ArvidO

Det var godt å komme hjem til et varmt og godt hus etter å ha gjennomført den daglige kvalitets- turen sammen med ho mor og han Ricky. Sjøl om jeg følte meg ganske laber i formen da vi starta hjemmefra, så ble turen etter hvert svært overkommelig. Ruta gikk først til Thomaselv etter gang og sykkelstien, så etter veien opp Thomaselvdalen til Røde Kors-hytta.

Hittil hadde turen gått greit, men veivalget fra hytta og hjemover var mildt sagt strabasiøs. Vi antok at en delvis opptråkka sti fra hytta ville føre oss frem til Tursti-boksen på Pavelstien, så vi valgte å følge denne. Sporene som vi trodde var satt av menneskeføtter, viste seg snart å være noe helt annet. Nærmere analyse viste at det sannsynligvis var et elgtråkk vi fulgte. Sporene var til forveksling lik spor etter snøsko, men det fins ikke sko som har kvadratisk form, og størrelsen på tråkkene utelukket reinsdyr. Velnok hadde noen gått på ski i traseen, men det hindret oss ikke i fra å grynne i snø opp til knærne. Elg- sporet hadde vært såpass bra å følge – de første par hundre meterne – at vi (etige som vi er) aldri vurderte å legge inn årene og ta letteste vei og gå tilbake til Røde Kors-hytta, for så å følge samme trase som vi kom opp. Nei, vi sto han av og grynna oss nedover til Tursti-boksen.

Heldigvis hadde vi flaks med været. Med en lett nordvestbris i ryggen og en aldeles praktfull november-himmel i sør, kom vi omsider ned på Pavelstien igjen. Ho mor og jeg var skjønt enige om at turen hittil hadde vært midt i blinken, og at vi hadde fått ekstra god trim på ferden. Men den som koste seg aller mest, var nok han Ricky. Han tok sine vanlige runder, og som en framifrå sporhund, fikk han ferten etter rein og elg og hadde ingen problemer å følge sporene etter dyrene sjøl om han sank ned til buken i snøen.