ArvidO

Det var gråvær og yr i lufta da ho mor og jeg skulle gå formiddagstur med han Ricky på mandag. Vi gleda oss til å ta fatt på turen som jo var den første etter hjemkomsten fra Bergen. Ricky var så ivrig etter å komme seg ut, at jeg måtte gå ut med han mens ho mor kledde på seg turklærne. Det varte og rakk, men ingen var å se i ytterdøra. Det var ikke annet å gjøre enn å gå inn igjen for å se hva som heftet henne.

Jeg ble møtt av et tydelig oppskjørtet kvinnemenneske som var i leting etter regnjakken og turbuksa si. Ho hadde leita over alt, men klærne var ikke å finne. Ikke bare var det regnjakken som var borte, i tillegg var boblejakken og turbuksa også forduftet. Det endte med at jeg måtte finne fram kofferten hun hadde pakket ut av dagen før, slik vi alltid gjør når vi kommer hjem fra reise. Saumfaringa av denne viste at den var skåle tom.

Det gikk over vår begripelse at nevnte ytterklær var forsvunnet, og konklusjonen ble at hun måtte ha glemt igjen klærne på Langhaugen i Bergen. Sjøl husket hun tydelig at ho hadde pakket klærne i en plastpose og satt den nede i hallen i påvente av plassering i kofferten. Ho skulle bare henge opp litt klesvask og små-sjaine og rydde litt før pakkinga skulle fullføres. Ho regnet derfor med at dette var årsaken til at ho hadde oversett posen med klærne.  Samtidig som dette hendte, ble jeg bedt om å anbringe søpla fra doet i hallen og vaskerommet i en søppelpose og kaste det i søppelboksen ute. Lydig som jeg er, utførte jeg oppdraget sporenstreks. Det var nok da det fatale skjedde. Uvitende om at ytterklærne hennes befant seg i en pose, som lett kunne forveksles med en søppelpose, har jeg nok røska den med meg og kasta den sammen med den andre søpla i restavfallsdunken.

Jeg visste jo med sikkerhet at jeg ikke hadde kastet noen klær i søppeldunken da ho spurte meg om jeg hadde sett posen med klærne hennes. Konklusjonen ble derfor at ho måtte ha glemt klesposen i hallen. Det var bare ett å gjøre, og det var å ringe til han Steinar og få han til å undersøke om posen stod i gangen når han kom hjem fra jobb.

Ut på ettermiddagen fikk ho den nedslående beskjeden fra arvingen om at han ikke kunne finne noen pose med klær hverken nede i hallen eller andre steder i huset. Klartenkt som ho mor er, bad ho han om å sjekke restavfallsdunken, for der var det siste mulighet for å finne klærne.  I tillegg til restavfall, fant han noe som ikke skulle være i omtalte dunk, nemlig en pose inneholdende ytterklær. Gleden ble stor da han rapporterte om funnet, og nå er pakken med klærne postlagt og på tur nordover til Kvartsveien i Vadsø.

Takk Gud for at det ikke var søppeltømming på mandag, dagen etter vi forlot Bergen. Da hadde krisa vært fullkommen, og jeg hadde vært noen kroner fattigere, da det var snakk om Norrøna og Fjellreven-klær. MEN jeg føler meg ikke skyldig i hendelsen. Jeg gjorde jo bare det jeg ble bedt om, nemlig å kaste søpla i søppeldunken