ArvidO

Æ bare spør: Kan man ha det bedre enn å sitte på et varmt og godt loft med kaffekoppen innen armlengdes avstand? Ho mor som sitter i kjellar’n i fellesmøte med rektor og kollegaer, har det i alle fall ikke så godt som æ har det. Det gjelder bare å ikke kikke ut av vinduet, for da kan man lett bli både vonbroten og deprimert. Når snøbygan er såpass tette at det ikke e mulig å se lenger enn til nabohusan, kan man gjøre seg refleksjona om den globale oppvarminga er i ferd med til å bli erstatta av ei kommanes istid. Pensjonisten har jo opplevd litt av kvært når det gjelder seine våra og slaps og snø, men så lave mai-temparetura som vi blir velsigna med her i nord i det herrens år 2020, har æ aldri opplevd. Maksimumstemperaturen så langt e knappe fire grader, mens gjennomsnittstemperaturen for mai så langt, e farlig nært null på dagtid. Før i tida, fikk alle rian i mai skylda for mannskitværet, men nu ser det ut for at vi har fått ei evig ri som æ velger å kalle «Lavtrøkks-ria».

Han Vidar Sandbeck synger så fint: «Vil du bli med i menuetten i de grogrønne mainetten’ når det våres, når det våres utmed gangsti og vegg». At han antakeligvis ikke hadde vært i Finnmark, forteller teksten med all tydelighet. I løpet av mitt 70-årige liv har æ faktisk opplevd løvsprett i mai, men ikke flere ganga enn at æ kan telle samtlige på ei hand.

Forleden dag blei æ så forfær da æ så ut av stuviduet at æ måtte tilkalle ho mor. Mot alle odds kunne æ se en liten barflekk på plenen atmed stor-treet. Det var et etterlengta vårtegn, som æ og ho mor lot oss begeistre av. Vi sto der fast i trua om at nu blei det endelig vår. Vårfornemmelsan fikk sæ et kraftig skudd for baugen da vi kikka ut av soveromsvinduet i går mårres. Bilen var nedsnødd og marka dekt med et tykt lag av våtsnø. Vi trøsta oss med at det var fint med litt tinesnø, for den setter jo som kjent fart på tininga av gammelsnøen. Da æ skulle bivåne barflekken på plenen fikk æ et nytt sjokk. Verre enn at barflekken var borte, var at en stor trelegg, på det før omtalte stor-treet, hadde trukket sitt siste sukk og lå nu langflat utover plenen, dog ikke over den nedsnødde barflekken.

I likhet med dem som bor på Skjånes, som hittil i sesongen har hatt godt over 100 daga med stengte veia, har æ sotte mæ sjøl i karantene. Æ skulle ha vært i full gang med å rive verandaene på huset i Lomakka, men mannskitværet har setta en effektiv stopper for det. Før i tida hadde æ nok trossa både snøelingan og kulda, men vi pensjonistan som disponerer våres egen tid, har ikke trang til å utsette oss for prøvelsa. I stedet for å bruke kjerringkjeft og brekkjern, har æ heller gått i gang med å fikse litt på kjøkkeninnredninga.

Etter å ha konsultert IKEA angående bruksslitasje og vasstrukken vegg og dør ved oppvaskmaskinen, og fått avslag på 25- års bruksgaranti, fant vi ut at det ble for dyrt å investere i nye skuffe-fronta og dører samt nye skrog til hjørneskapet ved oppvaskmaskinen. Bare frakta kom på over tre tusen krona, så pensjonisten hadde ikke nån betenkeligheta da ho mor foreslo at æ kunne utbedre skadan og pusse og male trenganes objekta. Døran på kråskapet var såpass slitte at dem var kondemnable. Derfor har vi kontakta en lokal møbelsnekkar som lager nye dører til oss. Når dem er ferdige, antakelig i mårra, begynner arbeidet med sparkling, pussing og maling. Pensjonisten e jo en gnadden kar, så æ foretrekker flikking og maling i stedet for å bruke tusenvis av krona på å investere i nye produkta.

Det spirer og gror

Konklusjonen på innledniga må vel bli at man kan ha det bedre enn å sitte inne å slurpe i sæ kaffe. Det synes å være utopisk å «bli med i menuetten med de grogrønne mainetten», så det e nok bare å stikke finger’ n i jorda å ta til takke med den skjebnen man e blitt tildelt. Det e bare å ta på sæ vottan og skinnhua og komme sæ ut og gå krumbøyd imot vindkastan mens man knip auan sammen for å ikke få fykanes vårsnø inn på pupillan. Ingenting e så herlig og sunt som en spasertur i fokk og rokk. Å komme innomhus igjen, med rødpiska kinn og igjenklistra aua e bare herlig. Det e kjempegodt å kjenne varmen bre sæ i fjeset når det verste av snømaska e skrapa bort. Her hos oss blir vi ikke plagsomt brun av sola sine ultrafiolette stråla, som etter sigende e farlig for huden. Vi e jo så heldige at nordvestkuling og snøfokk sørge for at ansiktsfargen blir knalle rød med et skjær av fiolett, så vi e langt i fra gusten og fargelaus i huden. Uansett så gleder vi oss til et par godværsdaga med sol og varme som gir oss mulighet til å sette oss på en avbæra plass atmed fjærsteinan. Da blir det atter godt å være til.