ArvidO

Æ skriv nu bare for å si at æ fant et trådlaust tastatur som æ så gjerne vil teste. Det er rart med den blåtanna som fungerer som ei usynlig ledning mellom tastaturet og den bærbare PC-en. Æ kunne sjølsagt brukt tastaturet på den, men det er bedre å skrive på et eksternt tastatur, for det kan man bikke litt på skrå, nokka som pensjonisten liker mye bedre enn det flate laptop-tastaturet. Egentlig har æ ikke nokka vettug å skrive om, men siden bloggen e til internt bruk, e det vel ikke så farlig om nyhetan mine av og til e av den litt trivielle sorten. Tastaturet som får gjennomgå mine harde tastetrykk, er etterlatenskaper fra da han Steffen bodde på gutterommet. Det er forresten PC-en også.
Vi e akkurat ferdig med fredagsvasken og snart e det middags-sjau. Først skal ho mor kjøre på Rema for å handle litt. Siden æ slit med immunforsvaret, e æ så godt som i karantene. Egentlig synes æ at det e ei fin ordning, for nå sparer æ på «kronasjen.» Før koronaen var det en tendens til røde tall i måneds-regnskapet. Nu derimot ser det ut for at det blir et lite overskudd.
Ho mor har enda vondt i skankan, så vi gir en god dag i promenaden i dag. Været e heller ikke av en sådan beskaffenhet at det frister med en trøartur. Det blåser en sur østavind med sludd og regn i kastan, så i dag er det riktig fint å være i frivillig karantene. Egentlig like æ å være litt for mæ sjøl og stulle med mitt. Æ bruke å kalle mæ sjøl for «han blomsterfinn» for æ e mer enn gjennomsnittlig opptatt av det som vokser og gror. Nu prøve æ så godt som æ kan å ale opp et sitrontre, et epletre, en chiliplante og et eiketre. Opprinnelsen til plantene er frø som ho mor og pensjonisten har drevet fram. Chiliplanten og eiketreet har røtter fra Bergen, nærmere bestemt en liten rød chili fra vinduskarmen på kjøkkenet hannes Steinar og ei eikenøtt fra den forhenværende hagen hannes Ståle på Mildegeilen.

I og med at æ må spare på nyhetan, må æ være litt knapp i dag. Æ kan jo ikke fortelle alt på en gang, da blir det lite å blogge om ved senere høve. Siden æ har beretta om opphavet til chiliplanten og eiketreet, forventer æ tilbakemeldingen fra donorene. Ha det bra og ta godt vare på hverandre.

Read Full Post »

I kjelleren sitter ho mor og veileder sine elever via nettet, mens pensjonisten hakker laus på tastaturet på en bærbar PC av litt eldre type. Jeg sitter ikke ved min kones side, men på loftstua, noe som gjør at jeg ikke er et forstyrrende element. I og med at jeg ikke behersker touch-metoden, blir det til at jeg klamprer på tastene ved bruk av to-pekefinger metoden. Metoden fungerer utmerket og det blir rød strek under ordet hvis jeg er uheldig å trykke ned en feil bokstav, eller glemmer mellomrom mellom ordene. Således er det en enkel sak å rette opp ortografien, men når det gjelder syntaksen må ho mor trå til for å få setningsflyten akseptabel. Fordelen med å sitte alene og avskjermet, er at jeg kan klampre så hardt jeg vil på tastene. Når jeg sitter ved siden av min bolde viv, er klampringa mi til både ergrelse og sjenanse for henne, noe som tar fokus bort fra hennes arbeid.
I går kveld ble det et lite tilbakeslag i min glede over at våren endelig er kommet. Da sola gikk ned bak åsen i nordvest, ble det et merkbart fall i temperaturen. Ho mor og jeg som hadde vært på en visitt hos han Steffen i Lomakaveien, fikk med både syn og vaklende steg oppleve at sildrende vann og smådammer på asfalten begynte å fryse til. Det var med stor forsiktighet og ei trygg hand å holde i at jeg greide å stavre meg hjem til Kvartsveien. Heldigvis hadde ho mor, konservativ som ho er, tatt på seg piggskoene, mens jeg som er en innovativ kar stolte fullt og fast på at det var slutt på kuldegrader der jeg gikk i joggesko og solbriller på, i tussmørket.
I skrivende stund er vi atter velsigna med varmegrader, dog ikke med solskinn fra klar himmel. Hvis værmeldinga for den østlige delen av Troms og Finnmark slår til, blir det snøbyger i ettermiddag og i kveld. Pessimist som jeg er, forventer jeg at snøen vil lave ned og dekke til de flotte askegrå brøytekantene. Gatene som ligger som svarte snorer i vinterlandskapet er akkurat nå i ferd med å tørke opp. Hvis snøen kommer, noe som jeg frykter, må vi gjennom en ny periode med slaps og søle før vi kan ta joggeskoene på igjen. Valget står mellom faren for å bli våt på skankan og gå lettføtt i joggesko, eller å slepe seg av gårde med tunge klamme gummistøvler på føttene. Jeg velger joggesko, men tror at ho mor for sikkerhets skyld tar på seg piggskoene når vi tar våres daglige promenade.
Pensjonisten og frue gjennomførte promenaden som antatt med joggesko på beina, eller rettere sagt med ankelhøye goretexsko, mens ho mor traska i piggskoan. På et mirakuløst vis unngikk vi å bli våt på skankan helt til vi nærma oss REMA på tilbaketuren. Jeg vet ikke om det var reint overmot eller sløvskap som fikk ho mor til å tråkke ut i ei vannpytt, men resultatet ble i hvert fall at ho blei våt på høyrefoten. I tillegg klaga ho på at ho hadde vondt i vristene på begge skankan. I mitt stille sinn tenkte jeg at det skulle bare mangle om ho ikke hadde vondt, for ho hoppa og spratt som en gaselle mellom vannpyttene. At ho hadde veldig vondt er ikke å betvile, for da vi endelig kom hjem igjen gikk ho rake veien til medisinskapet. Der fant ho tuben med Voltarol Forte (smertedempende salve) som ho masserte inn i de vonde vristene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Når jeg ser ut av kjellervinduet ser jeg hvite fnugg i lufta. Det er garantert ikke pollen, så det er vel de bebudede snøelingene som trenger seg på. Det er bare å håpe at snøen ikke kommer i store mengder, for nå er jeg så lei av snøen at jeg brekker meg når jeg ser de hvite fjonene som faller ned fra himmelen. Takk for i dag og kos dokker hjemme sammen med barn og nær familie.

Read Full Post »

Det sildrer og renner i gata våres. Det er vått og deilig med slaps og vanndammer i gatene. Hvite brøytekanter må vike plassen for fæl og skitten sørpesnø. Det er et syn som gjør pensjonisten både oppstemt og glad. Iveren etter å få fram «avbæra», som vi sier på finnmarksk, er så stor at gamlingen gjerne hjelper til med både spaden og snøskufla. Det er bare det at de magasinerte snømengdene enda måler godt og vel tre meter fra bakkenivå, så det er et problem å få gammelsnøen fjerna og lagt på et høveligere tiningssted.
Mens jeg holdt på med å hjelpe våren, heva jeg blikket og oppdaga et det lak fra takrenna på flere plasser. Nærmere gransking fra bakkenivå avdekket flere brudd på den. Det var ikke annet å gjøre enn å hente stigen for å klyve opp for å få tatt elendigheta i øyensyn. Kortstigen var heldigvis mer enn lang nok, så det var en enkel sak å komme seg opp til takrennenivået. Heldigvis hadde takrenna bare sklidd ut av skjøtemuffene, så det var bare å få festet takrenna til muffene på en forskriftsmessig måte.
En annen sak, og antakelig årsaken til utglidningene, var at hele renna var fylt av gammelt løv og barnåler fra sibirlerkene innpakket i aur. Den kjente sangen: «Det er mykkje som kjem fram når snøen forsvinn», viste seg atter en gang å ha relevans. Det var bare å hive av seg vinterhanskan og gå til verket med lopne barfingra. Nå ligger den salige blandingen av biologisk og geologisk materiale på snøen bakom husnova. Der får den ligge i fred til det blir tid for å rake plenen en gang ut i juni måned. Sjølsagt håper jeg at småfuglan ser seg nytte av materien og bruker den til reirbygging, dog ikke i den nyrensa takrenna..
Da ho mor kom hjem fra et jobboppdrag på skolen, spurte ho som vanlig om jeg hadde vasket hendene mine. «Ja», sa jeg, «de ble grundig vaska da æ fjerna mannskit fra takrenna». Forresten hadde jeg ikke trengt å si noe om det, for det var selvfølgelig spor etter fjerninga. Det var visne barnåler både på stue- og kjøkkengulv. Min bedre halvdel lurte på hvordan barnålene hadde kommet innomhus, men jeg tror nok at ho ante hvem som hadde drogge ulumskhetene inn i huset. Jeg sa ikke så mye om barnålene, men for å være sikker på at ho skulle se hva jeg hadde styrt med, ba jeg henne å se ut av kjøkkenvinduet. Der fikk ho se det tydelige beviset på at hendene mine måtte være grundig vasket og ikke befengt med koronavirus.
Egentlig skulle ho mor og jeg vært ute på trøartur nå, men ho er innkalt til fellesmøte på PC-en klokka 14.30, så da gikk heldigvis den turen fløyten. Gatene minner mer om sildrende bekker enn ferdselsårer, så uten bruk av beksømstøvler er faren for å bli våt på skankan overhengende. Hvis det fortsetter på den herran måten med bråtining, vil nok piggskoan hennes mor bli bytta ut med joggesko neste gang vi promenerer.
For sikkerhets skyld står felleskian våres klar til bruk, på østsida av trappa. Erfaringsmessig, og spesielt i år, er det stor sannsynlighet for at skiføret holder stand, i hvert fall til St. Hans., så det er altfor tidlig å sommerlagre skian i ytterkjellar’n.
Ha det godt, alle dokker som bruker energi på å stauke dokker gjennom mine skriblerier. Det kommer nok flere av den sorten, men kanskje ikke allerede i morgen. Målet om å skrive ei A4 side er oppnådd, så nå avslutter jeg med punktum.

Read Full Post »

Pensjonister trenger ikke å planlegge arbeidsøkter og stresse med å komme seg på jobb. Apropos det å komme seg på jobb, er det mange som deler min situasjon i så måte. Faren for å pådra seg koronasmitte har ordna det slik at mange arbeidstakere ikke har en jobb å gå til, mens andre utfører jobben via sitt hjemmekontor. Her i huset fungerer kjellerstua som arbeidsplass for ho mor som ikke sluntrer unna sin lærerdont, sjøl om skolen er stengt for både lærere og elever. Akkurat nå sitter ho ved min side og planlegger hjemmearbeid/ hjemmeskole for gruppa si. Når ho er ferdig med prosjektet, skal ho etter hvert dra til arbeidsplassen på skolen for å skrive ut arbeidshefter til elevene. Kommunikasjonen med elevene foregår digitalt, både via ulike kommunikasjonsapper og lyd-bilde, i tillegg til fysiske opplegg som arbeidshefter mm. Ellers har ho samtaler med lærerkollegaer, samt videokonferanser som ledes av rektor, der hele personalet er involvert.

Pensjonisten bruker mesteparten av «arbeidsdagen» til avslapping og avislesing på I-pad’en, når ikke store snøfall tvinger meg ut i to-timers økter med snøskuffa. Det hender at jeg tar en sveip med støvsugeren, og en daglig rutine er å invitere den hardtarbeidende kona mi til en kaffetår. Bortsett fra litt innviklete middagsretter har jeg også beholdt min status som hverdagskokk, noe som ho mor og han Steffen nyter godt av. Jeg er også en ivrig «kikker» og utallige turer, med kameraet på telefonen i beredskap, til kjøkkenvinduet er blitt en daglig rutine. Her er det supre forhold for å bivåne småfugler som mesker seg med solsikkefrø fra et par foringsplasser. I år har vi vært så heldige å ha flere dompappar på foringsplassen, noe som er stor stas. Spesielt hannen med sitt røde bryst, er en sann fryd for øyet. I tillegg til gråtrost, grønnfink, gråsisik og dompap observerer vi daglig en veldig lubben sidensvans. Et stort savn for oss er at vi enda ikke har hatt besøk av snøspurven.
I dag har han som styrer med været velsigna oss med mildvær. Sjøl om temperaturen er farlig nær frysepunktet, er det dog på den røde siden. Om det er våren som er i anmarsj vet bare den som styrer med været. Det er håp i hengende snøre så lenge det er mildvær, og snøbygene holder seg på trygg avstand ute i Barentshavet. Mildværet skal etter prognosene vare ut denne uka, men av erfaring vet vi at det blir tilbakeslag med både frost og kraftige snøbyger når nordvesten tar tak. Det er forresten sommerdag i dag. Et gammelt værtegn sier at hvis det er frost natt til 14. april, vil det bli en kald og trasig vår, med hele 40 frostnetter før sommeren setter inn. Andre værtegn sier at slik sommerdagen er, vil været forbli resten av våren. Det er heldigvis mildt og antydning til solskinn i dag, så prognosen for våren tilsier at den blir måtelig bra. Når temperaturen i tillegg holdt seg på null grader gjennom natta, kaverer det for at vi får en vår til å leve med.
Det er ikke fritt for at lysta til å reise til Skjånes for å ta i bruk huset på Kjosbakken river i kroppen. Hvis det åpnes for å ta i bruk hytter som ligger i en annen kommune, etter 20. april, skal det mye til for å stoppe oss fra å hive oss i bilen og kjøre vestover påfølgende helg. Pensjonisten regner med at det er store snømengder som må flyttes for å få akseptable utendørsforhold. Heldigvis er han Steffen også veldig smausen på Skjånestur, så det er bare å sette han i snømåking når vi ankommer residensen. Pensjonisten må jo prioritere innomhusoppgaver som tilgang til vann, åpne kloakkrør etc. mens ho mor saumfarer vegger og tak med støvtua i jakten på overvintrende edderkopper som ikke skal drepes, men helst fortsette å eksistere utendørs. Det blir antakelig nok å gjøre for alle tre, men litt avslapping med noe rødt i glasset vil vi nok bevilge oss.
Det første pensjonisten vil foreta seg når hyttevedtaket eventuelt oppheves, er å kontakte Telenor. Vi stenger internettabonnementet i den tiden vi ikke bruker huset. Derfor må vi kontakte Telenor for å få åpnet det igjen. Det er stusselig å ikke kunne se på TV når man er på hytta, noe som er beskrevet tilbørlig i tidligere blogger. Sjøl om gleden med å være på Skjånes er stor, er vi allikevel såpass urbane at vi vil ha tilgang til internett, tv og mobiltelefon.
Når det gjelder bloggen, er det ikke sikkert at den oppdateres daglig. Det blir lett til at man gjentar seg sjøl hvis man skriver for ofte. Da er det bedre å skrive når man har noe å fortelle, som kanskje kan være av interesse for dokker som følger bloggen min. Jeg er sjølsagt åpen for innspill og vil sette pris på å få forslag til aktuelle temaer.
Dagens blogg avsluttes med takk til dokker som har gitt meg oppmuntrende tilbakemeldinger. Ta vare på hverandre og fortsett med å være gode omsorgspersoner for barnebarna våres som ikke kan gå på skole og i barnehage i disse Koronatider. Ho mor og pensjonisten er veldig glad i dokker alle, og vi håper at hverdagen vil bli koronafri om ikke så lenge.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Read Full Post »

 

Hadde det ikke vært for at ho mor har gebursdag i dag, tror jeg at jeg hadde vært en smule deprimert. Unngikk å se ut av vinduet da jeg var oppe for å late vannet i halv sekstida på morgenkvisten, for jeg hadde en stygg anelse om hva som ville fange blikket. Værmeldinga bedyra at det skulle bli kraftige snøbyger og snøfokk, så det gjaldt å holde humøret til seansen med kaffe og kake på seng var gjennomført. Det var ikke tale om å estimere tilstanden utenfor huset før gebursdagsritualet var gjennomført.
En adstadig ektemann skulle jo overrekt gave til jubilanten, min bolde viv, men den gang ei. Skal ikke skylde på Koronaen, men den var nok en delårsak til den manglende presangen, men den aller største skylda legges dog på jubilanten. Det er ikke lett å kjøpe noe til den tøtta, så løsninga ble å kludre noen ord på en lapp om at ho måtte sjekke bankkontoen og at 48 av de årene ho fylte var tilbrakt sammen med «gamlingen», alias the boss ArvidO. Vet ikke om ho har sjekka kontoen, men uansett håper jeg at ho blir glad når ho ser summen.
I bakhodet lå den latente frykten for å se ut av vinduet og murra, mens kaffe og deilig bløtkake ble fortært. Glede og kos ble brått erstattet med kraftige innvendige eder da jeg omsider lot blikket saumfare uteområdet. Store snømengder og en anselig mengde våt brøytesnø sperra innkjørselen til residensen. Det var bare å bite tennene sammen og stålsette seg til et par timers baling med snøskuffa. Siden ho mor har gebursdag viste jeg ikke min harme, men mumla noe om at det egentlig var fint med litt snø, for nå ble det litt trim på «gamlingen».
Jeg må bekjenne at jeg hater snø, og det behager meg aldeles ikke å få det hvite marerittet anbrakt til sitt opplagringssted på begge sidene av huset, i tillegg til anselige mengder i hagen nedenfor. Gjennomsnittlig snømengde pr dato er nærmere to meter på flatmark, så det er ikke spesielt hyggelig å få nyss om at arvingan i Bergen er i full gang med raking av ugress og løv i hagene sine. Her hos oss skal det godt gjøres om vi får nevneverdig barmark før St. Hans.
Allikevel må jeg dog innrømme at det er både vakkert og oppbyggende når sola skinner og kuldegradene er ensifret. Hadde det ikke vært for den forbaskede nordvesten som uler rundt husnova, kunne vi hatt det riktig trivelig på de daglige skiturene ho mor og jeg har gjennomført. For å holde Koronaregelen med å unngå ansamlinger av folk og å holde betryggende avstand til potensielle smittekilder, har vi med vinden i ryggen holdt et akseptabelt tempo til destinasjonen Sanddalen. Med til dels kraftig motvind har derimot hjemoverturen ofte vært en prøvelse, sjøl om sola har glitret på himmelen.
Det har vært et stort savn for oss å ikke ha påskegjester. Koronaen sørget for at trekkfuglene fra Bergen ble stoppet av rigide karanteneregler. Vi hadde gledet oss til å få være sammen med han Victor, han Aksel og ho Ingrid mens ho Anja og han Steinar frekventerte skiløypene i området fra Vadsø til Klubben i Nesseby kommune. Han Steffen har heldigvis vært mye sammen med oss, men allikevel har vi savnet påskegjestan våres fra Bergen.
Avslutningsvis vil jeg berette at jeg skal forsøke å holde bloggen ved like. Er som dokker vet avhengig av tilbakemeldinger for å få motivasjon til å skrive. Håper at skrivekløen vil ta meg og at jeg får lufta en del av mine, noen ganger sære, meninger her på bloggen. Husk at ytringene her ofte ikke lar seg verifisere og at de heller ikke alltid er i forhold til gjeldende standard. Så får alle dokker, våre kjære og nære, ha ei riktig god – og nesten overstått – påske. Håper at Koronaen ebber ut og at vi kan få være i lag med dokker om ikke så altfor lenge.

Read Full Post »

I dag er det nøyaktig 42 år siden jeg ble pappa for første gang. Da ble «odelssønnen», han Ståle født, og han har derfor gebursdag i dag. Ho mor og pensjonisten vil gratulere eldstesønnen våres hjerteligst med dagen og vi håper at hann koser seg på Rossnes sammen med familien sin. Vi klemte i vei og sang «Hurra for deg» av full hals i morges. Vi håper at han satte pris på det sjøl om det kanskje ikke var den helt store sangprestasjonen han fikk høre. Ho mor hadde som vanlig sine problemer å treffe toneleiet til faderen, så den helt store opplevelsen ble det nok ikke.
Her på Skjånes er det gråvær og regnbyer, men på formiddagen var det oppholdsvær og åtte varmegrader. Pensjonisten brukte godværet til å liste rundt vinduene og døra i nybygget på fjøs’n, mens ho mor sjaina litt i huset. Jeg hadde tatt med meg ei gammel gjerdesag og en liten kompressor som han Steffen hadde lagret i kjelleren hjemme i Kvartsveien. Både saga og kompressoren fungerte, sjøl om saga reiv litt i treet og kompressoren hadde litt problemer med å gi fra seg lufttrykk nok til stiftepistolen. Den hadde problemer med å få stiftehodet tilstrekkelig langt inn i listverket, men resultatet ble allikevel tilfredsstillende.
Pensjonisten antar at leserne mine har fått med seg innleggene om bolyst på Skjånessida på Facebook. Her stilte pensjonisten seg litt kritisk til forsøpling og plassering av store kaistolper, noe som ikke ble like godt mottatt av alle oppsitterne i bygda. Ikke vet jeg om diskusjonen har hatt noe for seg, men Skjånesværingene har vært flinke å rydde og kjørt søppel på egnet mottak i Mehamn i det siste. Pensjonisten, som jo var en av dem som brakte søppelproblematikken på bane, kan jo ikke være dårligere, så han brukte litt av dagen til å rydde vekk de gamle plasttakrennene og ditto nedløp som var lagret på nedsiden av gjerdet foran huset. Handsaga var flittig i bruk, for noen av nedløpsrørene og rennene var veldig lange, så de måtte kuttes opp i høvelige biter. Nå venter plastsøppelet på å bli fraktet til Vadsø for destruering på søppelplassen der
Det var like før at plastbåten led samme skjebne som plastavfallet. Da jeg inspiserte den på sin lagringsplass i fjøskjelleren, så jeg til min forferdelse at hele framparten var uten luft. Med litt møye og strev fikk jeg etter hvert dratt den ut fra sitt hvilested. Vel ute på plenen fikk jeg pumpet opp den lufttomme delen, men jeg greide ikke å lokalisere lekkasjen sjøl om jeg sprayet på salovann, som ho mor hadde mikset til sådan bruk. Hvis jeg ikke får lappet hullet, blir jeg nok plaget med lekkasjen resten av sommeren. Jeg håper at han Steffen, som har litt skarpere syn og hørsel enn pensjonisten, greier å lokalisere lekkasjen når han tar seg tid til å komme til Skjånes.
Akkurat nå har ho mor begynt å kokkelere. Ho lager lasagne til kvelds, og stamgjestene, han Sture og ho Sissel er selvfølgelig buden til kveldsmiddag. Dem er akkurat kommet hjem fra handelstur til Nuorgam. Der kjøpte de et stort tilhengerlass med bygningsmaterialer som skal brukes til restaurering av «Bestemorhuset». Pensjonisten stilte selvfølgelig opp og hjalp dem med å få parkert hengeren da de ankom Skjånes. Det var ikke så enkelt å få manøvrert den tungt lastede hengeren nedover skråbakken ovenfor huset, men med mye kløkt og ikke så lite handmakt greide vi å få hengeren på plass.
Han Sture bruker samme entreprenør, han Khaldon på Sandholmen, som vi brukte for å få lagt tak på residensen her på Kjosbakken. Han har forresten fått helt nytt arbeidslag, de som sto for taktekkinga her hos oss har visstnok gått konkurs, så de er foreløpig satt ut av spill. Det ser ut for at det nye arbeidslaget kan jobben sin, og de har stor framdrift i arbeidet. Når «sommergjestene» fra Bergen kommer på ferie, vil de få se det flotte nyrestaurerte huset på Steinneset. Det må vel være noe å se fram til.

Read Full Post »

Nå er det like før at vi kan ta fatt på malearbeider. Vi venter på at rørleggerne gjør sitt arbeid, slik at vi kan få montert kjøkken, veggfaste toaletter etc. Elektrikerne blir ferdige med det grøvste i begynnelsen av neste uke. Så gjenstår maling, foring av vinduer, listing og å legge gulv før boligen er innflyttingsklar. Huseiar’n bor jo bra og har det godt sammen med ho mor og han far, så det er ikke «bråttom» å flytte inn i «ny-huset». Snekkar’n e stort sett ferdig med plateslåinga, så pensjonisten må vel skifte beite og bli maler ei stund framover. Han Steffen blir ferdig med den andre hjemmeeksamenen i løpet av uka. Fra og med neste uke får han endelig tid til å arbeide i huset igjen. Det hadde gjort seg med oppholdsvær og litt varme slik at all saging kan skje utendørs. Det er ikke så lurt å male hvis veggene er fulle av bygnigsstøv.

Det melder dårlig vær, så det er ikke sikkert at vi reiser til Skjånes i morgen. Hvis vi blir hjemme, er det nok å gjøre her i Kvartsveien. Det skal ryddes i blomsterbedene. Trær skal klippes og jordbærlandet skal gjøres klart til vekstsesongen. Vi håper på oppholdsvær hvis vi blir hjemme, for det er ikke særlig morsomt å jobbe ute i øsende regnvær.

Det ble noen ord i all hast som ho svigermor brukte å skrive når ho sendte brev til oss. Håper at dokker som leser dette vil ha litt glede av å se bildene fra huset. Tilbakemeldinger mottas med takk!

 

Read Full Post »

Det er ikke mange plasser i vårt langstrakte land som kan skryte av strålende sol fra skyfri himmel og fem kalde varmegrader. Men vi som er oppsittere ved Barentshavets bredder, er som makkeflua. Når sola skinner i bakkene levner vi til, og i likhet med makkeflua surrer vi rundt i den golde avbæra utmarka i omegnen. Sjøl om vinterkulda har herja med kroppen og gikta river, trosset pensjonisten alle plager for å promenere på Pavelstien sammen med min alltid sprudlende og opplagte ektemake. Det var ikke fritt for at nordøsten reiv godt både i klær og ansikt da vi krumbøyd la oss på været og baska oss til utgangspunktet for spaserturen, Fossen. Da denne strekninga var tilbakelagt, fikk vi både sola og vinden i ryggen og nå var det om å gjøre for pensjonisten å strekke ut «gammelkroppen» slik at vinden kunne fungere som hjelpemotor. Det var som om kroppen tinte opp og gikta forsvant som dogg for sola, der vi vandret med freidig mot på stien til Røde Kors hytta.
Ho mor som alltid går til og fra skolen og således er vant med å bruke apostlenes hester, valset glad og lett ved min side mens ho priste både sola og stiens beskaffenhet. Ho kjente ingen smerter i skinnleggene og konkluderte med at asfalten ikke er et godt underlag for sarte dameføtter. Jeg sa meg enig med henne, sjøl om jeg ikke merket så mye til slike smerter da jeg vandret på mine lange daglige turer i Vadsøs gater, før jeg ble «snekker» på heltid. Sjøl om mine undersåtter ikke er brukt særlig mye, merket jeg at fordums spenst og styrke enda ligger latent i gammelskrotten. Samtidig er jeg ganske «eti» og greide å holde tempoet som ho mor satte opp. Ho er som sagt lett på foten og det er ikke mange på våres alder som følger tempoet som vi setter opp. Normalt er det pensjonisten som setter standard når det gjelder tempo og distanse, men i dag hadde jeg mer enn nok med å følge min spreke kone.
Da vi kom fram til Røde Kors hytta ymta ho fram på om vi skulle gå tilbake til Fossen igjen, men da avbrøt pensjonisten henne og sa at vi var enige om å gå rake veien hjem, uten unødige «krumspring på turen. Ho var heldigvis enig med meg i det, og etter et kort stopp ved postkassen der vi noterte ned årets første tur i «trim-boka», gikk vi korteste vei hjem igjen.
Mens vi trasket på Pavelstien, surra og gikk vaskemaskinen fullstappet med klær. Normalt henger ho mor ikke ut klær på søndager, men i dag gjorde ho et unntak, fordi det er så salig god klestørk når sola skinner og tørr østavind får klærne til å blafre slik at fuktigheta i klesfibrene tørker på et blunk. Ho hadde også ordna klart til å sette brøddeig før vi gikk, men utbakinga måtte vike plass for tynnribba som snart er ferdigstekt i ovnen. Så den gode lukta av deilige hjemmebakte grove rundstykker må vi vente på å snuse inn til seinere i ettermiddag.
Etter at klærne var hengt på snora, disket ho mor opp med kaffe og müsli i yoghurt på platten. Det var deilig å slappe av i le av vinden mens sola ødslet med sine livgivende stråler i et forsøk på å tine opp den gustne, vinterbleke huden våres. Vi håper på mye godt vær framover, for vi trenger å bygge opp D-vitaminlageret i kroppen. Pensjonisten som i fjor sommer bare unntaksvis fikk sole seg, blant annet da han var på ferie i Nice på den Franske Rivieraen, håper på mye sol og godvær. Forhåpentligvis blir posen på magen snart fjerna slik at legemet kan blottstilles når sola eventuelt sprer sine varme stråler over oss solhungrige finnmarkinga.
Han Steffen er forresten litt laber i formen i dag. Det tar på å selebrere sammen med kompisene, spesielt når det ikke er damer tilstede for å kontrollere diverse gastronomiske og væskefylte inntak. Hvis han har arvet mer enn utseende etter pensjonisten, er jeg stygt redd for at han også kjemper mot både kvalme og tømmermenn dagen derpå. Av egen erfaring vet jeg at litt virksomhet i frisk luft er saliggjørende, så det ligger an til at vi blir å kjøre noen lass med avkappete trær til destruering på egnet plass i Thomaselvdalen. Trærne felte han i går formiddag, så nå får han panoramautsikt over vakre Varanger fra huset sitt i Lomakaveien.

Read Full Post »

Gratulerer med dagen! En gang måtte det jo hende, og i dag skjedde det. Ho mor og jeg valgte å la være å gå i 17. maitoget i dag. Vi har hatt som fast ritual å delta i toget, i hvert fall siden vi ble et par tidlig på 1970 tallet. Da var det forresten forventet at lærere skulle stille opp i skoletoget, noe jeg selvfølgelig gjorde da jeg var studentlærer på Skjånes. Det var ingen frivillighet i det å lede klassen sin i 17. mai-toget, og det var ikke snakk om å få betalt for jobben. Det var den gangen læreryrket ble sett på som et «kall», mer enn et lønnet arbeid. Det skulle enda gå mange år før vi anså lærergjerningen som en profesjon på linje med andre yrker, med gryende krav til anstendig lønn og arbeidstid for å utøve vår pedagogiske praksis.
I dag er det sjølsagt at det å følge klassen i 17. maitoget er en frivillig sak og at deltakelse i toget utløser en liten lønnskompensasjon. Når det gjelder pensjonisten og frue, har aldri lønn for strevet vært motivet for deltakelse i toget. Begge har alltid hatt en sterk nasjonalfølelse og det har derfor vært utenkelig for oss å stå på sidelinja og bivåne toget som gikk forbi. Det har vært hyggelig å «sjikkelakke, sjikkelakke, jazz – bom – bø» sammen med forventningsfulle skolebarn, og det har vært en glede å lage «klasserop» og fantasifulle klasse-faner der nasjonalfargene rødt, hvitt og blått har vært dominerende.
Hvert år er det et svare strev for ho mor å strigle både kropp og bunad til den store dagen. Pensjonisten som har et mer avslappet forhold til habitten, må også finne seg i å gå lastefritt kledd, med renvasket og nystrøket «kvitskjorte» og slips under den flekkfrie blådressen. Sist søndag fikk ho for seg at ho måtte bråslanke seg for å komme inn i bunaden. Ho har derfor levd veldig asketisk i ei knapp ukes tid. Sjokolade og annen kaloririk mat har måttet vike for å oppnå en mindre omfangsrik midje. Mens pensjonisten har tatt seg en liten «kveldspinne», har ho aller nådigst strukket seg til å nyte et glass med kalorifritt «sprudlevann». Pensjonisten har kanskje ikke vært oppmerksom nok, men vil allikevel påstå at hennes syn på egen kropp, har vært sterkt overdrevet.
Pensjonisten som er en relativt opptatt mann på hverdagen, har ikke levnet bilens beskaffenhet og renhold mange tanker i det siste. Både fører – og passasjersete er langt fra rene og innbydende, så det var med bange anelser min bunadskledde halvdel satte seg i setet ved siden av sjåføren. Vi var som vanlig tidlig ute, så det ble litt venting i byen før vi gikk for å se på barnetoget. Etter to parkeringer var det dags å forlate bilen, men aller først måtte bakdelen av bunaden inspiseres nøye. Det var jo fare for at smuss og lort fra setet hadde festet seg på stakken. Heldigvis var det ikke noe å finne, og hand i hand la vi i vei opp monomenttrappa til Statens hus for å vente på at toget skulle komme. Som haleheng på toget fulgte vi strømmen av folk ned til byen, men unnlot å gå til torget for å høre ordførerens hilsningsord. Vi tok rake veien til Kooperativets Kulturcene, der det var duket for å få seg en kopp kaffe og kake. Ho mor, som bare spiser kake som er bakt av kjentfolk med god hygiene, nøyde seg med kaffe, mens pensjonisten gafla i seg et stort stykke Kvæfjordkake.
Tredjemann i huset, yngstesønnen – han Steffen, er i gang med sin andre hjemmeeksamen, så han måtte prioritere lesing og skriving framfor fornøyelser. Allerede før vi forlot heimen, var han i gang med arbeidet i rolige omgivelser på kontoret sitt på Varanger Kraft. Han skulle egentlig ha brukt ettermiddagen i går til dette arbeidet, men han hjalp heller pensjonisten med å legge om til sommerdekk på RAV’en. I tillegg hadde «snekkeren» kommet i beit på «wall to paint»- plater, så en ny palle med plater ble levert Lomakaveien 1 i går ettermiddag. Han hadde avtalt å få en kompis å hjelpe seg med å få platene innomhus til akklimatisering på kveldstid. Avtalen måtte imidlertid kanselleres, for økende nedbør og truende, mørke regnskyer gjorde at pensjonisten tok affære og i hui og hast heiv vi oss i bæring av plater, så nå ligger de trygt og tørt i påvente av montering på mandag.
Skribenten har ikke fortrengt fjorårets 17. mai. Da var vi også tilskuere, men det var i Bergen, så det teller ikke for oss forblåste finnmarkinger. Vi er jo vant til å feire dagen i temperaturer farlig nær den blå skalaen på termometeret, noe som også gjorde dagens feiring til en kald fornøyelse. Derfor teller ikke feiring i tjue grader pluss i irrgrønne omgivelser med. Forresten så minte ho mor meg på fjorårets 17. maifeiring da vi var på tur til byen. Nokså vemodig sa ho at: «Tenk så heldig dem e i Sør-Norge, som får feire 17. mai i sommervær. Husker du så fint det var i Bergen i fjor.» «Ja, det var i Bergen, men vi har valgt å bo her i Finnmark, så vi må ta til takke med mannskitvær og kulde», var mitt lakoniske svar på tiltalen.
Avslutningsvis kan det nevnes at vi likevel til tider føler at vi er i Bergen, midt i blant barn, svigerbarn og barnebarn. Alle er veldig flinke å sende bilder via snap og meldinger, eller ringe oss på facetime. Så også i morges. Den første ut var han Victor, som marsjerte rak i ryggen i buekorpsuniformen, på tur til felles samling for buekorpsene. Da står det bare igjen å ønske alle en fortsatt fin 17.mai.

Read Full Post »

Pensjonisten sitter no her og funderer på hva han skal skrive mens snøbygene kommer sigende innover fra det kalde Barentshavet. Her ute på Nordkyn er det fritt fram for alle vinder og nedbør som måtte finne på å trekke innover landet. Sjøl om Skjånes ligger godt i le for nordvesten, laver den våte snøen ned og brer seg som et kritthvitt teppe over barmarka. Til å være tidlig i mai, er det ikke mer å vente at snøbygene er tette. Siden måsen er ferdig med egglegginga og reinen ikke enda har begynt å kalve, må det nok være elveria som herjer med oss.
Da vi kom til residensen i halv sjutida i går ettermiddag, var det snøfrie veier som møtte oss. Den snøen som falt, la seg ikke på veiene, så føreforholdene var helt supre både over Ifjordfjellet og riksvei 888. Her på Skjånes var det godt avbæra, sjøl høgt til fjells. Vi er jo vant med at både jordbærlandet og gjerdet opp mot Rambergan ikke er synlig på denne tiden av året. Slik er det ikke i år, vi ser nesten hele jordbærlandet og snøen ligger kun ved foten av gjerdestolpene. En annen sak er den store brøyteskavlen som vi alltid må få brøytet før vi tar residensen i bruk. Vi hadde bange anelser om at vi ikke kunne parkere vis a vis huset denne gang. Den lokale brøytemannen hadde feil på brøyteutstyret, så vi hadde belaga oss på å parkere på veien. Heldigvis så har vi en engel blant oss her på Skjånes. Da vi ankom Kjosbakken hadde engelen, ho Sissel, tatt spaden fatt og måket oppkjørselen, så det var bare å rygge bilen inn på sin vante parkeringsplass.
I tillegg til måkinga hadde ho satt varmeovnene på, både i gangen, på kjøkkenet og i stua, så det var godt for oss å komme til et oppvarmet hus. Pensjonisten syntes at det var varmt og godt i huset, men min bedre halvdel fryser ganske lett, så det ble til at vi fyrte i ovnen utpå kveldinga. Som vanlig sildret og rant vannet da stoppekranen ble åpnet og i morges var det deilig å ta seg en dusj i behagelig temperert vann. Mens jeg fiksa vanntilførselen, satte ho mor i gang med støvtørking og jakt på spindelvev. Jeg tok meg god tid i kjelleren, og da jeg kom opp derifra, begynte jeg å teste ut tilgangen til nett TV. Det syntes ikke ho mor var en nødvendig handling. Før eventuelle fornøyelser skulle iverksettes, måtte huset være i beboelig stand, så det endte med at pensjonisten noe slukkøret måtte ta støvsugeren fatt. Huset måtte jo være presentabelt, for vi hadde jo tatt både bløtkake og firkløverkake med oss fra Vadsø. Vi skulle jo feire etterpågebursdagen min sammen med ho Sissel og han Sture her på Kjosbakken.
Etter at vi hadde fått huset sjaina og senga redd opp, var det tid til å få TV-en opp å gå. Det var en smal sak å få nettet til å fungere, men å ta i bruk GET som er leverandør av tv-signaler, var umulig. Det var ikke annen råd enn å kontakte han Steffen, for det ikke han kan når det gjelder TV og data, er ikke verd å kunne. Det nyttet ikke uansett gode råd fra eksperten Jeg hadde jo et håp om å få alt i orden da han Sture og ho Sisel kom. Ho Sissel er nok mye bedre bevandret i tekniske duppeditter enn pensjonisten, så jeg var ikke sein om å la ho overta pratinga med han Steffen, men resultatet av samtalen ble like dårlig som tidligere. Det endte med at vi måtte bruke Telenors T-We. Da virket alt helt utmerket. Jeg regner med at Get blir operativ når han Steffen ser seg tid til å komme på besøk til residensen.
Som tidligere annonsert er ho mor litt kjølpen av seg, så det endte med at ho hentet varmevifta fra loftet. Vi hadde endelig fått satt oss ned for å se på fredagskveldens TV-underholdning, men den gleden ble kortvarig. Plutselig forsvant signalene og skjermen ble svart. Pensjonisten sjekka Telenorruteren, men der var det ingen liv å finne. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd siden den plutselig avgikk med døden. Ved nærmere undersøkelse så jeg at støpselet til ruteren hadde måtte vike plass og var erstattet med mer tiltrengt strøm til varmevifta som var plassert i mor sin umiddelbare nærhet. Sjøl satt ho der med et uskyldig glis om munnen. Ho fikk ei lita «skrape» fra pensjonisten og beskjed om å bruke skjøteledninga med fire ledige kontakter neste gang ho skulle bruke apparatur tilkoblet strøm. Omsider fikk vi rettet opp misæren, men da var programmet som han Sture så gjerne ville se, blitt erstattet av et annet, så da byttet vi likegodt kanal.
I dag har vi hatt gjestan på middag. Det ble servert risengrynsgraut med rømmegrautslokk. Til dessert serverte vi kaffe og kakerester fra i går. Vi er glad i mat, og i kveld skal vi møtes hos han Sture og ho Sissel med en middels stor kasserolle fylt med lapskaus. Av restene fra risengrynsgrauten skal ho mor lage riskrem i morgen, så matmangel blir det ikke.

Read Full Post »