ArvidO

Oppholdet på Skjånes ble en dag kortere enn planlagt. Planen var at vi skulle kjøre hjem på torsdag, men værvarslinga skremte oss såpass at vi valgte å avslutte sesongen på Kjosbakken allerede på onsdag. Både i går og i dag har det vært et ekte mannskitvær med snøbyger og kraftig vind. Det har vært stengte veier og kolonnekjøring over Nordkynfjellet både på torsdag og i dag, noe som ikke er så rart når det har vært vindkast opp mot sterk storm som har variert fra nord-østlig til nord-vestlig retning. Vi som er født og oppvokst på kysten vet jo at været kan være malabarisk når han er på det verste. Derfor valgte vi det trygge, og kjørte hjem i godvær på onsdag, istedenfor å friste skjebnen og kanskje oppleve alvorlig rekkeviddeangst ved å kjøre i kuldegrader og kraftig motvind i 16 mil fra Ifjord til Vadsø.

Sjøl om vi, som allerede nevnt, kjørte hit i godt vintervær, ble det ikke fritt for at rekkeviddeangsten allikevel tok meg en smule. Da vi kom til Tanabru, stoppet vi for å kjøpe fiskekaker hos han Rødberg, og da så jeg litt nøyere på bilnøkkelhanken med det resultatet at panikken begynte å bre seg i kroppen. Jeg hadde glemt å hekte på Kople-brikken og visste ikke mi arme råd om hvordan jeg skulle få ladet bilen hvis det trengtes. Vi hadde også planer om å stikke innom Rema der, men med 14 kuldegrader, var det for risikabelt å la bilen stå parkert i kulda.

Dersom bilen blir kald, bruker den uhorvelig mye strøm i oppstartsfasen. Da krever den mye energi til både oppvarming av kupeen og til selve kjøringa. Med 24% batterikapasitet igjen, satte vi kursen mot Vadsø og vi kom hjem med en batterikapasitet på kun 5%. Det kan jo sies at vi nådde heimen med god margin denne gangen, men hvis det hadde vært sprengfrost og kraftig motvind ville vi nok ha slitt med å komme fram til Kvartsveien.

Forsettet mitt var å skrive om de siste dagers hendelser på Skjånes, men ho mor har jo dokumentert både båt-skjøtsel og nedstenging av residensen på Olsen Family, derfor vil jeg fatte meg i korthet og si at nå er Kjosbakken innflyttingsklar til våren igjen. Alt er strøkent. Kjøleskapene og fryseboksene står nyvasket og tomme i påvente av nytt innhold ved påsketider neste år. Stoppekranen har gjort sin jobb ved å stenge vanntilførselen og alle vannrør er tappet for vann. Derfor er det ingen fare for frosne rør i Klarahuset. For sikkerhets skyld er det fylt grovsalt i vannlåsene og frostvæske i doene, for vi tar ingen sjanser når det gjelder frostskader. Når det gjelder kloakkrørene antar jeg at de er kullåpne. Jeg har vært flittig å etterskylle doene med vannbøtter, og hver kveld har jeg latt en slange med fullt vanntrykk skylle gjennom rørene på natters-tid. Siste morgenen vi var på Skjånes våknet vi forresten opp med bare kaldtvann i springen. Årsaken var nok at jeg i farta hadde glemt å stenge varmtvannskranen. Jeg hadde nemlig satt sitrusplantene i baljer som ble plassert i betongvaskene på vaskerommet. For å unngå at vannet de skulle trekke opp fra baljene skulle være iskaldt, spedde jeg på med litt varmtvann. Når jeg så skulle igangsette kloakkskyllingen, glemte jeg at varmtvannskranen var åpen. Resultatet av miseren er allerede beskrevet, så det velger jeg å forbigå i stillhet.

Gleden var stor på ho mor da vi entret heimen i Kvartsveien. På skjenken lå det en postpakke og ventet på henne. Innholdet i den var meget kjærkomment, men ho ble også veldig begeistret for at søppelposen var byttet ut med en riktig flott pose fra Zanzibar. Det var turklærne som endelig ankom til ho mor, etter å ha blitt forvekslet med søppel. Klærne viste ingen spor av å ha ligget i en søppeldunk med restavfall. Ingen lukt og ingen merker var å annamme, men både turbuksa, regnjakken og boblejakken havna i vaskemaskinen. Alle klærne er nå klare til å bli tatt i bruk igjen, noe som ho mor ser fram til.