I dag fyller «gromgutten» våres, han Aksel, 14 år. Det e ho bestemor som først begynte å bruke dette utrykket, når ho skulle innynde seg hos han. «Grom» betyr en person som er kul, flott eller imponerende. Det brukes ofte i uformelle sammenhenger for å beskrive noe eller noen som er bra eller av høy kvalitet. Ifølge ordbøker kan «grom» også referere til noe som er skikkelig bra eller stilig. Å bli karakterisert som «gromgutt», kaverer derfor for at han Aksel er en meget spesiell og skattet gutt.
Han Aksel har vist seg å være en svært oppegående gutt. Han besitter store kunnskaper, og han er meget talefør og vitebegjærlig. Allerede som tolvåring skrev han en meget godt begrunnet oppgave om andre verdenskrig i Øst-Finnmark. Sammen med ho bestemor gjennomførte han intervjurunder ved Partisanmuseet i Kiberg, Vardøhus festning i Vardø, Samisk museum i Varangerbotn og Grenselandmuseet i Kirkenes. Han bestefar var sjåfør og hundepasser for han Ricky på turene. Intervjurundene ble analysert og resultatene nedskrevet fortløpende, og det hele munnet ut i et meget velskrevet dokument om temaet, et dokument som i kvalitet og utførelse glatt kunne ha blitt presentert av en elev på videregående nivå.
I tillegg til å mestre skrivekunsten til fulle, er han heller ikke skåret for tungebandet. Da en forhenværende AP- ordfører besøkte Montessoriskolen han er elev ved i Bergen, var han meget aktiv og stilte adekvate spørsmål til politikeren. Med sine kloke betraktninger og deltakelse i spørrerunden, imponerte han politikeren. Tilbakemeldinga om hans innsats, medførte en SMS-skrytemelding fra skolen til foreldrene.
Han bestefar og ho bestemor setter umåtelig stor pris på «gromgutten». Vi har bare gode minner alle de gangene han har valgt å være sammen med oss i sommerferien, istedenfor å feriere sammen med familien i Bergen. Når vi er på Skjånes, er han ivrig bærplukker sammen med ho bestemor. Vi kan tenke oss at det er glede på Langhaugen når han pakker opp ferdigrensket blåbær, nylaget blåbærsyltetøy og multebær fra Finnmark.
Gratulerer hjerteligst med dagen fra ho bestemor og han bestefar!!!
I dag tenker æ tilbake til en stormværsdag for 41 år siden. Hele Finnmark var ramma av et malabarisk uvær med stengte veia og lokalbåta som ble ligganes godt forankra i kaiene i påvente av spakning i været. Heldigvis holdt telefonlinja stand og i ellevetida på kvelden ringte hustelefonen i lærerboligen på Skjånes. Beskjeden æ fikk pr telefon overskygga ulinga fra stormen; Æ hadde blitt pappa til ei jente som etter sigende var aldeles nydelig. I og med at vi hadde to gutter i huset, ble det ekstra stas å få høre at æ hadde blitt pappa til verdens fineste jente.
Da æ så ut gjennom vinduet på loftet i dag, så æ at Varangerfjorden var kvit av kraftige skumtoppa fra frådanes bølger. Minnan fra uværet for 41 år siden tok mæ kraftig, der jeg sto i loftsvinduet. Lokalnyhetan varsla om stengte veia både på Nordkinn og Magerøya, samt på den sagnomsuste riksvei 888 fra Bekkarfjord til Hopseidet. Det slo mæ at minnan fra 41 år tilbake i tid hadde festa seg i hauet mitt, men det er ikke så rart, for det var jo da «Gull-høna» våres kom til verden. Ho fikk, etter mange potensielle navneforslag, navnet Stine Karoline, men burde vel strengt tatt hete Stormine.
Tenk at lillepia våres fyller 41 år i dag klokken 22,22. Ho mamma og æ (den stolte fader), ønsker gromjenta våres en riktig fin og begivenhetsrik gebursdag. Hadde vi vært der, skulle vi med glede avfyrt en kanon med konfetti for å markere dagen i dag, med minnan om storstormen i bakhauet.
Til slutt vil æ takke gromjenta våres for de fine tilbakemeldingan ho gir her på bloggen. Ho og han Steffen er flinke å kommentere, nokka som får mæ til å føle at blogginga mi blir prissatt. Uten tilbakemeldinga, er det lite inspirerende å blogge. Da føles det som at æ bare skriver for tidstrøyta si skyld. Hvis det er ok at æ skriv på dialekt, vil æ gjerne ha tilbakemelding på det.
Hipp, hipp, hipp for ho Stine som fyller 41 år i dag!!!
Æ må bare beklage at æ er nødt til å fortelle ei heller trist historie i dag. Ho som har gitt meg både lys og varme har forlatt mæ, og ho blir borte i 54 daga. Selv om det kommer til å bli stusselige tider med mørke og iskalde daga, ser æ fram til å se ho igjen den 18. januar. I det herrens år 2026.
Det er ikke ho mor som har pakka snippveska og forlatt mæ, nei det er ei helt anna tøtta. Det er som dokker sikkert allerede har forstått, sola som ikke lenger bidrar til å lyse opp våre polare strøk. Fra og med i dag, må vi forholde oss til mørketid og knallfrost, men vi står han nok av, for vi er vant til både frost, sne-kov og mørke daga, vi som bor langt nord for polarsirkelen.
Det er ei stund siden sist æ blogga, så derfor skal æ gi et resyme av nokka av det som har hendt i det siste. Det første æ vil nevne er at ho mor og æ hadde 49 – års bryllupsdag for fem daga siden. Det blei ikke store feiringa, man en suss og en klem blei det no på morran. På ettermiddagen meska vi og han Steffen oss med iskaka og kaffe, mens han Ricky gnaltra i sæ et tyggebein. Det var forresten min første kaffekopp på lange tider. Æ har nemlig slutta og drikke kaffe i den tro at en koffeinfri tilværelse vil ha positiv innvirkning på mine nattlige vannlatninger. Da vi hadde fått yngstebarnet (han Steffen) og han Ricky i seng på kvellinga, tok vi oss en velfortjent konjakk, ho mor en liten skvett – og æ en litt større.
Dagen etter var det dags å ta blodprøver for å kartlegge ståa på min angina. Æ regna med at alt var i orden, men på for middagen i går ringte en sykepleier og ba mæ komme til samtale med legen, for blodprøven viste forhøyde lever-verdier. Etter konsultasjoner med legen, ble det bestemt at æ måtte sendes til Kirkenes sykehus for å ta CT-røntgen av levra. Æ har allerede fått innkalling fra sykehuset, der skal æ møte opp til undersøkelse den 5. desember klokka 11.30.
En mulig årsak til forhøyde verdier kunne være at jeg inntar daglige doser på 90 mg kolesterolmedisin, men sjøl har æ en annen teori. Æ trur at den litt for store konjakk-skålen har medført at levra har fått kjørt sæ i nedbrytningsprosessen. Men æ er jo ikke lege, så æ vet ikke om mine antagelser holder stikk. Æ fortalte legen om feiringa, men unnlot å kommentere mengden av inntatt fluidum. Ho var delvis enig med mæ, men konkluderte med at CT-røntgen var nødvendig for eventuelt å fastslå at det ikke var noe galt med levra mi.
Det var godt å komme hjem til et varmt og godt hus etter å ha gjennomført den daglige kvalitets- turen sammen med ho mor og han Ricky. Sjøl om jeg følte meg ganske laber i formen da vi starta hjemmefra, så ble turen etter hvert svært overkommelig. Ruta gikk først til Thomaselv etter gang og sykkelstien, så etter veien opp Thomaselvdalen til Røde Kors-hytta.
Hittil hadde turen gått greit, men veivalget fra hytta og hjemover var mildt sagt strabasiøs. Vi antok at en delvis opptråkka sti fra hytta ville føre oss frem til Tursti-boksen på Pavelstien, så vi valgte å følge denne. Sporene som vi trodde var satt av menneskeføtter, viste seg snart å være noe helt annet. Nærmere analyse viste at det sannsynligvis var et elgtråkk vi fulgte. Sporene var til forveksling lik spor etter snøsko, men det fins ikke sko som har kvadratisk form, og størrelsen på tråkkene utelukket reinsdyr. Velnok hadde noen gått på ski i traseen, men det hindret oss ikke i fra å grynne i snø opp til knærne. Elg- sporet hadde vært såpass bra å følge – de første par hundre meterne – at vi (etige som vi er) aldri vurderte å legge inn årene og ta letteste vei og gå tilbake til Røde Kors-hytta, for så å følge samme trase som vi kom opp. Nei, vi sto han av og grynna oss nedover til Tursti-boksen.
Heldigvis hadde vi flaks med været. Med en lett nordvestbris i ryggen og en aldeles praktfull november-himmel i sør, kom vi omsider ned på Pavelstien igjen. Ho mor og jeg var skjønt enige om at turen hittil hadde vært midt i blinken, og at vi hadde fått ekstra god trim på ferden. Men den som koste seg aller mest, var nok han Ricky. Han tok sine vanlige runder, og som en framifrå sporhund, fikk han ferten etter rein og elg og hadde ingen problemer å følge sporene etter dyrene sjøl om han sank ned til buken i snøen.
Etter å ha gått i over en og en halv time, kom vi omsider tilbake til Kvartsveien. Der ble vi møtt av et veldig gledelig syn. Nye huseiere til nabohuset, som har stått tomt i et års tid, var i ferd med å flytte inn. Vi håper at vi får et godt forhold til dem og at de vil trives her i Kvartsveien.
Oppholdet på Skjånes ble en dag kortere enn planlagt. Planen var at vi skulle kjøre hjem på torsdag, men værvarslinga skremte oss såpass at vi valgte å avslutte sesongen på Kjosbakken allerede på onsdag. Både i går og i dag har det vært et ekte mannskitvær med snøbyger og kraftig vind. Det har vært stengte veier og kolonnekjøring over Nordkynfjellet både på torsdag og i dag, noe som ikke er så rart når det har vært vindkast opp mot sterk storm som har variert fra nord-østlig til nord-vestlig retning. Vi som er født og oppvokst på kysten vet jo at været kan være malabarisk når han er på det verste. Derfor valgte vi det trygge, og kjørte hjem i godvær på onsdag, istedenfor å friste skjebnen og kanskje oppleve alvorlig rekkeviddeangst ved å kjøre i kuldegrader og kraftig motvind i 16 mil fra Ifjord til Vadsø.
Sjøl om vi, som allerede nevnt, kjørte hit i godt vintervær, ble det ikke fritt for at rekkeviddeangsten allikevel tok meg en smule. Da vi kom til Tanabru, stoppet vi for å kjøpe fiskekaker hos han Rødberg, og da så jeg litt nøyere på bilnøkkelhanken med det resultatet at panikken begynte å bre seg i kroppen. Jeg hadde glemt å hekte på Kople-brikken og visste ikke mi arme råd om hvordan jeg skulle få ladet bilen hvis det trengtes. Vi hadde også planer om å stikke innom Rema der, men med 14 kuldegrader, var det for risikabelt å la bilen stå parkert i kulda.
Dersom bilen blir kald, bruker den uhorvelig mye strøm i oppstartsfasen. Da krever den mye energi til både oppvarming av kupeen og til selve kjøringa. Med 24% batterikapasitet igjen, satte vi kursen mot Vadsø og vi kom hjem med en batterikapasitet på kun 5%. Det kan jo sies at vi nådde heimen med god margin denne gangen, men hvis det hadde vært sprengfrost og kraftig motvind ville vi nok ha slitt med å komme fram til Kvartsveien.
Forsettet mitt var å skrive om de siste dagers hendelser på Skjånes, men ho mor har jo dokumentert både båt-skjøtsel og nedstenging av residensen på Olsen Family, derfor vil jeg fatte meg i korthet og si at nå er Kjosbakken innflyttingsklar til våren igjen. Alt er strøkent. Kjøleskapene og fryseboksene står nyvasket og tomme i påvente av nytt innhold ved påsketider neste år. Stoppekranen har gjort sin jobb ved å stenge vanntilførselen og alle vannrør er tappet for vann. Derfor er det ingen fare for frosne rør i Klarahuset. For sikkerhets skyld er det fylt grovsalt i vannlåsene og frostvæske i doene, for vi tar ingen sjanser når det gjelder frostskader. Når det gjelder kloakkrørene antar jeg at de er kullåpne. Jeg har vært flittig å etterskylle doene med vannbøtter, og hver kveld har jeg latt en slange med fullt vanntrykk skylle gjennom rørene på natters-tid. Siste morgenen vi var på Skjånes våknet vi forresten opp med bare kaldtvann i springen. Årsaken var nok at jeg i farta hadde glemt å stenge varmtvannskranen. Jeg hadde nemlig satt sitrusplantene i baljer som ble plassert i betongvaskene på vaskerommet. For å unngå at vannet de skulle trekke opp fra baljene skulle være iskaldt, spedde jeg på med litt varmtvann. Når jeg så skulle igangsette kloakkskyllingen, glemte jeg at varmtvannskranen var åpen. Resultatet av miseren er allerede beskrevet, så det velger jeg å forbigå i stillhet.
Gleden var stor på ho mor da vi entret heimen i Kvartsveien. På skjenken lå det en postpakke og ventet på henne. Innholdet i den var meget kjærkomment, men ho ble også veldig begeistret for at søppelposen var byttet ut med en riktig flott pose fra Zanzibar. Det var turklærne som endelig ankom til ho mor, etter å ha blitt forvekslet med søppel. Klærne viste ingen spor av å ha ligget i en søppeldunk med restavfall. Ingen lukt og ingen merker var å annamme, men både turbuksa, regnjakken og boblejakken havna i vaskemaskinen. Alle klærne er nå klare til å bli tatt i bruk igjen, noe som ho mor ser fram til.
Det var avbæra mark og yr i lufta da vi hoppa i loppekassen i går kveld. Da vi våkna i sjutida i morges, hadde naturen kledt seg i vinterskrud. Det hadde snødd såpass at vi måtte koste av trappetrinnet utenfor inngangsdøra. Om snøen blir liggende, er det for tidlig å si, men det blir jo lysere med snødekke enn bar mark. Det er ikke så veldig koselig å være ute i bekk-mørkna, i så måte er et tynt snølag å foretrekke.
En annen fordel med snødekt mark, er at han Ricky ikke drar med seg skitt og sand inn i huset når vi har vært ute på tur. Ho mor som har påtatt seg hovedansvaret for tørking med klargjorte håndklær, setter umåtelig stor pris på å bare kunne kosetørke en ren og pen hund.
Det så ut for at Ricky også satte pris på vinterens komme. Han riktig storkose seg og tok sine avstikkere i et snødekket Vian-område. Det var sånn bortimot 10 cm snødekke på veien, så han tøtsja ikke borti sand og aur på turen.
Sjøl var jeg så narraktig at jeg tok på meg joggeskoene da ho mor, han Ricky og jeg gikk på tur. Det gikk greit så lenge vi labbet av gårde på veien, men da vi entra terrenget i Vian, begynte jeg å kjenne antydning til vanngjennomtrenging. Jeg klaga ikke over at jeg ble våt på beina og at det etter hvert ble nokså kaldt og ubehagelig for mine undersotter, for turen var flott i lag med følget mitt. Nå står joggeskoene til tørk i skotørkeren, men om de blir tatt i bruk på ettermiddagsturen, er lite trolig.
Vi har nettopp hatt han Sture på kaffebesøk med deilig bløtkake på bordet. Jeg kan trygt si at vi åt oss mette alle tre. Vi heiv i oss såpass mye at det var under ei halv bløtkake igjen da gildet var over. Han Sture hadde nettopp kommet hjem fra den daglige marsjen tur/ retur Viabakken, så han kom kjøranes med firhjulingen og ankom oppkjørselen våres samtidig som vi kom traskanes tilbake fra tur.
Akkurat da vi var ferdig med kaffeslabberaset, begynte det å snø relativt tett igjen. Da fikk han Sture fart på seg. Det er såpass mildt at snøen som daler ned er ganske våt, noe som fører til vått sete på kjøredoningen. Derfor forlot han det gode selskapet, og forhåpentligvis unngikk han å bli våt i ræva, nokka han sjøl sa før han pilte ut av ytterdøra.
Vi hadde snakka om det lenge, men aldri funnet en passende anledning til å realisere planen. MEN etter ankomst fredags-kveld, da ho mor, han Sture og jeg satt og koste oss med ei flaske vin, som han sture hadde med seg, blei vi enige om at vi endelig skulle gjennomføre planen om å dra til Dyfjord for å innta et middagsmåltid på Dyfjordbua. Ho mor og jeg hadde hørt mange godord om bua og den gode maten som ble servert der, og i tillegg hadde han Sture vært der og spist ved tidligere anledninger og kunne «kavere» for prima mat.
Etter å ha gjennomført formiddagsturen med han Ricky i går, som ble en rundtur i fjellene i området ovafor Åttetallsvannet, startet kjøringa mot Dyfjord til avtalt tidspunkt. Da vi parkerte ved Dyfjordbua i totida, var det allerede blitt tussmørke ute, så det tok godt på mørkesynet å kjøre det siste stykket inn mot Dyfjord der en solrønnerød himmel åpenbarte seg i vest.
Vi trodde jo at vi skulle bli de eneste gjestene i lokalet, men der tok vi feil. Kafeen var allerede godt besatt med gjester, som antakelig var stedbundne folk. Heldigvis var det en del bord som var ledige, så vi fant oss et bord like ved utsalgsdisken som vi benket oss ved. Menyen bestod av lokale retter inneholdende fisk og kjøtt. Ekstra fint var det at det fantes en hvalsnadder-rett som virket forlokkende å spise. Selv om vi kunne velge retter fra øverste hylle, endte vi opp med å bestille hvalsnadder-retten alle tre. Det var mulig å bestille øl eller vin til maten, men edruelige som vi er, valgte vi Solo og Pepsi Max til drikke.
Mens vi venta på maten, fant jeg ut at det var lurt å dokumentere Dyfjordbesøket med bilder. Derfor tok jeg meg en runde med mobilfotografering både innendørs og utendørs. Det var lekre mat-tallerkener som åpenbarte seg da maten kom på bordet. Porsjonene var både store, meget velsmakende og til å bli mett av. Sjøl bruker jeg å være sistemann når det gjelder å ta inn føde, men i dag ble jeg slått av Sture. Vanligvis er han en matsluker av rang, men med en tannprotese som mangler solid ankring og som i tillegg er limt sammen (i påvente av ny bro) etter å ha blitt knekt ved knasking på en brødskalk, måtte han plassere maten i de indre delene av tanngarden og tygge kun med jekslene.
Sjøl om vi absolutt ikke trengte å ty til dessert for å bli ordentlig mette, trosset vi signalene fra fulle magesekker og bestilte ostekake med dertil kaffe og kakao til. Jeg har latt være å drikke kaffe i dagevis, så kakaoen var forbeholt min følsomme gane. Årsaken til kaffedrikke-stoppen er at jeg tror at kaffedrikking kan ha innvirkning på blæra og derved føre til hyppig vannlatning, spesielt nattestid. Hittil har jeg ikke merket merkbar forskjell, sjøl om det er over sju dager siden siste kaffekopp. Mottoet får være: Det er i hvert fall ikke skadelig å teste ut kaffens innvirkning på vannlating. Negativt resultat vil ganske sikkert føre til en god kopp kaffe i løpet av få dager, men i dag morges, på sjølvaste farsdagen, drakk jeg te til bløtkaka. Jeg kan egentlig ikke tenke meg å spise bløtkake uten kaffe til, så muligheten for helsprekk når han Sture kommer å besøk senere i dag, er absolutt til stede.
At Dyfjordbua er et godt alternativ når et gjelder gourmetiske retter, er hevet over enhver tvil – og et besøk dit anbefales absolutt. Terrenget fra Kifjordkrysset utover mot Dyfjord er spektakulært med stup-bratte fjell på ene siden og en storslått utsikt innover den brede Laksefjorden på den andre siden. Utover fjorden klamret hytter og hus seg fast i karrig natur og her kan du oppleve å se det eneste gjenværende jordbruket på Nordkinnhalvøya. Selve tettstedet Dyfjord er også verdt et besøk. Det er ikke så mange hus der, men de husene som er der har fått en bymessig plassering. Midt i husklynga ligger Dyfjordbua som et smykke i bebyggelsen og like ved kan man se det lille kapellet som Svein Vegar Lyder har kjøpt og restaurert.
Konklusjonen på besøket må vel være å anbefale et besøk til Dyfjord for alle dere som leser bloggen. Både vakker natur og gode lokale matretter vil tilfredsstille både gane og øye, og ikke minst å føle glede over å ha besøkt et sted der vilje og pågangsmot har skapt et lite paradis på den nakne og forblåste Finnmarkskysten.
Det var gråvær og yr i lufta da ho mor og jeg skulle gå formiddagstur med han Ricky på mandag. Vi gleda oss til å ta fatt på turen som jo var den første etter hjemkomsten fra Bergen. Ricky var så ivrig etter å komme seg ut, at jeg måtte gå ut med han mens ho mor kledde på seg turklærne. Det varte og rakk, men ingen var å se i ytterdøra. Det var ikke annet å gjøre enn å gå inn igjen for å se hva som heftet henne.
Jeg ble møtt av et tydelig oppskjørtet kvinnemenneske som var i leting etter regnjakken og turbuksa si. Ho hadde leita over alt, men klærne var ikke å finne. Ikke bare var det regnjakken som var borte, i tillegg var boblejakken og turbuksa også forduftet. Det endte med at jeg måtte finne fram kofferten hun hadde pakket ut av dagen før, slik vi alltid gjør når vi kommer hjem fra reise. Saumfaringa av denne viste at den var skåle tom.
Det gikk over vår begripelse at nevnte ytterklær var forsvunnet, og konklusjonen ble at hun måtte ha glemt igjen klærne på Langhaugen i Bergen. Sjøl husket hun tydelig at ho hadde pakket klærne i en plastpose og satt den nede i hallen i påvente av plassering i kofferten. Ho skulle bare henge opp litt klesvask og små-sjaine og rydde litt før pakkinga skulle fullføres. Ho regnet derfor med at dette var årsaken til at ho hadde oversett posen med klærne. Samtidig som dette hendte, ble jeg bedt om å anbringe søpla fra doet i hallen og vaskerommet i en søppelpose og kaste det i søppelboksen ute. Lydig som jeg er, utførte jeg oppdraget sporenstreks. Det var nok da det fatale skjedde. Uvitende om at ytterklærne hennes befant seg i en pose, som lett kunne forveksles med en søppelpose, har jeg nok røska den med meg og kasta den sammen med den andre søpla i restavfallsdunken.
Jeg visste jo med sikkerhet at jeg ikke hadde kastet noen klær i søppeldunken da ho spurte meg om jeg hadde sett posen med klærne hennes. Konklusjonen ble derfor at ho måtte ha glemt klesposen i hallen. Det var bare ett å gjøre, og det var å ringe til han Steinar og få han til å undersøke om posen stod i gangen når han kom hjem fra jobb.
Ut på ettermiddagen fikk ho den nedslående beskjeden fra arvingen om at han ikke kunne finne noen pose med klær hverken nede i hallen eller andre steder i huset. Klartenkt som ho mor er, bad ho han om å sjekke restavfallsdunken, for der var det siste mulighet for å finne klærne. I tillegg til restavfall, fant han noe som ikke skulle være i omtalte dunk, nemlig en pose inneholdende ytterklær. Gleden ble stor da han rapporterte om funnet, og nå er pakken med klærne postlagt og på tur nordover til Kvartsveien i Vadsø.
Takk Gud for at det ikke var søppeltømming på mandag, dagen etter vi forlot Bergen. Da hadde krisa vært fullkommen, og jeg hadde vært noen kroner fattigere, da det var snakk om Norrøna og Fjellreven-klær. MEN jeg føler meg ikke skyldig i hendelsen. Jeg gjorde jo bare det jeg ble bedt om, nemlig å kaste søpla i søppeldunken
Sjøl om ho mor og jeg har passert 70, ble vi funnet verdige til å være barnevakt for barnebarna på Langhaugen 6 i Bergen. Det hadde seg slik at vår svigerdatter Anja, som er lege, reiste til Tanzania i Afrika for å delta på jobbrelatert kursing. Steinar følte vel et visst ansvar for å passe på kona si da han reiste mot samme lokalitet noen dager senere. Ho mor og jeg var orientert om afrikaoppholdet allerede i våres og på spørsmål om å steppe inn som barnevakter i foreldrenes fravær, var svaret et rungende JA.
Med flyreise tur/ retur Kvartsveien 19 i Vadsø, sponset av Steinar, ankom vi Bergen på ettermiddagen tirsdag 21.10. då. Som vanlig var koffertene fullpakket med klær og diverse matprodukter, men vi unngikk straffegebyr ved å bestille et ekstra kolli. Det kan nevnes at kofferten min mangla kun to hekto på maksimumsvekta på 23 kilo. Ståle møtte oss på flyplassen slik at vi fikk letta oss med vel tjue kilo bagasje, en bag fylt med lutefisk, utvannet tørrfisk og vanlig tørrfisk. Etter å ha overlevert bagen, tok vi bybanen til Brann stadion. Slepende på hver vår trillekoffert, ble vi møtt av Julie og Stine på bybanestoppet. Gjensynsgleden var stor og klemmene satt løse der vi stod på perrongen. I Svanevikveien fikk vi servert deilig pizza, sett nyrommet til ho Julie og tid til litt prat og avslapping, før Steinar kom og hentet oss med bilen sin. Da vi ankom Langhaugen fikk vi en hjertelig mottakelse av barnebarnene Victor, Aksel og Ingrid Etter å ha fordøyd gjensynsgleden, ble vi presentert for sengeleiet vi skulle ha i barnepassperioden. Vi havnet, om enn med noen protester fra ho mor, i den nyoppreide dobbeltsenga til vertskapet. Sjøl tok han Steinar til takke med senga hennes Ingrid, mens ho måtte sove på en brisk ute i gangen.
Som forventet ble oppholdet i Bergen en høydare for pensjonistene. Ungene oppførte seg eksemplarisk og de var lydhøre og rettet seg etter de få veiledningene vi så oss nødvendig og gi dem. Spesielt imponerende var det å oppleve at alle tre mestret å stå opp om morgenen før klokka slo halv åtte. Ingen problemer med vekking, påkledning eller avgang til skole etter å ha inntatt morgenmat.
Den som tror at den tiden ungene var på skolen førte til avslapping og kos, må revurdere sine tanker. Jeg som er gift med et «rivjern» av et kvinnfolk, måtte nok til pers med daglig støvsuging, klesbretting og ansvar for inn og utstabling av diverse husgeråd fra oppvaskmaskinen. Ho mor fikk utløp for sin virketrang gjennom klesvask, støvtørking, blomsterskjøtsel og klesbretting samt ansvar for diverse innkjøp og matpakkelaging til skolebarna våre. I tillegg var det nok ho som hadde det meste av kontakten med ungene, og som passet på at hjemmet fungerte etter hennes standard.
En av de store begivenhetene mens vi var i Bergen. var feiringa av Julie sin 8-årsdag. Bursdagen var den 6. oktober, men familiefeiringa ble utsatt til vi kom nedover. Koselig å samle hele familien til slike anledninger. Vi fikk servert nydelig hjemmelaget lasagne med salat og diverse tilbehør, og selvfølgelig også bursdagskake med påfølgende bursdagssang til jubilanten. Det var høylydt stemning rundt bordet da det var duket for «Svarte Per»-spilling. Spenninga var stor hver gang noen skulle trekke kort, for faren for å trekke han Svarte Per var ikke til å unngå. Spesielt morsomt ble det, da det bare var Johannes og Stine som tapte alle rundene.
Det skal sies at vi fikk rikelig tid til å frekventere både kjøpesentre, kafeer, og «by-skræving». Begge to gjennomførte synstest, uttak av briller og til slutt tilpasning av brillene. I tillegg fikk jeg tid til å få nye spesialsåler og sko til mine forkrøplete undersåtter. Tid til samvær med Julie og Stine ble det også. Julie var ikke særlig begeistret for at vi skulle bo hos Ingrid hele tiden mens vi var i Bergen. For å kompensere litt for manglende tilstedeværelse i Svanevikveien, fikk ho overnatte i dobbeltsenga sammen med bestemor og bestefar, samt bli hentet på skolen med påfølgende kafebesøk et par ganger.
Kinobesøk ble det også. Aksel, Ingrid og Julie måtte se film uten besteforeldrene til stede. Filmen viste seg å være en 4DX- film, der stolene beveget seg i alle retninger mens effekter som vind, vanndusj i ansiktet, lukt osv blir brukt som forsterkningsmidler. Bevegelsene i stolene var såpass kraftig at eldre, og folk med hjertetrøbbel o.l, ble anmodet om å ikke se film i lokalet. Jeg, med min angina, valgte å stå over seansen, noe ho mor støttet meg i. Derfor ble det til at vi foretrakk kafebesøk mens ungene storkoste seg med kino i bevegelige stoler.
Det ble kino på meg og ho mor også. Vi fikk refundert billettutgiftene og dro derfor en formiddag for å se Blücher-filmen med Bjørn Sundqvist i hovedrollen. Filmen gikk i storsalen, som sikkert hadde mer enn hundre seter, med bare oss to som publikum. Uansett så var filmen godt laga og hovedrolleinnehaveren, som jo er Hammerfesting, gjorde ikke skam på sitt gode navn og rykte.
Vi fikk også oppleve Haloween mens vi var i Bergen. Gutta-boys valgte å avstå fra knask eller knep, mens ho Ingrid feira dagen på tradisjonelt vis. Sammen med ei venninne kom hun hjem med et spann full av godterier, så det ble en god del knasking på dem utover kvelden. Dagen før laga ho egenhendig det skumle gresskarhodet som du ser på bildet. Ho mor hadde sørget for innkjøp av godterier i påvente av knask eller knep-besøk. Alt av godterier var borte da kvelden var over, for det var mange knaskere som kom på besøk.
Vi fikk også tid til å nyte gourmet-retter på ikke mindre enn to lunsj-restauranter i Bergen sentrum. Stine spanderte en utsøkt lunsj på oss på et veldig populært lunsj-sted i nærheten av Lundgårdsvannet. I tillegg var vi på Cafe Opera to ganger. Første gang var vi der sammen med Ida og ei venninne, og dagen etter med Christoffer som også er student i år. Porsjonene var både store og smakfulle, så cafeen er å anbefale.
Ho Stine hadde ordnet med billetter til fotballkamp mellom Brann-damene og Rosenborg på Brann stadion. I øsende regnvær og kraftige vindkast ankom vi stadion der ho mor, Victor og jeg sammen med Stine Julie og ei venninne fant våre plasser på tribunen. Heldigvis satt vi under tak, så våte ble vi ikke. Han Victor utrustet oss med Brann- skjerf så vi ble nok tatt som ekte Brann-patrioter. Brann-jentene vant kampen med sifrene 2 – 1 og ble med det årets seriemestre for kvinner.
Dagen før vi reiste hjem, var vi på pizzafest hos Ståle og Beate. Victor, som benytter enhver anledning til øvelseskjøring, var stødig sjåfør på turen til og fra, mens jeg var kjørelærer med ansvar for bil og passasjerer. Dette medførte at jeg måtte si nei takk til vin og ølservering, sjøl om det satt langt inne for en vinelsker å avstå fra nytelsen. Gode og mette kom vi trygt hjem igjen til Langhaugen. Sjåføren fikk da rosende ord for kjøringa, som antakelig var et hakk tryggere enn om skribenten eventuelt sjøl hadde kjørt. Vel hjemme igjen, gjenstod pakking og klargjøring til hjemreisen.
Da klokka tikka mot 5 på morningen var begge i full vigør med dusjing, matinntak og klargjøring av koffertene. Taxien var bestilt til klokka, 06.30, så det ble etter hvert travle tider for pensjonistene. Kvelden før fikk jeg beskjed om å bære søpla ut i søppelboksen, for det skulle ikke ligge igjen noen etterlatenskaper etter oss. Lydig som jeg er røska jeg sammen søppelposene og anbrakte dem til sine respektive søppeldunker. Denne handlingen skulle vise seg å få fatale konsekvenser, noe som jeg planlegger å fortelle om i neste blogginnslag.
Flyet vi reiste med var i skarp rute både til Oslo og videre til Kirkenes, der Steffen og Ricky var på plass for å hente oss. Bestevennen min viste med hele seg hvor glad han var for å møte oss igjen og det var en utsøkt glede å få gi han oppmerksomhet og kos før vi begynte på bilturen til Vadsø.
PS! Denne bloggen er skrevet på laptopen jeg fikk av Steinar. Tusen takk til han. Kanskje donasjonen fører til pågående blogging. Time vil show…..
Min bestevenn er en av de viktigste i livet mitt. Det er en jeg kan stole på i tykt og tynt, uansett hva som skjer. Når livet byr på utfordringer, eller når jeg trenger noen å snakke med, er det bestevennen jeg oppsøker for støtte og trøst. Vår relasjon er preget av en dyp forståelse og respekt for hverandre, og vi har en sjelden evne til å kommunisere uten ord – det føles aldri kleint å være stille sammen.
Min bestevenn er en av de viktigste i livet mitt. Det er en jeg kan stole på i tykt og tynt, uansett hva som skjer. Når livet byr på utfordringer, eller når jeg trenger noen å snakke med, er det bestevennen jeg oppsøker for støtte og trøst. Vår relasjon er preget av en dyp forståelse og respekt for hverandre, og vi har en sjelden evne til å kommunisere uten ord – det føles aldri kleint å være stille sammen.
Bestevennen min er lojal og står ved min side, uansett hva som skjer. Om det striregner og blåser eller når det er maks-vær med solskinn, er han der sammen med meg. Jeg kan hisse meg opp og kjefte på han, gi kjærlige ord eller beordre han til å lystre meg, og jeg vet at bestevennen min alltid lytter til det jeg har å si og lydig følger mine påfunn. Bestevennen min sladrer ikke på meg, så jeg kan trykt dele hemmeligheter og tanker med han, vel vitende om at han aldri noensinne vil videreformidle mine hemmeligheter.
Bestevennen min elsker å gå turer sammen med ho mor og meg. Han gleder seg til hver gang vi skal dele friluftslivet sammen med han, noe han viser med hele seg. Ja, noen ganger er han så ivrig til å komme seg på tur at han omtrent overfaller oss med glade hopp og sprett og diverse småklynking.
Vi snakker ikke samme språk, men han forstår meg og jeg forstår han. Ofte er kroppsspråk og diverse armbevegelser tilstrekkelig til å føre en adekvat kommunikasjon. På denne måten bidrar både han og jeg til å gjøre livet rikere og mer meningsfylt. Sammen lager vi minner for livet – enten det er å sitte på en knaus i utmarka, gå på ski eller bare slappe av i sofaen.
Han er som et kjært barnebarn for meg. Derfor er det naturlig at jeg sier «Kom til han bestefar» når jeg vil ha en kos av han. Begge deler vi en kjærlighet til naturen og på våre daglige turer har vi det kjempefint sammen. Jeg er utrolig takknemlig for å ha en så god venn ved min side.
Jeg går ut fra at mine følgere av bloggen forlengs har skjønt at det er hunden våres, han Ricky, som er min bestevenn. Han er en Border Collie på fire år og han lever virkelig opp til karakteristikkene jeg har beskrevet.
ArvidO 