ArvidO

I dag, søndag 21. desember – og 4. søndag i advent, inntreffer vintersolverv klokka 16.03. Dette markerer årets korteste, men ikke nødvendigvis mørkeste dag. Kor mørkt det er, avhenger av skylag, månens stilling på himmelen, nordlyset eller om det er klarvær. Begrepet «solverv» stammer fra norrønt og betyr «solvending». På norsk sier vi at sola «snur». Fakta er jo et det er jorda, ikke sola som beveger seg. Men det kan se ut som det er sola, når vi står og ser opp mot himmelen.

Det er noe eget med vintersolvervet for oss som bor nord for polarsirkelen. Ikke dramatisk, ikke høytidelig, men stille. Sola er fortsatt langt under horisonten, nokka den har vært siden 24. november, og dagan er mer som lange skumringer, enn opplyste daga. Likevel er dette tidspunktet et slags vendepunkt. Et lite knepp i naturens tannhjul som sier: Nu går vi mot lysere tider.

Dagan før solvervet kan være tunge. Ikke fordi mørket er farlig, men fordi det er så altoppslukende. Det legger seg over landskapet, over rutinan, over tankan. Man går ut og kjenner at himmelen aldri helt våkner. Det er bare nyanser av blått og grått, og kanskje et svakt rosa skjær på sørhimmelen som minner oss om at sola fortsatt finnes – et sted der ute.

Men så kommer denne ene dagen i desember. Den korteste av dem alle. Den mørkeste. Og likevel den første dagen i en ny retning. Det er nesten røranes kor mye håp som kan ligge i et solsnu- øyeblikk.

Her i Vadsø merker vi ikke forskjellen med det samme. Det blir ikke lysere over natta. Ingen solstråle treffer Varangerfjorden i triumf. Men inni oss skjer det nokka. En liten lettelse. En visshet om at vi har kommet gjennom det tyngste, og at kvær dag herfra – selv om det bare er snakk om minutter – gir oss litt mer lys enn vi hadde i løpet av gårsdagen.

Kanskje er det derfor vintersolvervet føles så personlig. Det er ikke en feiring av lys, men en feiring av retning. Av at vi holder ut. Av at naturen, sakte, men sikkert, vender tilbake til oss.

Og når sola endelig viser seg igjen den 18. januar, lav og forsiktig, er det som å møte en gammel venn. En venn man har savnet mer enn man kanskje har forstått – en som kommer til oss med livsgivanes stråleglans.

Mørketida minner oss om kor avhengige vi er av lyset – og kor sterkt vi kjenner det når det kommer tilbake. Solvervet er ikke bare et astronomisk punkt, det er et løfte. Et løfte om at mørket aldri varer evig.

Read Full Post »

For nøyaktig elleve år siden kom det ei prinsesse til verden. Fødselen fant sted i Bergen og hjemstedsadressen hennes var Langhaugen 6. Og siden ho var ei prinsesse, måtte ho selvfølgelig få et dronningnavn, så det var helt naturlig at ho fikk navnet Ingrid.

Det var stor stas i familien da ho kom til verden, for ho hadde jo allerede to storebrødre. Derfor var det ekstra fint å få ei lita tulle i huset. Det er ikke sikkert at alle var like begeistra for nykomlingen, som heretter skulle dele på oppmerksomheta til mamma og pappa, men ho fant sin plass i søskenflokken uten å ta til takke med å være nederst på rangstigen i familien. Ho viste seg tidlig å være i besittelse av sterk vilje og lot seg ikke dupere av storebrødrene sine.

Heldigvis har ho Ingrid et retrett-sted i overetasjen på Langhaugen. Når ho føler for det, er det befriende å ta seg en tur opp til han Morfar. Der vanker det is og andre godsaker i en atmosfære fylt av ro og kanskje en god armkrok å slappe av i, mens tapte slag i heimen døyves med hyggelig prat og trøstende ord.

Ho Ingrid er ei sporty jente og ho har vist talent i flere idretter. Han bestefar så et stort potensial for henne i svømming. Ho hadde en unik vannfølelse og svømmeteknikken satt som støpt, men det er jo dessverre slik at svømmetrening er en usosial greie, så ho valgte etter hvert fotball som idrett. Æ har sett ho på fotballtrening, og kan skrive under på at ho kan nå langt innen denne idretten; kanskje ho blir en fremtidig Brann-spiller. Hvis det skjer, lover han bestefar og ho bestemor å komme å se på gromjenta når ho briljerer på banen og skårer mål til vill jubel fra publikum.

Når det gjelder skigåing, viser ho ikke like stor interesse, men det er veldig hyggelig å gå på skitur sammen med henne. Ho og han bestefar danner alltid baktropp når vi går på skitur her i Vadsø. Da bruker vi å konkurrere i å se lengst. En gang jeg skrøt av at jeg så helt til Russland, repliserte ho raskt med at ho kunne se helt til Amerika, så der hadde jeg lite å stille opp med.

I dag er det Ingrid sin dag. Ho bestemor og han bestefar skulle gjerne ha vært i Paris og feira dagen i lag med ho i Disneyland, men vi får nøye oss med å si: Gratulerer med dagen kjære Ingrid-mora våres!!! Vi håper du koser dæ masse.

Read Full Post »

Æ e aldri i tvil om kor gammel han Steinar er. Det er bare trekke fra 30 år på min egen alder for å finne det ut. Fasiten på regnestykket tilsier at han fyller 45 år i dag, og æ håper at dagen blir markert på en minneverdig måte.

Både ho mor og æ har alltid satt pris på gutten våres. Han er et oppkomme av godt humør og ståpåvilje. Han er bestandig i godt humør, og det skal mye til for å ikke trives i hannes selskap. Han stiller alltid opp med ei hjelpanes hånd når det trengs, og spesielt når det kommer til gourmetmat, får han god respons fra ho mor. Hannes engasjement for et sunt kosthold har faktisk påvirket oss – vi har begynt å spise mer frukt og grønt, og salata har fått en større plass på middagsbordet. Vi er fortsatt kjøtt-etera, men kostholdet våres er nå mer i pakt med den helsemessige tilrådninga.  Likevel, en ting nekter vi å gi slipp på; baconfett til boknafisk og lutfisk – der går grensa for et sunt måltid.

Sånn som æ ser det, har gutten våres blitt en helsefreak. I tillegg til å spise sunn mat, tar han vare på kroppen ved å frekventere tura i naturen, både til lands og vanns. Han sluntrer ikke unna daglige joggeturer, skiturer i godt tempo eller snorkling i skjærgården, for å nevne nokka av det han er opptatt med å bedrive. Æ går ut fra at det må være det sunne kostholdet som gir han energi til å holde tempoet oppe.

Gjennom egne erfaringa og sitt pågangsmot motiverer han også ungan til et aktivt liv. Han kjører dem til trening og er en pådriver til å få dem opp av godstolen og legge fra seg elektroniske duppeditta når det er tid for tur, kanopadling, båttura eller et realt isbad i sjøen. Det mest ekstreme som æ har opplevd i så måte var da han og han Aksel tok seg et isbad i Ytrebyfjæra her i Vadsø, i minus 14 grader, midt på vinteren. At ingen av dem ble storsjuk med feber og forkjølelse, kaverer vel for at en kald avriving i polare farvann er styrkanes for helsa.

Æ kunne ha skrevve mye mer om han Steinar, men for å gjøre en lang historie kort: Gutten våres er laga av hel ved, og vi er kjempestolt av å være mammaen og pappaen hannes.

Gratulerer med dagen fra mæ og ho mamma!

Read Full Post »