ArvidO

“Nu kommer dem”, ropte ho mor med entusiasme og sterk nasjonalfølelse. “Det bryr nu ikke æ mæ om”, sa æ der æ kom slentranes ned loftstrappa med Surface laptopen og det trådlause tastaturet under høyrearmen. Æ hadde fokus på å blogge litt, så da får majestetan holde mæ unnskylt for at æ ikke viser nevneverdig respekt for kongehuset i en sådan kreativ stund.

Tre ganger tre hurra med hipp, hipp, hipp til å begynne med, vil æ ønske dokker mine trofaste lesera, som æ forresten kan telle på ei hand, en riktig god 17. mai! Av det lille æ har sett på TV-en ser æ at været ikke e i feststemning, nåkka som matcher koronatida som herjer “furet værbitt” i disse tider. Ho mor angra fælt på at ho ikke hadde dampa og pressa bunaden i går kveld, da vi satt og åt frokost. Ho så sæ sjøl stivpynta i nordlandsbunaden mens ho sang “Ja, vi elsker..” av full hals på barflekken attmed stortreet. Som om ikke det var nok, fabulerte ho om å arrangere både sekkehopping og potetløp for mæ og han Steffen og sæ sjøl. Korsen ho sko få det til på barflekken i hagen, som e kortare enn verdensrekorden hannes Mike Powell fra USA i lengdehopp på 8,95 meter, skjønne ikke æ.

Mens æ satt her ved kjøkkenbordet og blogga, hørte æ kraftig motordur og uling fra bilhorn på yttersida. Ho mor og æ følte oss ikke særlig høy i hatten der ho sprada i Kari Trå longs og undertrøye, men æ som ikke e nasjonalist følte me vel der æ satt i pysjamasbuksa og t-skjorta. Skamma over å vise oss i yndlingsklærne, tvang oss til å bivåne bilkortesjen gjennom soveromsvinduet med persiennan delvis nedtrukket mens 17. mai kledde naboa sto på balkongan og vifta med flagg og ropte HURRA! For ei skam for ho mor! Ho så for sæ at ho kunne stått på trappeverandaen stivpynta i bunad med 17. maisløyfa og vaianes flagg og smilt feilfritt til kortesjesjåføran, mens ho vifta med flagget. No prøve ho forskjellige kostyma for å ta sæ best mulig ut, når vi sammen med resten av Norges befolkning, skal synge nasjonalsangen. På slaget klokka ett, 13.00, skal vi stå andektig på verandratrappa med 17. mai-sløyfa og vaiende 17. maiflagg og synge “Ja, vi elsker, med sprukken røst og tårevåte øyne og tenke på fedrene som kjempa og mødrene som gråt.

Æ var nettopp og sjekka temperaturen på utetermometeret på soverommet. Den ligger på skyggesida så den måler riktig temperatur. Æ må si at æ skvatt da æ så at rø-streken strakte seg over sjutallet på skalaen. En så høy temperatur har vi ikke hatt så langt, så det e håp om vår i nord. Den før omtalte barflekken øker i størrelse og sola har en hard kamp med skyan i forsøket på å erobre himmelrommet. Det e nesten så at æ kjenne litt vårstemning her æ sitt, men æ tør ikke å slippe følelsan laus, for “brent barn” unngår jo som kjent ilden. Det e nok best å være pessimist og heller glede sæ etterpå hvis det e våren som melder sin ankomst. Æ kan kjenne på ryggtavla at sola e sterkar enn skyan. Hvis den vinn kampen, ligger det an til grilling seinar i ettermiddag.

Ho mor har pynta sæ med svartkjole og 17. maisløyfa er festa forskriftsmessig. Ho e klar til feiring den tøtta, men pensjonisten bruke aldri mer enn et par minutt fra lomp til festdress, så æ har enda plenty av tid til å framstå som adstadig ektemann med slips og sløyfa. Heldigvis regne æ med at pyntetida vil bli kort, for vi kan ikke risikere å få røyktlukt i finklærne hvis det blir grilling på trammen. Nu kom han Steffen, kledd i findress og slips på besøk til ho mor og han far. Den ny-kjøpte 17. maisløyfa skal straks festes til trøyeslaget på venstre side. Ho mor som e ekspert på pynting og etikette tar sæ av saken, så nu blir det festivitas og høytid i Kvartsveien.

Bloggen beskriver en situasjonsrapport og avsluttes herved. Om det skjer noe interessant seinar i dag, vil hendelsan ikke bli publisert med mindre de e av særlig viktig art. Uansett feiring, må dokker huske på at ungan skal få spise sæ mette på pølser og is og drikke så mye brus som dem orker. Ha en fortsatt GOD 17. MAI og ta vare på flokken.