ArvidO

Sjøl om ho mor og jeg har passert 70, ble vi funnet verdige til å være barnevakt for barnebarna på Langhaugen 6 i Bergen. Det hadde seg slik at vår svigerdatter Anja, som er lege, reiste til Tanzania i Afrika for å delta på jobbrelatert kursing. Steinar følte vel et visst ansvar for å passe på kona si da han reiste mot samme lokalitet noen dager senere. Ho mor og jeg var orientert om afrikaoppholdet allerede i våres og på spørsmål om å steppe inn som barnevakter i foreldrenes fravær, var svaret et rungende JA.

Med flyreise tur/ retur Kvartsveien 19 i Vadsø, sponset av Steinar, ankom vi Bergen på ettermiddagen tirsdag 21.10. då. Som vanlig var koffertene fullpakket med klær og diverse matprodukter, men vi unngikk straffegebyr ved å bestille et ekstra kolli. Det kan nevnes at kofferten min mangla kun to hekto på maksimumsvekta på 23 kilo. Ståle møtte oss på flyplassen slik at vi fikk letta oss med vel tjue kilo bagasje, en bag fylt med lutefisk, utvannet tørrfisk og vanlig tørrfisk. Etter å ha overlevert bagen, tok vi bybanen til Brann stadion. Slepende på hver vår trillekoffert, ble vi møtt av Julie og Stine på bybanestoppet. Gjensynsgleden var stor og klemmene satt løse der vi stod på perrongen. I Svanevikveien fikk vi servert deilig pizza, sett nyrommet til ho Julie og tid til litt prat og avslapping, før Steinar kom og hentet oss med bilen sin. Da vi ankom Langhaugen fikk vi en hjertelig mottakelse av barnebarnene Victor, Aksel og Ingrid Etter å ha fordøyd gjensynsgleden, ble vi presentert for sengeleiet vi skulle ha i barnepassperioden. Vi havnet, om enn med noen protester fra ho mor, i den nyoppreide dobbeltsenga til vertskapet. Sjøl tok han Steinar til takke med senga hennes Ingrid, mens ho måtte sove på en brisk ute i gangen.

Som forventet ble oppholdet i Bergen en høydare for pensjonistene. Ungene oppførte seg eksemplarisk og de var lydhøre og rettet seg etter de få veiledningene vi så oss nødvendig og gi dem. Spesielt imponerende var det å oppleve at alle tre mestret å stå opp om morgenen før klokka slo halv åtte. Ingen problemer med vekking, påkledning eller avgang til skole etter å ha inntatt morgenmat.

Den som tror at den tiden ungene var på skolen førte til avslapping og kos, må revurdere sine tanker. Jeg som er gift med et «rivjern» av et kvinnfolk, måtte nok til pers med daglig støvsuging, klesbretting og ansvar for inn og utstabling av diverse husgeråd fra oppvaskmaskinen. Ho mor fikk utløp for sin virketrang gjennom klesvask, støvtørking, blomsterskjøtsel og klesbretting samt ansvar for diverse innkjøp og matpakkelaging til skolebarna våre. I tillegg var det nok ho som hadde det meste av kontakten med ungene, og som passet på at hjemmet fungerte etter hennes standard.

En av de store begivenhetene mens vi var i Bergen. var feiringa av Julie sin 8-årsdag. Bursdagen var den 6. oktober, men familiefeiringa ble utsatt til vi kom nedover. Koselig å samle hele familien til slike anledninger. Vi fikk servert nydelig hjemmelaget lasagne med salat og diverse tilbehør, og selvfølgelig også bursdagskake med påfølgende bursdagssang til jubilanten. Det var høylydt stemning rundt bordet da det var duket for «Svarte Per»-spilling. Spenninga var stor hver gang noen skulle trekke kort, for faren for å trekke han Svarte Per var ikke til å unngå. Spesielt morsomt ble det, da det bare var Johannes og Stine som tapte alle rundene.

Det skal sies at vi fikk rikelig tid til å frekventere både kjøpesentre, kafeer, og «by-skræving». Begge to gjennomførte synstest, uttak av briller og til slutt tilpasning av brillene. I tillegg fikk jeg tid til å få nye spesialsåler og sko til mine forkrøplete undersåtter. Tid til samvær med Julie og Stine ble det også. Julie var ikke særlig begeistret for at vi skulle bo hos Ingrid hele tiden mens vi var i Bergen. For å kompensere litt for manglende tilstedeværelse i Svanevikveien, fikk ho overnatte i dobbeltsenga sammen med bestemor og bestefar, samt bli hentet på skolen med påfølgende kafebesøk et par ganger.  

Kinobesøk ble det også. Aksel, Ingrid og Julie måtte se film uten besteforeldrene til stede. Filmen viste seg å være en 4DX- film, der stolene beveget seg i alle retninger mens effekter som vind, vanndusj i ansiktet, lukt osv blir brukt som forsterkningsmidler. Bevegelsene i stolene var såpass kraftig at eldre, og folk med hjertetrøbbel o.l, ble anmodet om å ikke se film i lokalet. Jeg, med min angina, valgte å stå over seansen, noe ho mor støttet meg i. Derfor ble det til at vi foretrakk kafebesøk mens ungene storkoste seg med kino i bevegelige stoler.

Det ble kino på meg og ho mor også. Vi fikk refundert billettutgiftene og dro derfor en formiddag for å se Blücher-filmen med Bjørn Sundqvist i hovedrollen. Filmen gikk i storsalen, som sikkert hadde mer enn hundre seter, med bare oss to som publikum. Uansett så var filmen godt laga og hovedrolleinnehaveren, som jo er Hammerfesting, gjorde ikke skam på sitt gode navn og rykte.

Vi fikk også oppleve Haloween mens vi var i Bergen. Gutta-boys valgte å avstå fra knask eller knep, mens ho Ingrid feira dagen på tradisjonelt vis. Sammen med ei venninne kom hun hjem med et spann full av godterier, så det ble en god del knasking på dem utover kvelden. Dagen før laga ho egenhendig det skumle gresskarhodet som du ser på bildet. Ho mor hadde sørget for innkjøp av godterier i påvente av knask eller knep-besøk. Alt av godterier var borte da kvelden var over, for det var mange knaskere som kom på besøk.

Vi fikk også tid til å nyte gourmet-retter på ikke mindre enn to lunsj-restauranter i Bergen sentrum. Stine spanderte en utsøkt lunsj på oss på et veldig populært lunsj-sted i nærheten av Lundgårdsvannet. I tillegg var vi på Cafe Opera to ganger. Første gang var vi der sammen med Ida og ei venninne, og dagen etter med Christoffer som også er student i år. Porsjonene var både store og smakfulle, så cafeen er å anbefale.

Ho Stine hadde ordnet med billetter til fotballkamp mellom Brann-damene og Rosenborg på Brann stadion. I øsende regnvær og kraftige vindkast ankom vi stadion der ho mor, Victor og jeg sammen med Stine Julie og ei venninne fant våre plasser på tribunen. Heldigvis satt vi under tak, så våte ble vi ikke. Han Victor utrustet oss med Brann- skjerf så vi ble nok tatt som ekte Brann-patrioter. Brann-jentene vant kampen med sifrene 2 – 1 og ble med det årets seriemestre for kvinner.

Dagen før vi reiste hjem, var vi på pizzafest hos Ståle og Beate. Victor, som benytter enhver anledning til øvelseskjøring, var stødig sjåfør på turen til og fra, mens jeg var kjørelærer med ansvar for bil og passasjerer. Dette medførte at jeg måtte si nei takk til vin og ølservering, sjøl om det satt langt inne for en vinelsker å avstå fra nytelsen. Gode og mette kom vi trygt hjem igjen til Langhaugen. Sjåføren fikk da rosende ord for kjøringa, som antakelig var et hakk tryggere enn om skribenten eventuelt sjøl hadde kjørt. Vel hjemme igjen, gjenstod pakking og klargjøring til hjemreisen.

Da klokka tikka mot 5 på morningen var begge i full vigør med dusjing, matinntak og klargjøring av koffertene. Taxien var bestilt til klokka, 06.30, så det ble etter hvert travle tider for pensjonistene. Kvelden før fikk jeg beskjed om å bære søpla ut i søppelboksen, for det skulle ikke ligge igjen noen etterlatenskaper etter oss. Lydig som jeg er røska jeg sammen søppelposene og anbrakte dem til sine respektive søppeldunker. Denne handlingen skulle vise seg å få fatale konsekvenser, noe som jeg planlegger å fortelle om i neste blogginnslag.

Flyet vi reiste med var i skarp rute både til Oslo og videre til Kirkenes, der Steffen og Ricky var på plass for å hente oss. Bestevennen min viste med hele seg hvor glad han var for å møte oss igjen og det var en utsøkt glede å få gi han oppmerksomhet og kos før vi begynte på bilturen til Vadsø.

PS! Denne bloggen er skrevet på laptopen jeg fikk av Steinar. Tusen takk til han. Kanskje donasjonen fører til pågående blogging. Time vil show…..