer og dører skiftes, i tillegg til skroget rundt oppvaskmaskinen, som er i ferd med å bli ødelagt av fukt. Da vi la ny parkett på golvan på kjøkkenet og stua, valgte vi billigaste sort. Det har resultert i at den e nærmest utslitt etter i underkant av ti års bruk. Det trenges sårt til å bytte den ut med laminatgulv av god kvalitet. Opp-pussing av loftstrappa er påkrevd. Hos han Steffen skal det bygges ny utvendig trapp, verandaene rives og sørveggen fores ut, etterisoleres og paneles. Ny og større veranda skal bygges, og garasje settes opp. Det skal også planeres og anlegges plen. Æ regne med at æ blir hyra inn som snekkar og altmuligmann når prosjektan skal igangsettes.
Æ blir ærlig talt litt svett av å tenke på alle de arbeidsoppgavan som ligg foran mæ. Enten blir æ krank og utslitt av alle prosjektan, eller så blir æ kanskje sprek og opplagt av all trimmen arbeidan påføre mæ. Hittil har været hindra mæ i å ta fatt på arbeidet på Skjånes. Æ håper at vi kommer oss dit om ikke så altfor lenge. Hvis æ skal få gjort nokka der, må æ nok belage mæ på å leve i et par ukers karantene på Kjosbakken. Det går ikke lenger bare å planlegge og ikke gjennomføre, så æ e pukka nødd til å gå over fra å tenke til å handle. Nu har æ brukt lang nok til på å skyve arbeidan foran mæ.
I løpet av juni måned får æ håpe at æ får tid til å flikke litt her hjemme og bygge trapp til han Steffen. Resten av arbeidsoppgavan må æ nok utsette til høsten. Æ tror at æ skal greie å gjennomføre mesteparten av oppdragan, sjøl om æ e blitt gammel og skrøpelig. Æ har jo den fordelen at æ ikke treng å bruke tid på å gjøre mitt fornødne i arbeidstida. Æ har jo posen på magen som tar sæ av den saken. Når æ arbeide går det unna, for æ tar hverken matpauser eller fem-minutt, så æ skal nok få krauma mæ til å få gjort nokka. Om æ ser fram til det, e en annen sak.

Gammelrokken hennes mamma vekker mange gode minna i mæ. Kor mange meter ullgarn som er spunnet på rokken, vet æ ikke. Mesteparten av ullklærne som vi sju ongan brukte, var strikka av hjemmespunna garn, så det var nok snakk om tusenvis av meter. Når æ ser på rokken, får æ et indre bilde av ho mamma som sitter og nynner foran kull-ovnen på kjøkkenet hjemme på Langstrand. Ho sitter der og får spinnehjulet til å gå rundt, mens ho taktfast trør rytmisk på trøa (tråbrettet). Det durer så fint fra spinnehjulet mens entrådsgarnet fyller spolen, der garnet fordeler seg ved bruk av spolevingen.
Ulla ho brukte til å spinne til ullgarn var ikke kjøpt fra et veveri eller ei ullgarnsforretning. Den hadde ho sjøl erverva sæ ved egenhendig saueklipping. Etter at lamminga var vel overstått, var det tid for å klippe sauan før dem blei sluppet på sommerbeite. Det var et strevsomt arbeid, for det fantes ikke elektriske klippemaskina da æ var guttonge, i hvert fall ikke på Langstrand.

Ho måtte bruke sauesaksa, ei stor og klumpat saks som var laga til formålet. Han pappa sørga for at saksa var kvessa, men han involverte sæ ikke i klippinga. For å få klipt sauen, måtte ho få den i noe som kalles for åvelta (ramle på rygg i ei stilling der sauen ikke kommer seg opp ved egen hjelp), det vil si at sauen satt oppreist, nesten på rygg, med forbeina opp. Når sauen sitt/ ligg i denne stillinga er den rolig og lar seg klippe nesten uten motstand.
På småbruket våres hadde vi nok saua til å forsyne hele familien med kjøtt i tillegg til å selge noen lammeskrotta til slakterbutikken hannes Wæraas i Hammerfest. Erfarne klippera, som jo ho mamma i høyeste grad var, brukte en halv times tid på å klippe en sau. Det var ikke fritt for at det verka både i rygg og arma etter ei dags økt i klippebingen. Klippinga tok ei ukes tid og ulla blei ved dagens ende stappa i striesekka i påvente av ullkjøpar’n som frekventerte bygdan på sommarstid. Ull av finaste kvalitet ble tatt av til eget bruk og lagra på et tørt og luftig sted i fjøs’n, gjerne på høylemmen som nu var skrapa for tørrhøy.
Først på seinhøsten var det tid for å rense ulla og gjøre den klar for bruk. Gjennom vinterens løp hadde både gress, skitt og møkker blanda seg godt inn i ulla. Før den kunne brukes måtte den renses. Ulla som nu var tørr og til dels luftig etter lagringa på lemmen, lot seg lett bearbeide og således renses. I løpet av lagringsperioden på opptil et halvt år, hadde det meste av fjøslukta dunsta ut av ulla. Etter at ulla var grovrensa på låvebrua, tok ho den inn i kjellar’n for videre bearbeiding.
Neste trinn var å få ulla karda, nokka som skjedde i kjøkkenkroken. For å karde ull treng man håndkarda. Håndkardan ser ut som store flate hårbørsta av tre med nåler av ståltråd og kan i dag kjøpes på enkelte garnbutikka. Kor ho mamma hadde fått kardan fra, vet æ ikke. Ukarda ull er klumpat og flokat og vanskelig å bruke til nokka. For å gjøre ulla mer brukelig må den kardes. For å få den karda måtte ho mamma ta i bruk håndkardan sine. Ho la en bit med ull mellom håndkardan og greide ulla fram og tilbake mellom dem, til alle flokan og klumpan ble borte og endte opp som et flak med myk og luftig ull. Denne ulla var nå klar til toving eller spinning til garn.
Etter kardinga, var det å finne fram rokken. Det første ho gjorde var å bitte fast en tråd rundt spolen. Tråden måtte teites godt til slik at den ikke slura når spolen gikk rundt. Etter at ho hadde festa tråden til ulldotten som ho mata inn i rokken – mens ho trødde taktfast på tråbrettet, blei spolen fylt opp av det feilfrie garnet som ho spant. Det siste ho gjorde i prosessen var å tvinne sammen tre enkle tråda til tretrådig ullgarn. Ho brukte tre spoler til dette arbeidet. Æ kan dessverre ikke beskrive framgangsmåten mer nøyaktig, men en ting vet æ, og det er at ho var navngjeten for de fine ullgarnsproduktan sine.
Når æ nu ser på rokken og tenker på den gleden ho mamma hadde av å produsere sitt eget garn til strikketøyan sine, fylles jeg med en indre ro og kjærlige tanker om ho mamma. Hennes avslapping i en travel kverdag var håndarbeid, der strikking var en foretrukket geskjeft. Strikkepinnene ble ikke liggende å støve ned i hennes nærvær. Mesteparten av det hjemmespunna garnet hadde fargen naturell, dvs. samme farge som ulla. Dette garnet ble etter kvært til lesta til å ha på skankan, votter som holdt nævvan varme på vinterstid og for ikke å snakke om ullbuksa som holdt oss varm fra midjen og ned. Så lenge man holdt seg tørr på kroppen, var ullbuksa deilig å ha på sæ. Hvis man var så uheldig å bli svett og varm, oppsto det en kløe som ofte var infernalsk. Det var nok mange som ble både glad og letta da stilongsen som var en miks av bomull og polyester, kom på markedet, og ullunderbuksa blei lagt bort for godt.
Mitt håp er at gammelrokken som æ har arva etter ho mamma blir tatt vare på av kommende generasjona. For å sikre arverekkefølgen, har æ bestemt at rokken må gå i arv fra kvinne til kvinne, sjøl om det var æ som arva rokken etter ho mamma og ikke en av mine to søstre. Derfor er det ho Stine som er utpekt til å bli forvalter av rokken når æ har trokke mitt siste åndedrag. Æ håpe at ho tenker litt på ho bestemor når ho sjøl blir eldre og ser på rokken. Rokken er kjøpt i 1946, like etter krigen og er i dag ca. 74 år. Den har vært flittig brukt fra da av og til ca. 1970 da småbruket på Fjordstrand ble lagt ned. Ho mamma fortsatte med strikking og brodering helt til det siste, så ho var arbeidsom og kreativ den tøtta.

Mer om ho mamma: Hjørdis Konstanse Ingebrigtsen

Facebook side om : Rokk og spinning

Fakta om rokk

Nu e æ så forbanna på værgudan som ikke ser forskjell på vinter og vår, at det halve kunne ha vært nok. Man skulle jo tro at dem som styre været har sett at tjel’n har kommet tilbake fra Afrika for å stifte bo i fjærsteinan. Det nøtte heller ikke at småfuglan har det så travelt med å finne make og parre sæ, at dem ikke estimere å ete solsikkefrø lenger. Kor det blir av den meget omtalte globale oppvarminga, må nu fuglan vite. Æ tror nok at dem vet det like godt som han derre «Vår Herre» som styre med alt i himmel’ n og på jord. Nei, klinkekula som han mista, bryr han sæ nok ikke særlig om. Eller det kan jo være at et støkke av den har dotte av og at vi i «Gokk» er kommet på avveie og havna på Nordpolen.
Æ årske snart ikke å gløse ut av vinduet lenger, det e bare elendighet å se. Da vi sto opp i går morges kom æ til å ta et uforvaranes gløtt på oppkjørselen våres. Æ kjente blodet fauk opp i de øvre regionan i hauet da æ så at nysnøen hadde aura igjen hele parkeringsplassen våres. Da vi la oss for natta, var den bar og fin med kun noen spredte forekomster av tynne islag.
Optimistisk anlagt som æ e, hadde æ pakka sammen snøskufla og sommerlagra den i boden under verandaen. Da kroppen var flidd, frokosten fortært, posen på magen skifta og tannpussen unnagjort, kledde æ hastig på mæ og gikk ut for å fjerne svinmakta. Æ gjøv laus på ytterdøra, som bråstoppa i snehaugen som hadde bygd sæ opp på trappa. Med dødsforakt gikk æ laus på den blytunge våtsnøen. Æ estimerte ikke å flytte den til de magasinerte snødongan på øst- og vestsida av huset. Nei, æ skufla mannskiten kortaste vei til sides mens æ forbante værgudan med kraftuttrykk fra våre nordlige egner. Det var ingen andre enn han som hører og vet alt, som hørte eder og galle fra mæ, for utgytelsan foregikk inne i hauet. Da æ va ung og i mi velmakt, forbant æ helvete med fargene rødt og svart. Æ har sannelig fått revurdert mitt fargevalg, for vintran her i nord, og spesielt vinter’n i år, har gjort mæ overbevisst om at helvete e kvitt.
Æ har allerede skrevve at skiføret antakelig vil holde sæ til St. Hans, nokka æ trur har relevans. Æ blir mer og mer sikker på at værgudan straffe oss enfoldige nordlendinga for at vi var så ubetenksom å innføre søringskarantenen. At dem som styre med været e på parti med søringan e åpenbart. For å tirre oss opp enda mer enn vi allerede e, flomme mediene over med bilda av sydlandsstemning fra de mer opplyste delene av landet, mens vi i «Gokk» må bruke helikopter for å besøke nabobygda som e isolert på grunn av uvær og gjenføkne veia.
På TV-en og i radioen høre æ støtt og stadig at Nord Norge blir framstilt som det forjettede land med fin natur, og uante muligheter for rekreasjon og fiske. Søringan stakkars, som ikke lenger kan reise på billig sydenferie, blir nu lokka til å feriere i den vakre nordnorske naturen. Æ høre ingenting om at vi oppsitteran kunne trenge å komme oss bort i fra mannskitvær og mangel på sol, for å bygge opp D-vitaminlagran sånn at vi kan overleve nok et år her i vinterhelvete. Det er vel forventa at vi skal holde oss her vi e, sånn at vi kan oppvarte søringan når dem finner behag i å visitere oss gjestfrie nordlendinga. Sånn som det nu e, kan vi knapt ta av oss skinnlua for ikke å fryse øran av oss. Katti vi kan avdekke kroppen og la de livgivanes solstrålen solbrenne de lakenkvite kroppan våres, vet han «gammelsjur». I fjor lot værgudan oss ha den muligheta kun to dager i midten av juli. Sjøl når sola viste ansikt, nådde temperaturen ikke å strekke seg til et tosifra tall.
Det e ikke rart at Koronaen også skyr oss som pesten. Forståsæpåeran predike jo om at koronaen ikke like varme og fuktighet. Da e det kjemperart at det nesten bare e de nordligaste kommunan i kongeriket som e smittefrie. Her ville virusan virkelig kunne utvikle sæ og trives, for er det nokka vi har nok av så er det kulde og frossen fuktighet (snø). I Vadsø har vi hatt tre koronasyke. To av dem havna på sykehus, mens den tredje klarte sæ med å være i hjemmekarantene. To av dem blei smitta mens dem var på ferie i Thailand, mens den tredje, som var ei kjerring på 87, blei smitta da ho var på besøk hos dem. Æ trur at årsaken til at ikke flere blei smitta, e at virusan anser folk. Dem fant vel ikke behag i forfrosne vadsøværinga som har klort sæ fast i gråsteinan og snøskavlan for å unngå å dumme seg ut i mere urbane strøk av landet. Vi som ikke vet våres eget beste må nok bare ta til takke med mannskitvær og minst 9 måna vinter og et par måna til med dårlig skiføre.
Ho mor lar sæ ikke i samme grad som pensjonisten slå ut av vær og føreforhold. Sjøl om ho fremdeles e plaga med onskanken, fikk ho overtalt «grinebiteren» til å være med på en liten trøartur. Vel tilbake sa ho plutselig at ho hadde sett et vårtegn. Du slette tid, tenkte æ, har det rabla for «gamla»? Ho drog mæ med sæ nedafor husnova, og der fikk æ med sjølsyn se at de ytterste plankan på jordbærlandet var begynt å tine fram. Ho e optimistisk den tøtta, det skal ho ha. Æ for min del tror at det skal godt gjøres å få modne jordbær før nattefrosten setter inn til høsten. I sin glede over vårtegnet, lagde ho en snømann av kramsnøen før ho tusla innomhus igjen. Pensjonisten lot sæ ikke begeistre      over vårtegnet og tok strake vegen inn til sitt lune rede.

Våren var ei travel tid på småbruket Fjordstrand på Langstrand. Han pappa som var vaktmester på internatskolen hadde fast arbeidstid fra klokka sju om mårran til klokka seks om ettermiddagen. Det var pause fra klokka to til klokka fire. Da spiste vi middag og etterpå la han seg alltid på gulvet med ei sofaputa under hauet, for å ta sæ en strekk før han gikk på jobb igjen. Hannes faste daglige arbeidstid gjorde at mesteparten av fjøsarbeidet falt på ho mamma. Etter at møkker-spredninga var unnagjort, ble det derfor ei travel tid for henne. Det var tid for lamming. Lamminga foregikk i månedsskiftet april/mai, og for at man skulle unngå vinterlam, var det viktig å ha kontroll med parringa på høsten.
I midten av september blei sauan henta ned fra fjellbeite. Når de var trygt tilbake på den inngjerde øverjorda var det tid for gjelling (klipping av sædstrengen). Da kom dyrlegen og gjella alle værlamman, med unntak av ett som ble valgt ut til å bli avlsvær. Dette værlammet ble ikke satt i avl på egen besetning. Innavl var nokka man måtte unngå, for det førte etter kvært til degenererte dyr. For å unngå innavl var det om å gjøre å få byttet til sæ en vær fra en annen besetning. Denne væren var et såkalt fjorårslam som blei «setta på» for parringa si skyld. Spesielt viktig var det å påse at den utvalgte hadde to steina i pungen, for det skulle mye sperm til for å bedekke både jømrer (årsgamle ho-saua som ikke hadde lammet før) og søyer (ho-saua som hadde lammet tidligere). Det vanlige var å bytte avlsvær med sauebønder fra nabobygdan Lotre, Hellefjord og Sletnes. På denne måten dreiv man avlsarbeid og sørga for at sauebestandan fikk god ull og godt kjøtt, samt at de var friske.
Den gjennomsnittlige drektighetstida for sau er 148 daga. Parringa måtte ikke skje før i slutten av november, hvis lamminga skulle skje i månedsskiftet april/ mai påfølganes år. Derfor måtte væren som regel stå i band på eget inngjerda område, mens han venta på å få parre sæ. Det hendte dog at den fyrrige krabaten sleit seg og lurte sæ til ei hyrdestund. Hvis noen av de utvalgte var i brunst, blei det vinterlam, nokka som ikke var ønskelig. I snørike høsta, ble sauan tatt inn i fjøs’n. Der blei ho-sauan plassert i en stor sauegarde, mens væren fikk oppholde sæ i egen binge. Dersom værforholdene ikke tillot utendørsparring, måtte den foregå innendørs. Det var mamma sitt ansvar å ha kontroll på parringa, og ho unngikk som regel å få vinterlam.
Vi ongan, måtte holde trygg avstand til væren. Når det nærma seg brunsttid ble væran ofte «stangvise», og det hendte at voksne, eller overmodige ungdomma fikk sæ en skikkelig springskalle av den brunstige væren. Han så nok på alle mannebein som mulige rivala. Væren hadde kun en misjon, og det var å parre seg med jømran og søyan. Etter paringa som varte et par ukers tid, blei «gammel-væren» slakta eller kastrert. Æ kan ikke minnes om vi spiste kjøttet, men æ antar at kadaveret led samme skjebne som slakteavfallet til de kastrerte værlamman og gammelsauan som ikke var påsettanes. I mangel på offentlig renovasjon var det vanlig å la sjura, kråka og ramen meske seg med slakteavfallet.

Sauan som hadde tatt lam, måtte tilbringe drektighetstida innendørs og de blei fora med næranes føde for at lamman skulle utvikle sæ tilfredsstillanes. Det var vanlig å mate dem med frossen seiyngel (grønnspor eller godd), som vi kalte yngelen, i tillegg til tørrhøy. Godden ble tatt med not om høsten når frosten kom, og den blei lagra i frossen tilstand på onkel Ingvald-kaia. Ho mamma brukte ikke å godd som tilleggsfor. Siden han pappa var vaktmester, fikk vi alt av avskjær og skrell fra grønnsaker og frukt, gamle brød og anna matavfall. Dette skrellet, som var meget næringsrikt, blei brukt som tilleggsfor og de velfødde sauan hadde de beste forutsetningan for å bære fram friske og livskraftige lam. Når det var godvær på etterjulsvinteren beita sauan på tang og tare i fjæra. Det var viktig for å få jod i kroppen. Man måtte passe på at sauene ikke fikk ete fiskelever, for de tålte ikke den sorten og kunne bli veldig syke eller dø av å ete lever.
De første sauan lamma i slutten av april. Det var starten på ei hektisk tid for ho mamma. Det blei et par uker med mye nattevåk og fødselshjelp. Dødfødte lam var en sjeldenhet i mamma sitt fjøs. Æ kan med stolthet bruke den betegnelsen om fjøs’n, for ho satte alltid dyrevelferd og kjærlig stell foran personlig velvære. Hvis det var en sau som ho forventa skulle lamme ved nattestid, sørga ho for å være der hvis det skulle oppstå komplikasjona. Det var ikke få ganga at ho ved hjelp av kløkt og egne hender hjalp til med å snu lam som lå feil vei i fødselskanalen. På den måten berga ho mange liv, både for barselssyke søyer og lam.
Vanligvis fikk søya to lam. En sjelden gang kunne de førstegangs-fødende jømran få bare ett lam, men som regel fikk også de to hver. En sjelden gang kunne søyer få tre lam. Da var det vanlig at mora ikke hadde melk nok til alle tre, så da blei det til at vi fikk flaskelam på gården. Et flaskelam blei fort veldig tilknytta til dem som dia det med melkeflaska. Et slikt lam blei nesten som en hund som fotfølgte dæ.
Som guttunge va æ veldig avhengig av mammaen min. Æ «hang i skjørtan» hennes støtt og stadig, og det hendte at æ fikk overvære saua som lamma. Det var spennende for en liten gutt å se på når lamminga foregikk, men det var en ting som overraska meg med fødselen. Først slikka søya lamman reine for blod og slim og så spiste den morkaka. Æ kunne ikke forstå at søya var så svinat og spurte ho mamma koffer den gjorde det. Ho svarte at den gjorde det for å ikke støte fra sæ lamman. Hvis søya ikke fikk slikka lamman sine reine, ville søya ikke ha noe med lamman å gjøre i ettertid. Morkaka spiste ho for at den var næringsrik og sørga for at søya holdt sæ frisk.
Sjøl om ho mamma hadde det stritt under lamminga, hørte æ aldri at ho klaga. Ho sto på og ho skjøtta alle sine huslige oppgava uansett om ho var både utslitt og underernært på søvn. Det var med stor tilfredsstillelse og et smil om munnen den dagen ho endelig kunne slippe sauan og lamman ut av fjøs’n. Æ husker enda når sauene var på sommerbeite i bakkan ovenfor huset våres på Langstrand og ho mamma birra (lokka) på dem. Da kom dem springanes mot ho og gjensynsgleden var stor både for sauan og ho mamma. Ho var en sann dyrevenn, ho mamma.

I dag, 23. april e det 252 dager igjen av året. Siden det e skuddår, e det den 114. dagen, Jørgensdag, og den markeres med en hest eller et kors på primstaven. Markeringa e til minne om Sankt Georg som etter legenden bekjempa en drage. Etterpå ble han en katolsk helgen og han led martyrdøden under forfølgelsan av kristne på begynnelsen av 300 tallet.
Primstaven e en kalender laget av tre og den var vanlig i Norge i eldre tider. Kverdagan e markert med innskårne hakk eller strek. Helligdaga og merkedaga skiller sæ ut med spesielle symbola. Funksjonen til primstaven e å holde orden på den årlige tidsregninga, når året begynner og når det e skuddår. Primstaven har ei sommersida som varer fra 14. april – sommerdagen til 14. oktober – vinterdagen, da den snus til vintersida.

Figur 1: Primstav – sommertid  Figur 2: Primstav – vintertid.

I dag går minnan tilbake til min barndoms rike på Langstrand. Våren var ei travel tid for fiskarbonden som streva for å få endan til å møtes. De fleste som dreiv jorda var på denne tida nettopp kommet hjem fra Lofotfiske. Med penger på bok, var det tid for å gjøre opp gammelskylda med kjøpmannen på stedet. Det var vanlig å handle på «borg», dvs. at varan ble betalt etterskuddsvis. Hvis Lofotfisket slo feil på grunn av manglanes skrei-innsig eller mye uvær, hendte det sågar at kjøpmannen måtte inndrive skylda med loven i hand, eller ved minnelig ordning i form av naturalia fra småbrukar’n.

Våronna begynte med et ekte skitarbeid. I løpet av vinteren ble alt av frau og møkker svabra ned gjennom ei luka i fjøsgulvet. Alle fjøs hadde en møkker-kjellar som hadde kun en funksjon og det var å fylles opp av ekskrementer fra kyr og sauer som sto på bås. Der sto de fra begynnelsen av oktober til langt ut i mai, til lamming og kalving var unnagjort. I møkker-kjellar’n blei møkra lagra fortløpanes, og omdanning til gjødsel skjedde via en illeluktanes gjæringsprosess. Denne prosessen førte til den navngjetne fjøslukta som hadde en lei tendens til å sette seg i klærne til kjerringa på garden, som vanligvis hadde det daglige ansvaret for dyrestellet. Det var tabu å bruke fjøsklærne innomhus, så på- og avkledning av disse fant sted i svala, inngangspartiet i fjøsen, der  utedassen som regel var plassert. Plasseringa var hensiktsmessig av to årsaker. Overskuddsvarme fra husdyran og et avtrede som var skjerma fra innsyn og uvær, var et nødvendig gode for både voksne og barn.

Tilbake til møkker-kjellar’n. På denne tida av året var det mannfolkan i huset som måtte trø til og ta seg av tømminga av kjellar’n. Ved hjelp av møkker-greip og en stor hjemmelaga kjelke, blei store mengder gjæra møkker spredt utover jordan. Der lå de som illeluktanes brune møkker-hauga før de etter kvert blei raka utover snøen. Alt av gårdsarbeidet måtte gjøres med handmakt. Gjennom radio, ukeblad og ved sjølsyn på reiser, hadde folk kjennskap til mekaniserte redskapa og traktor, men jordlappan som skulle drives ga ikke utbytte til sådanne investeringa. Det var bare å spytte i nævvan og ta i et tak når det krevdes.

De som var så heldige å ha hest på gården, slapp å hive tauet over aksla for å dra kjelken med møkkerlasset, ofte grynnanes til knes i våt og slapsat vårsnø. Møkker-spredninga var ikke et arbeid for kvinnfolk eller sveklinger. Det var bare de yngste guttan på gården som slapp unna det tunge skitarbeidet. Pensjonisten tilhørte heldigvis denne kategorien, så slitet og lukta i møkker-kjellar’n blei æ spart for.

Sjøl om det var et hardt arbeid, var det et viktig og nødvendig arbeid å gjøre for dem som dreiv jorda. På Langstrand var det kun gressproduksjon som var aktuelt. Jordsmonnet var skrint, så den årlige møkker-tilførselen var et nødvendig tilskudd både for gjødsling og jordoppbygging. Det var om å gjøre å få såpass stor gress-avling at man hadde vinterfôr til kua på båsen, sauan i garet og grisen i grisebingen. Både dyr og menneska var avhengige av kverandre for å overleve, og våres felles avfallsprodukt, møkra, var i aller høyeste grad en nødvendig bestanddel for å overleve her i det karrige nord. Det var harde tider, tider som kan komme tilbake igjen, hvis vi fortsetter å utarme jorda i higen etter å karre til oss, på bekostning av jorda- og havets ressursa som skal fø oss.

Vindrossan fra nordvest smeller i veggan og snøelingan kommer og går mens sola har et svare strev med å skinne ned til oss mellom snøbygan. Det er som om hele naturen salutterer for svigerdattera våres, ho Beate. Salutteringa er ho mor og pensjonisten mer en gjerne med på. Vi gratulerer hjerteligst med dagen og håper at den blir feira, sjøl om jubilanten antakelig har nok å gjøre med å gjenåpne barnehagen ho er leder for i disse koronatider. Gjenåpning samt veiledning fra staten er gjeldende for drifta og det påfaller leder å sørge for at de statlige forordningan blir etterlevd. Vi regner med at ho har fått oppvartning med kaffe og kake på seng i morges og at gemalen sørger for en bedre middag for jubilanten. At ungan tar seg av servering, rydding og oppvask er forventa. Det ligger på alle å gjøre dagen så fin som mulig for ei kjær mor som utfører det grøvste av de nevnte oppgavan resten av dagan i året.

Pensjonisten må jo opptre i inkognito-modus i dag, for min hardtarbeidende frue har videomøte med rektor og kollegaer. Arbeidstakar’n sitter på sin hjemmekontor-plass i kjellar’n mens pensjonisten har rigga sæ til på loftstua. Det er nesten altfor stille i huset, og hadde det ikke vært for den evinnelige tinnitusen, kunne æ sikkert ha nytt tilværelsen. Når den ikke lar seg nyte fult ut, er alternativet å overdøve summetonen i øret med liflige tona på Spotify. Akkurat nå er det gamle slagera, med den tidligere svenske supergruppa ABBA, som behager øran mine. Det nærmer seg lunsj-tid og kaffepause for ho mor og mæ.

Æ føle på mæ at en god kopp kaffe samt noe å bite i, i godt selskap med ho mor, vil gjøre godt i min aldranes skrott. En prat om alt og ingenting er prisverdig og også nødvendig. Heldigvis har vi enda mye å prate om, sjøl om det begynner å nærme seg 50 år siden æ møtte ho på samvirkelagstrappa på Skjånes. Det var kjærlighet ved første blikk, i hvert fall fra mi sida, og sjøl om vi har opplevd både gråvær og solskinn, har ikke følelsan for ho avtatt. For mæ er ho enda den sprudlanes jenta som stjal mitt hjerte i januar måned i 1972.

Det gjør godt å tenke på at dette møtet til nå har resultert i fire flotte barn, sju barnebarn, to svigerdøtre og en svigersønn. Pensjonisten bruker å avslutte sine skribleria med at dokker må ta vare på kverandre. Spesielt nu i denne Koronatida er det viktig å sette sine egne spesifikke behov til side og heller sette søkelys på ka som i sum er best for flokken. Min og mor sin flokk er jo dokker alle, og vi er veldig glade i dokker.

Vi setter umåtelig stor pris på all kontakt både via mobiltelefon og andre media. Gjennom meldinga, snappa etc. får vi et innblikk i kverdagen dokkers, og så langt vi kan se, ser det ut for at dokker tar dokker av flokken dokkers på en omsorgsfull og god måte. Pensjonisten er ikke så flink å gi tilbakemeldinga, men det er derimot ho mor. Ho prioriterer å gi tilbakemeldinga prompte, sjøl om det ofte fører til en nokka lunken middagstallerken. Glemt er heller ikke alle de meldingene ho sender til dokker i løpet av dagen. Æ for min del er litt slapp i så måte. Kanskje det er mæ eldstesønnen ligner på i så måte. Han glimrer jo med sitt fravær når det gjelder kommentara til bloggan mine.

Det er ikke så enkelt å finne på nokka å blogge om. Det skjer ikke så mye om dagan og været er et tema som jeg føler har fått litt i overkant mye fokus i bloggan mine. Men det er vel absolutt slik at vi forfrosne nordlendinga er prisgitt været på en anna måte enn søringan. Her nord har vi jo hatt, etter mi mening, en bortkasta «søringkarantene» på grunn av smittefaren. Ka som skulle kunne få søringan til å ville komme til oss i det forblåste og i gjensnødde nord, er ei gåte for mæ. Dem har jo tatt de beste jobban og mesteparten av oljen og fisken fra oss, så dem har det nok best der dem er. Æ er sikker på at dem ikke hadde tatt kulda og snøfokket fra oss hvis dem hadde kunnet, nei mannskitværet får vi nok holde for oss sjøl. Ei mager trøst er at kulda kanskje er grunnen til at vi holder oss så godt her i nord, for vi er jo nedfrossen cirka halve livet.
Til tross for kulde og snøbyga gleder det oss å se at noen av barnebarna våres allerede har tatt seg et sjøbad. Det går nok enda ei god stund før vi kan ta av oss dunjakkan, vinterhanskan og ull-hua når vi våger oss utendørs.

P.s. Pensjonisten regne ikke flokken våres som søringa. Nyt dagen og ta vare på flokken!

Pensjonisten har nettopp kommet hjem fra en trøartur. Turkameraten min, ho mor er så plaga med vrista på høyreskanken at ho måtte bryte av turen etter et par hundre meter og ta en rolig promenade i nabolaget. Æ måtte således ta til takke med mæ sjøl som turvenn, sjøl om æ var innstilt på å slå følge med ho mor å gå hjem igjen. Ho mor overtalte meg til å gå videre, og lydig som æ er, gjorde jeg nettopp det.
Det er rart med det, å være sin egen venn kan være ganske så underholdende. Når man går og trasker på opptinte gangstier som er fulle av vanndammer og grus fra vinterglatte veier, så kommer det fort en melodi som gnager i underbevisstheten. I dag var det «Jeg er i Herrens hender…» som kverna i bakhauet. Koffer denne salmen kom til mæ, vet æ ikke, for æ e ikke så veldig opptatt med det kristelige for tiden. Kanskje salmen hadde sin rot i pandemien som har truffet landet, og at underbevisstheta har bearbeida tanker om smittefare og en grusom skjebne, hvis koronaen skulle ramme kroppen min og et skrøpelig immunforsvar. Ei trøst, i hvert fall for dem som er religiøst anlagt, er å overgi sin skjebne til «Skaperen», men for mæ som har mista barnetroa, er det ikke Vår Herre jeg setter min lit til. Da har jeg større tiltro til ho Erna og han Bent, sjøl om dem ikke matcher mitt politiske ståsted.
Æ prøvde å nyte naturens påbegynnende oppvåkning etter vinterdvalen, men svære grus- og jordbesatte brøytekanta var dog ingen balsam for sjelen. I tillegg savna æ ho mor som er min klippe i livet. Det var fånyttes å få andre og mer lystelige sangstubba til å overta kverninga, så det var bare å gi opp – å la salmen gå sin gang. Etter hvert fikk æ annet å tenke på, men det var ingen befrielse. Skankan mine har som regel fungert utmerket, med spenstig gange og akseptabel fart både på slettmarka og i bakkene med, men i dag slo dem seg vrang. Det var bare så vidt det bar framover. Kjente at ondt’ene begynte å herje med legger og lår og da det gamle tretthetsbruddet i fotsålen murra faretruende, ble jeg litt nedstemt. Murringa i fotbladet gikk heldigvis over, men æ følte at æ måtte disponere kreftene mine fornuftig for å kreke mæ hjem til Kvartsveien igjen. Hadde pusten vært av samme kaliber som skankan, hadde diagnosen vært klar; da ville det antakelig vært et snev av Korona.
Det er ingen grunn til å være bekymra for helbreden til pensjonisten. Å føle litt kroppslig retardasjon er høyst naturlig når man med stormskritt nærme seg 70 år. Minnes at min kjære mor en gang akket seg og sa: «Man skulle bare ha levd til man var 70 år. Livet etter 70 er mest bare en pest og ei plage». Kanskje det var slik det var den gang, men æ formoder at ordene hennes ikke gjelder meg og min aldrende kropp.
Pensjonisten er kanskje litt melankolsk i dag, men til tross for det så æ fram til til å nyte godværet utendørs sammen med ho mor. Sola skinner vakkert og det frista ho mor og pensjonisten til å nyte en kaffetår ute på platten. Godt kledd satte vi oss ned for å kose oss i det gode været, men den kalde nordøsten fikk oss fort på andre tanker enn kos. Pensjonisten bjelma fort i sæ sin kaffetår og etter kun kort utetid, tok æ de tomme kaffekoppene med mæ og puska seg mæ inn i varmen igjen. Ho mor som hadde brukt lang tid på å forberede middagen for oss og middagsgjesten våres, gikk ut ei stund før mæ og ho «sto han av», da æ kapitulerte og gikk innomhus. Ho er, «ingen pusekatt» – den tøtta, som ho Gerd Liv Valla sa om sæ sjøl, da ho var LO leder. Æ derimot, er nok ikke så tøff som æ utgir mæ for å være.