ArvidO

I dag, søndag 21. desember – og 4. søndag i advent, inntreffer vintersolverv klokka 16.03. Dette markerer årets korteste, men ikke nødvendigvis mørkeste dag. Kor mørkt det er, avhenger av skylag, månens stilling på himmelen, nordlyset eller om det er klarvær. Begrepet «solverv» stammer fra norrønt og betyr «solvending». På norsk sier vi at sola «snur». Fakta er jo et det er jorda, ikke sola som beveger seg. Men det kan se ut som det er sola, når vi står og ser opp mot himmelen.

Det er noe eget med vintersolvervet for oss som bor nord for polarsirkelen. Ikke dramatisk, ikke høytidelig, men stille. Sola er fortsatt langt under horisonten, nokka den har vært siden 24. november, og dagan er mer som lange skumringer, enn opplyste daga. Likevel er dette tidspunktet et slags vendepunkt. Et lite knepp i naturens tannhjul som sier: Nu går vi mot lysere tider.

Dagan før solvervet kan være tunge. Ikke fordi mørket er farlig, men fordi det er så altoppslukende. Det legger seg over landskapet, over rutinan, over tankan. Man går ut og kjenner at himmelen aldri helt våkner. Det er bare nyanser av blått og grått, og kanskje et svakt rosa skjær på sørhimmelen som minner oss om at sola fortsatt finnes – et sted der ute.

Men så kommer denne ene dagen i desember. Den korteste av dem alle. Den mørkeste. Og likevel den første dagen i en ny retning. Det er nesten røranes kor mye håp som kan ligge i et solsnu- øyeblikk.

Her i Vadsø merker vi ikke forskjellen med det samme. Det blir ikke lysere over natta. Ingen solstråle treffer Varangerfjorden i triumf. Men inni oss skjer det nokka. En liten lettelse. En visshet om at vi har kommet gjennom det tyngste, og at kvær dag herfra – selv om det bare er snakk om minutter – gir oss litt mer lys enn vi hadde i løpet av gårsdagen.

Kanskje er det derfor vintersolvervet føles så personlig. Det er ikke en feiring av lys, men en feiring av retning. Av at vi holder ut. Av at naturen, sakte, men sikkert, vender tilbake til oss.

Og når sola endelig viser seg igjen den 18. januar, lav og forsiktig, er det som å møte en gammel venn. En venn man har savnet mer enn man kanskje har forstått – en som kommer til oss med livsgivanes stråleglans.

Mørketida minner oss om kor avhengige vi er av lyset – og kor sterkt vi kjenner det når det kommer tilbake. Solvervet er ikke bare et astronomisk punkt, det er et løfte. Et løfte om at mørket aldri varer evig.