ArvidO

I dag, søndag 21. desember – og 4. søndag i advent, inntreffer vintersolverv klokka 16.03. Dette markerer årets korteste, men ikke nødvendigvis mørkeste dag. Kor mørkt det er, avhenger av skylag, månens stilling på himmelen, nordlyset eller om det er klarvær. Begrepet «solverv» stammer fra norrønt og betyr «solvending». På norsk sier vi at sola «snur». Fakta er jo et det er jorda, ikke sola som beveger seg. Men det kan se ut som det er sola, når vi står og ser opp mot himmelen.

Det er noe eget med vintersolvervet for oss som bor nord for polarsirkelen. Ikke dramatisk, ikke høytidelig, men stille. Sola er fortsatt langt under horisonten, nokka den har vært siden 24. november, og dagan er mer som lange skumringer, enn opplyste daga. Likevel er dette tidspunktet et slags vendepunkt. Et lite knepp i naturens tannhjul som sier: Nu går vi mot lysere tider.

Dagan før solvervet kan være tunge. Ikke fordi mørket er farlig, men fordi det er så altoppslukende. Det legger seg over landskapet, over rutinan, over tankan. Man går ut og kjenner at himmelen aldri helt våkner. Det er bare nyanser av blått og grått, og kanskje et svakt rosa skjær på sørhimmelen som minner oss om at sola fortsatt finnes – et sted der ute.

Men så kommer denne ene dagen i desember. Den korteste av dem alle. Den mørkeste. Og likevel den første dagen i en ny retning. Det er nesten røranes kor mye håp som kan ligge i et solsnu- øyeblikk.

Her i Vadsø merker vi ikke forskjellen med det samme. Det blir ikke lysere over natta. Ingen solstråle treffer Varangerfjorden i triumf. Men inni oss skjer det nokka. En liten lettelse. En visshet om at vi har kommet gjennom det tyngste, og at kvær dag herfra – selv om det bare er snakk om minutter – gir oss litt mer lys enn vi hadde i løpet av gårsdagen.

Kanskje er det derfor vintersolvervet føles så personlig. Det er ikke en feiring av lys, men en feiring av retning. Av at vi holder ut. Av at naturen, sakte, men sikkert, vender tilbake til oss.

Og når sola endelig viser seg igjen den 18. januar, lav og forsiktig, er det som å møte en gammel venn. En venn man har savnet mer enn man kanskje har forstått – en som kommer til oss med livsgivanes stråleglans.

Mørketida minner oss om kor avhengige vi er av lyset – og kor sterkt vi kjenner det når det kommer tilbake. Solvervet er ikke bare et astronomisk punkt, det er et løfte. Et løfte om at mørket aldri varer evig.

Read Full Post »

For nøyaktig elleve år siden kom det ei prinsesse til verden. Fødselen fant sted i Bergen og hjemstedsadressen hennes var Langhaugen 6. Og siden ho var ei prinsesse, måtte ho selvfølgelig få et dronningnavn, så det var helt naturlig at ho fikk navnet Ingrid.

Det var stor stas i familien da ho kom til verden, for ho hadde jo allerede to storebrødre. Derfor var det ekstra fint å få ei lita tulle i huset. Det er ikke sikkert at alle var like begeistra for nykomlingen, som heretter skulle dele på oppmerksomheta til mamma og pappa, men ho fant sin plass i søskenflokken uten å ta til takke med å være nederst på rangstigen i familien. Ho viste seg tidlig å være i besittelse av sterk vilje og lot seg ikke dupere av storebrødrene sine.

Heldigvis har ho Ingrid et retrett-sted i overetasjen på Langhaugen. Når ho føler for det, er det befriende å ta seg en tur opp til han Morfar. Der vanker det is og andre godsaker i en atmosfære fylt av ro og kanskje en god armkrok å slappe av i, mens tapte slag i heimen døyves med hyggelig prat og trøstende ord.

Ho Ingrid er ei sporty jente og ho har vist talent i flere idretter. Han bestefar så et stort potensial for henne i svømming. Ho hadde en unik vannfølelse og svømmeteknikken satt som støpt, men det er jo dessverre slik at svømmetrening er en usosial greie, så ho valgte etter hvert fotball som idrett. Æ har sett ho på fotballtrening, og kan skrive under på at ho kan nå langt innen denne idretten; kanskje ho blir en fremtidig Brann-spiller. Hvis det skjer, lover han bestefar og ho bestemor å komme å se på gromjenta når ho briljerer på banen og skårer mål til vill jubel fra publikum.

Når det gjelder skigåing, viser ho ikke like stor interesse, men det er veldig hyggelig å gå på skitur sammen med henne. Ho og han bestefar danner alltid baktropp når vi går på skitur her i Vadsø. Da bruker vi å konkurrere i å se lengst. En gang jeg skrøt av at jeg så helt til Russland, repliserte ho raskt med at ho kunne se helt til Amerika, så der hadde jeg lite å stille opp med.

I dag er det Ingrid sin dag. Ho bestemor og han bestefar skulle gjerne ha vært i Paris og feira dagen i lag med ho i Disneyland, men vi får nøye oss med å si: Gratulerer med dagen kjære Ingrid-mora våres!!! Vi håper du koser dæ masse.

Read Full Post »

Æ e aldri i tvil om kor gammel han Steinar er. Det er bare trekke fra 30 år på min egen alder for å finne det ut. Fasiten på regnestykket tilsier at han fyller 45 år i dag, og æ håper at dagen blir markert på en minneverdig måte.

Både ho mor og æ har alltid satt pris på gutten våres. Han er et oppkomme av godt humør og ståpåvilje. Han er bestandig i godt humør, og det skal mye til for å ikke trives i hannes selskap. Han stiller alltid opp med ei hjelpanes hånd når det trengs, og spesielt når det kommer til gourmetmat, får han god respons fra ho mor. Hannes engasjement for et sunt kosthold har faktisk påvirket oss – vi har begynt å spise mer frukt og grønt, og salata har fått en større plass på middagsbordet. Vi er fortsatt kjøtt-etera, men kostholdet våres er nå mer i pakt med den helsemessige tilrådninga.  Likevel, en ting nekter vi å gi slipp på; baconfett til boknafisk og lutfisk – der går grensa for et sunt måltid.

Sånn som æ ser det, har gutten våres blitt en helsefreak. I tillegg til å spise sunn mat, tar han vare på kroppen ved å frekventere tura i naturen, både til lands og vanns. Han sluntrer ikke unna daglige joggeturer, skiturer i godt tempo eller snorkling i skjærgården, for å nevne nokka av det han er opptatt med å bedrive. Æ går ut fra at det må være det sunne kostholdet som gir han energi til å holde tempoet oppe.

Gjennom egne erfaringa og sitt pågangsmot motiverer han også ungan til et aktivt liv. Han kjører dem til trening og er en pådriver til å få dem opp av godstolen og legge fra seg elektroniske duppeditta når det er tid for tur, kanopadling, båttura eller et realt isbad i sjøen. Det mest ekstreme som æ har opplevd i så måte var da han og han Aksel tok seg et isbad i Ytrebyfjæra her i Vadsø, i minus 14 grader, midt på vinteren. At ingen av dem ble storsjuk med feber og forkjølelse, kaverer vel for at en kald avriving i polare farvann er styrkanes for helsa.

Æ kunne ha skrevve mye mer om han Steinar, men for å gjøre en lang historie kort: Gutten våres er laga av hel ved, og vi er kjempestolt av å være mammaen og pappaen hannes.

Gratulerer med dagen fra mæ og ho mamma!

Read Full Post »

I dag fyller «gromgutten» våres, han Aksel, 14 år. Det e ho bestemor som først begynte å bruke dette utrykket, når ho skulle innynde seg hos han. «Grom» betyr en person som er kul, flott eller imponerende. Det brukes ofte i uformelle sammenhenger for å beskrive noe eller noen som er bra eller av høy kvalitet. Ifølge ordbøker kan «grom» også referere til noe som er skikkelig bra eller stilig. Å bli karakterisert som «gromgutt», kaverer derfor for at han Aksel er en meget spesiell og skattet gutt.

Han Aksel har vist seg å være en svært oppegående gutt. Han besitter store kunnskaper, og han er meget talefør og vitebegjærlig. Allerede som tolvåring skrev han en meget godt begrunnet oppgave om andre verdenskrig i Øst-Finnmark. Sammen med ho bestemor gjennomførte han intervjurunder ved Partisanmuseet i Kiberg, Vardøhus festning i Vardø, Samisk museum i Varangerbotn og Grenselandmuseet i Kirkenes. Han bestefar var sjåfør og hundepasser for han Ricky på turene. Intervjurundene ble analysert og resultatene nedskrevet fortløpende, og det hele munnet ut i et meget velskrevet dokument om temaet, et dokument som i kvalitet og utførelse glatt kunne ha blitt presentert av en elev på videregående nivå.

I tillegg til å mestre skrivekunsten til fulle, er han heller ikke skåret for tungebandet. Da en forhenværende AP- ordfører besøkte Montessoriskolen han er elev ved i Bergen, var han meget aktiv og stilte adekvate spørsmål til politikeren. Med sine kloke betraktninger og deltakelse i spørrerunden, imponerte han politikeren. Tilbakemeldinga om hans innsats, medførte en SMS-skrytemelding fra skolen til foreldrene.

Han bestefar og ho bestemor setter umåtelig stor pris på «gromgutten». Vi har bare gode minner alle de gangene han har valgt å være sammen med oss i sommerferien, istedenfor å feriere sammen med familien i Bergen. Når vi er på Skjånes, er han ivrig bærplukker sammen med ho bestemor. Vi kan tenke oss at det er glede på Langhaugen når han pakker opp ferdigrensket blåbær, nylaget blåbærsyltetøy og multebær fra Finnmark.

Gratulerer hjerteligst med dagen fra ho bestemor og han bestefar!!!

Read Full Post »

I dag tenker æ tilbake til en stormværsdag for 41 år siden. Hele Finnmark var ramma av et malabarisk uvær med stengte veia og lokalbåta som ble ligganes godt forankra i kaiene i påvente av spakning i været. Heldigvis holdt telefonlinja stand og i ellevetida på kvelden ringte hustelefonen i lærerboligen på Skjånes. Beskjeden æ fikk pr telefon overskygga ulinga fra stormen; Æ hadde blitt pappa til ei jente som etter sigende var aldeles nydelig. I og med at vi hadde to gutter i huset, ble det ekstra stas å få høre at æ hadde blitt pappa til verdens fineste jente.

Da æ så ut gjennom vinduet på loftet i dag, så æ at Varangerfjorden var kvit av kraftige skumtoppa fra frådanes bølger. Minnan fra uværet for 41 år siden tok mæ kraftig, der jeg sto i loftsvinduet. Lokalnyhetan varsla om stengte veia både på Nordkinn og Magerøya, samt på den sagnomsuste riksvei 888 fra Bekkarfjord til Hopseidet.  Det slo mæ at minnan fra 41 år tilbake i tid hadde festa seg i hauet mitt, men det er ikke så rart, for det var jo da «Gull-høna» våres kom til verden. Ho fikk, etter mange potensielle navneforslag, navnet Stine Karoline, men burde vel strengt tatt hete Stormine.

Tenk at lillepia våres fyller 41 år i dag klokken 22,22. Ho mamma og æ (den stolte fader), ønsker gromjenta våres en riktig fin og begivenhetsrik gebursdag. Hadde vi vært der, skulle vi med glede avfyrt en kanon med konfetti for å markere dagen i dag, med minnan om storstormen i bakhauet.

Til slutt vil æ takke gromjenta våres for de fine tilbakemeldingan ho gir her på bloggen. Ho og han Steffen er flinke å kommentere, nokka som får mæ til å føle at blogginga mi blir prissatt. Uten tilbakemeldinga, er det lite inspirerende å blogge. Da føles det som at æ bare skriver for tidstrøyta si skyld. Hvis det er ok at æ skriv på dialekt, vil æ gjerne ha tilbakemelding på det.

Hipp, hipp, hipp for ho Stine som fyller 41 år i dag!!!

Read Full Post »

Æ må bare beklage at æ er nødt til å fortelle ei heller trist historie i dag. Ho som har gitt meg både lys og varme har forlatt mæ, og ho blir borte i 54 daga. Selv om det kommer til å bli stusselige tider med mørke og iskalde daga, ser æ fram til å se ho igjen den 18. januar. I det herrens år 2026.

Det er ikke ho mor som har pakka snippveska og forlatt mæ, nei det er ei helt anna tøtta. Det er som dokker sikkert allerede har forstått, sola som ikke lenger bidrar til å lyse opp våre polare strøk. Fra og med i dag, må vi forholde oss til mørketid og knallfrost, men vi står han nok av, for vi er vant til både frost, sne-kov og mørke daga, vi som bor langt nord for polarsirkelen.

Det er ei stund siden sist æ blogga, så derfor skal æ gi et resyme av nokka av det som har hendt i det siste. Det første æ vil nevne er at ho mor og æ hadde 49 – års bryllupsdag for fem daga siden. Det blei ikke store feiringa, man en suss og en klem blei det no på morran. På ettermiddagen meska vi og han Steffen oss med iskaka og kaffe, mens han Ricky gnaltra i sæ et tyggebein. Det var forresten min første kaffekopp på lange tider. Æ har nemlig slutta og drikke kaffe i den tro at en koffeinfri tilværelse vil ha positiv innvirkning på mine nattlige vannlatninger. Da vi hadde fått yngstebarnet (han Steffen) og han Ricky i seng på kvellinga, tok vi oss en velfortjent konjakk, ho mor en liten skvett – og æ en litt større.

Dagen etter var det dags å ta blodprøver for å kartlegge ståa på min angina. Æ regna med at alt var i orden, men på for middagen i går ringte en sykepleier og ba mæ komme til samtale med legen, for blodprøven viste forhøyde lever-verdier. Etter konsultasjoner med legen, ble det bestemt at æ måtte sendes til Kirkenes sykehus for å ta CT-røntgen av levra. Æ har allerede fått innkalling fra sykehuset, der skal æ møte opp til undersøkelse den 5. desember klokka 11.30.

En mulig årsak til forhøyde verdier kunne være at jeg inntar daglige doser på 90 mg kolesterolmedisin, men sjøl har æ en annen teori. Æ trur at den litt for store konjakk-skålen har medført at levra har fått kjørt sæ i nedbrytningsprosessen. Men æ er jo ikke lege, så æ vet ikke om mine antagelser holder stikk. Æ fortalte legen om feiringa, men unnlot å kommentere mengden av inntatt fluidum. Ho var delvis enig med mæ, men konkluderte med at CT-røntgen var nødvendig for eventuelt å fastslå at det ikke var noe galt med levra mi.

Read Full Post »

Det var godt å komme hjem til et varmt og godt hus etter å ha gjennomført den daglige kvalitets- turen sammen med ho mor og han Ricky. Sjøl om jeg følte meg ganske laber i formen da vi starta hjemmefra, så ble turen etter hvert svært overkommelig. Ruta gikk først til Thomaselv etter gang og sykkelstien, så etter veien opp Thomaselvdalen til Røde Kors-hytta.

Hittil hadde turen gått greit, men veivalget fra hytta og hjemover var mildt sagt strabasiøs. Vi antok at en delvis opptråkka sti fra hytta ville føre oss frem til Tursti-boksen på Pavelstien, så vi valgte å følge denne. Sporene som vi trodde var satt av menneskeføtter, viste seg snart å være noe helt annet. Nærmere analyse viste at det sannsynligvis var et elgtråkk vi fulgte. Sporene var til forveksling lik spor etter snøsko, men det fins ikke sko som har kvadratisk form, og størrelsen på tråkkene utelukket reinsdyr. Velnok hadde noen gått på ski i traseen, men det hindret oss ikke i fra å grynne i snø opp til knærne. Elg- sporet hadde vært såpass bra å følge – de første par hundre meterne – at vi (etige som vi er) aldri vurderte å legge inn årene og ta letteste vei og gå tilbake til Røde Kors-hytta, for så å følge samme trase som vi kom opp. Nei, vi sto han av og grynna oss nedover til Tursti-boksen.

Heldigvis hadde vi flaks med været. Med en lett nordvestbris i ryggen og en aldeles praktfull november-himmel i sør, kom vi omsider ned på Pavelstien igjen. Ho mor og jeg var skjønt enige om at turen hittil hadde vært midt i blinken, og at vi hadde fått ekstra god trim på ferden. Men den som koste seg aller mest, var nok han Ricky. Han tok sine vanlige runder, og som en framifrå sporhund, fikk han ferten etter rein og elg og hadde ingen problemer å følge sporene etter dyrene sjøl om han sank ned til buken i snøen.

Etter å ha gått i over en og en halv time, kom vi omsider tilbake til Kvartsveien. Der ble vi møtt av et veldig gledelig syn. Nye huseiere til nabohuset, som har stått tomt i et års tid, var i ferd med å flytte inn. Vi håper at vi får et godt forhold til dem og at de vil trives her i Kvartsveien.

Read Full Post »

Oppholdet på Skjånes ble en dag kortere enn planlagt. Planen var at vi skulle kjøre hjem på torsdag, men værvarslinga skremte oss såpass at vi valgte å avslutte sesongen på Kjosbakken allerede på onsdag. Både i går og i dag har det vært et ekte mannskitvær med snøbyger og kraftig vind. Det har vært stengte veier og kolonnekjøring over Nordkynfjellet både på torsdag og i dag, noe som ikke er så rart når det har vært vindkast opp mot sterk storm som har variert fra nord-østlig til nord-vestlig retning. Vi som er født og oppvokst på kysten vet jo at været kan være malabarisk når han er på det verste. Derfor valgte vi det trygge, og kjørte hjem i godvær på onsdag, istedenfor å friste skjebnen og kanskje oppleve alvorlig rekkeviddeangst ved å kjøre i kuldegrader og kraftig motvind i 16 mil fra Ifjord til Vadsø.

Sjøl om vi, som allerede nevnt, kjørte hit i godt vintervær, ble det ikke fritt for at rekkeviddeangsten allikevel tok meg en smule. Da vi kom til Tanabru, stoppet vi for å kjøpe fiskekaker hos han Rødberg, og da så jeg litt nøyere på bilnøkkelhanken med det resultatet at panikken begynte å bre seg i kroppen. Jeg hadde glemt å hekte på Kople-brikken og visste ikke mi arme råd om hvordan jeg skulle få ladet bilen hvis det trengtes. Vi hadde også planer om å stikke innom Rema der, men med 14 kuldegrader, var det for risikabelt å la bilen stå parkert i kulda.

Dersom bilen blir kald, bruker den uhorvelig mye strøm i oppstartsfasen. Da krever den mye energi til både oppvarming av kupeen og til selve kjøringa. Med 24% batterikapasitet igjen, satte vi kursen mot Vadsø og vi kom hjem med en batterikapasitet på kun 5%. Det kan jo sies at vi nådde heimen med god margin denne gangen, men hvis det hadde vært sprengfrost og kraftig motvind ville vi nok ha slitt med å komme fram til Kvartsveien.

Forsettet mitt var å skrive om de siste dagers hendelser på Skjånes, men ho mor har jo dokumentert både båt-skjøtsel og nedstenging av residensen på Olsen Family, derfor vil jeg fatte meg i korthet og si at nå er Kjosbakken innflyttingsklar til våren igjen. Alt er strøkent. Kjøleskapene og fryseboksene står nyvasket og tomme i påvente av nytt innhold ved påsketider neste år. Stoppekranen har gjort sin jobb ved å stenge vanntilførselen og alle vannrør er tappet for vann. Derfor er det ingen fare for frosne rør i Klarahuset. For sikkerhets skyld er det fylt grovsalt i vannlåsene og frostvæske i doene, for vi tar ingen sjanser når det gjelder frostskader. Når det gjelder kloakkrørene antar jeg at de er kullåpne. Jeg har vært flittig å etterskylle doene med vannbøtter, og hver kveld har jeg latt en slange med fullt vanntrykk skylle gjennom rørene på natters-tid. Siste morgenen vi var på Skjånes våknet vi forresten opp med bare kaldtvann i springen. Årsaken var nok at jeg i farta hadde glemt å stenge varmtvannskranen. Jeg hadde nemlig satt sitrusplantene i baljer som ble plassert i betongvaskene på vaskerommet. For å unngå at vannet de skulle trekke opp fra baljene skulle være iskaldt, spedde jeg på med litt varmtvann. Når jeg så skulle igangsette kloakkskyllingen, glemte jeg at varmtvannskranen var åpen. Resultatet av miseren er allerede beskrevet, så det velger jeg å forbigå i stillhet.

Gleden var stor på ho mor da vi entret heimen i Kvartsveien. På skjenken lå det en postpakke og ventet på henne. Innholdet i den var meget kjærkomment, men ho ble også veldig begeistret for at søppelposen var byttet ut med en riktig flott pose fra Zanzibar. Det var turklærne som endelig ankom til ho mor, etter å ha blitt forvekslet med søppel. Klærne viste ingen spor av å ha ligget i en søppeldunk med restavfall. Ingen lukt og ingen merker var å annamme, men både turbuksa, regnjakken og boblejakken havna i vaskemaskinen. Alle klærne er nå klare til å bli tatt i bruk igjen, noe som ho mor ser fram til.    

Read Full Post »

Det var avbæra mark og yr i lufta da vi hoppa i loppekassen i går kveld. Da vi våkna i sjutida i morges, hadde naturen kledt seg i vinterskrud. Det hadde snødd såpass at vi måtte koste av trappetrinnet utenfor inngangsdøra. Om snøen blir liggende, er det for tidlig å si, men det blir jo lysere med snødekke enn bar mark. Det er ikke så veldig koselig å være ute i bekk-mørkna, i så måte er et tynt snølag å foretrekke.

En annen fordel med snødekt mark, er at han Ricky ikke drar med seg skitt og sand inn i huset når vi har vært ute på tur. Ho mor som har påtatt seg hovedansvaret for tørking med klargjorte håndklær, setter umåtelig stor pris på å bare kunne kosetørke en ren og pen hund.

Det så ut for at Ricky også satte pris på vinterens komme. Han riktig storkose seg og tok sine avstikkere i et snødekket Vian-område. Det var sånn bortimot 10 cm snødekke på veien, så han tøtsja ikke borti sand og aur på turen.

Sjøl var jeg så narraktig at jeg tok på meg joggeskoene da ho mor, han Ricky og jeg gikk på tur. Det gikk greit så lenge vi labbet av gårde på veien, men da vi entra terrenget i Vian, begynte jeg å kjenne antydning til vanngjennomtrenging. Jeg klaga ikke over at jeg ble våt på beina og at det etter hvert ble nokså kaldt og ubehagelig for mine undersotter, for turen var flott i lag med følget mitt. Nå står joggeskoene til tørk i skotørkeren, men om de blir tatt i bruk på ettermiddagsturen, er lite trolig.

Vi har nettopp hatt han Sture på kaffebesøk med deilig bløtkake på bordet. Jeg kan trygt si at vi åt oss mette alle tre. Vi heiv i oss såpass mye at det var under ei halv bløtkake igjen da gildet var over. Han Sture hadde nettopp kommet hjem fra den daglige marsjen tur/ retur Viabakken, så han kom kjøranes med firhjulingen og ankom oppkjørselen våres samtidig som vi kom traskanes tilbake fra tur.

Akkurat da vi var ferdig med kaffeslabberaset, begynte det å snø relativt tett igjen. Da fikk han Sture fart på seg. Det er såpass mildt at snøen som daler ned er ganske våt, noe som fører til vått sete på kjøredoningen. Derfor forlot han det gode selskapet, og forhåpentligvis unngikk han å bli våt i ræva, nokka han sjøl sa før han pilte ut av ytterdøra.

Read Full Post »

Vi hadde snakka om det lenge, men aldri funnet en passende anledning til å realisere planen. MEN etter ankomst fredags-kveld, da ho mor, han Sture og jeg satt og koste oss med ei flaske vin, som han sture hadde med seg, blei vi enige om at vi endelig skulle gjennomføre planen om å dra til Dyfjord for å innta et middagsmåltid på Dyfjordbua. Ho mor og jeg hadde hørt mange godord om bua og den gode maten som ble servert der, og i tillegg hadde han Sture vært der og spist ved tidligere anledninger og kunne «kavere» for prima mat.

Etter å ha gjennomført formiddagsturen med han Ricky i går, som ble en rundtur i fjellene i området ovafor Åttetallsvannet, startet kjøringa mot Dyfjord til avtalt tidspunkt. Da vi parkerte ved Dyfjordbua i totida, var det allerede blitt tussmørke ute, så det tok godt på mørkesynet å kjøre det siste stykket inn mot Dyfjord der en solrønnerød himmel åpenbarte seg i vest.

Vi trodde jo at vi skulle bli de eneste gjestene i lokalet, men der tok vi feil. Kafeen var allerede godt besatt med gjester, som antakelig var stedbundne folk. Heldigvis var det en del bord som var ledige, så vi fant oss et bord like ved utsalgsdisken som vi benket oss ved. Menyen bestod av lokale retter inneholdende fisk og kjøtt. Ekstra fint var det at det fantes en hvalsnadder-rett som virket forlokkende å spise. Selv om vi kunne velge retter fra øverste hylle, endte vi opp med å bestille hvalsnadder-retten alle tre.  Det var mulig å bestille øl eller vin til maten, men edruelige som vi er, valgte vi Solo og Pepsi Max til drikke.

Mens vi venta på maten, fant jeg ut at det var lurt å dokumentere Dyfjordbesøket med bilder. Derfor tok jeg meg en runde med mobilfotografering både innendørs og utendørs. Det var lekre mat-tallerkener som åpenbarte seg da maten kom på bordet. Porsjonene var både store, meget velsmakende og til å bli mett av. Sjøl bruker jeg å være sistemann når det gjelder å ta inn føde, men i dag ble jeg slått av Sture. Vanligvis er han en matsluker av rang, men med en tannprotese som mangler solid ankring og som i tillegg er limt sammen (i påvente av ny bro) etter å ha blitt knekt ved knasking på en brødskalk, måtte han plassere maten i de indre delene av tanngarden og tygge kun med jekslene.

Sjøl om vi absolutt ikke trengte å ty til dessert for å bli ordentlig mette, trosset vi signalene fra fulle magesekker og bestilte ostekake med dertil kaffe og kakao til. Jeg har latt være å drikke kaffe i dagevis, så kakaoen var forbeholt min følsomme gane. Årsaken til kaffedrikke-stoppen er at jeg tror at kaffedrikking kan ha innvirkning på blæra og derved føre til hyppig vannlatning, spesielt nattestid. Hittil har jeg ikke merket merkbar forskjell, sjøl om det er over sju dager siden siste kaffekopp. Mottoet får være: Det er i hvert fall ikke skadelig å teste ut kaffens innvirkning på vannlating. Negativt resultat vil ganske sikkert føre til en god kopp kaffe i løpet av få dager, men i dag morges, på sjølvaste farsdagen, drakk jeg te til bløtkaka. Jeg kan egentlig ikke tenke meg å spise bløtkake uten kaffe til, så muligheten for helsprekk når han Sture kommer å besøk senere i dag, er absolutt til stede.

At Dyfjordbua er et godt alternativ når et gjelder gourmetiske retter, er hevet over enhver tvil – og et besøk dit anbefales absolutt. Terrenget fra Kifjordkrysset utover mot Dyfjord er spektakulært med stup-bratte fjell på ene siden og en storslått utsikt innover den brede Laksefjorden på den andre siden. Utover fjorden klamret hytter og hus seg fast i karrig natur og her kan du oppleve å se det eneste gjenværende jordbruket på Nordkinnhalvøya. Selve tettstedet Dyfjord er også verdt et besøk. Det er ikke så mange hus der, men de husene som er der har fått en bymessig plassering. Midt i husklynga ligger Dyfjordbua som et smykke i bebyggelsen og like ved kan man se det lille kapellet som Svein Vegar Lyder har kjøpt og restaurert.

Konklusjonen på besøket må vel være å anbefale et besøk til Dyfjord for alle dere som leser bloggen. Både vakker natur og gode lokale matretter vil tilfredsstille både gane og øye, og ikke minst å føle glede over å ha besøkt et sted der vilje og pågangsmot har skapt et lite paradis på den nakne og forblåste Finnmarkskysten.

Read Full Post »