ArvidO

«Det var litt rart å våkne opp med en 70-åring», var de første ordan æ fikk høre da æ lå og slumra på morraskvisten på gebursdagen min i går. Det var min bedre halvdel som gjorde sæ disse refleksjonan før ho spankulerte ut av soveromsdøra. Sjøl lot æ som æ sov, for man skal jo det, når det vanker kaffe og kake på seng. Ho har god sangstemme ho mor, og en feilfri opptreden med «Hurra for deg..», ble avlevert mens ho bukserte krakken på plass ved siden av senga mi. Der plasserte ho brettet med bløtkakestykket som hadde blitt pynta med et tent lys og nytrakta kaffe. Siden æ hadde dårlig ånde etter mange timer i loppekassen, blei det bare et lite streifkyss i full fart og en litt mer vedvarende god klem mens ho gratulerte mæ med 70-årsdagen. Så kosa vi oss med kaffe og bløtkake og gebursdagen var i gang.
Æ får trøste mæ med at alderen e jo bare et tall, og det e korsen man har det og tar det – som teller. Uansett e det nu slik at pensjonisten begynner å bli en aldranes mann. En mann som må venne seg av med å være «brått-hest» og arbeidskraum. Gamle vana e vond å vende, men de fire ongan mine hadde i all hemmelighet drøfta korsen dem kunne avlaste den hardtarbeidanes pappaen sin. Etter å ha kommunisert på nettet fant dem ut at dem skulle investere i en robot-gressklipper, til bruk her i Kvartsveien. Dem hadde gjentatte ganga hørt mæ akke og sukke over at plenen i Vadsø blei seanes ut som et villnis, når vi kosa oss på sommerferie på Skjånes.

Roboten har en klippekapasitet på sjuhundre og femti kvadratmeter, så æ kan også bruke den på ranchen hvis æ vil, det e opp til mottakar’n å bestemme kor den skal frisere plenen. Æ blei syndig forfær og kjempeglad da æ fikk vite ka dem hadde kjøpt til mæ. Klipparn e kjøpt på nettbutikk og blir etter kvert levert på døra. Alt det her fikk æ vite da hele hurven møttes til videochat på Facetime, etter at en flerstemt versjon av «Hurra for deg..» var historie. Hos ho mor fikk æ fem tusen krona. Dem har æ allerede investert. Æ fikk han Steffen til å bestille båtradio, juksasnelle og nylon på nettet, så nu kan vi forhåpentlig høre på DAB-radio når vi ligger ute på Vargava og fisker med «ny-båten» til sommar’n. Gaveflommen var ikke over enda. Yngstesønnen hadde tatt spanderbuksa på og overrakte mæ en Microsoft Surface pro og ei flaska vin i tillegg til fellesgaven. Han e raus den karen, men æ synes at det var altfor meget.

De nasjonale smittevernstiltakan satte en stopper for planan om å celebrere i Bergen. Som om ikke det var nok, skrinla fem-person regelen mulighetan til å innby svigerfamilie til gjestebud. Uansett hindringa fikk ho mor, han Steffen og æ feira dagen på en behørig måte. Jubilanten som er en konservativ mann i matveien, protesterte ikke på at gebursdagsmiddagen besto av risengrynsgraut og rømmegraut, sjøl om denne retten kommer på absolutt nederste skala når det gjelder middagsretter. Æ va nu bare glad til at det blei et lettere måltid til middag, for da kunne æ hive mer innpå av den deilige bløtkaka vi spiste til kaffen på ettermiddagen. Kvelden blei avrunda med deilig hjemmelaga pizza og ei nyspretta vinflaska. Ho mor tok sæ et lite dameglass, han Steffen ingenting siden han kjørte bil, men flaska blei allikevel botna. Årsaken til tom flaske sitter her og klamprer på tastaturet. Det var en vel-tilfreds 70 åring som gikk til sengs sammen med sin bedre halvdel litt før klokka tolv i går kveld. Vi fikk med oss et par stubba av «På dansefot» på radioen, før han Ole Blund kom.

Jubilanten e dypt rørt og ikke så lite stolt over de fine ordan som blei lagt ut på bloggen i går. Gjesteskribenten hadde ikke akkurat spart på rosende karakteristikker når ho beskreiv mæ som pappa. Æ må innrømme at jeg fikk både klump i halsen og tåra i øyekroken da æ leste hennes tanka om mæ. Æ vet ikke om bloggen e et samarbeidsprosjekt mellom de fire ongan våres, men æ håpe at dem står inne for det ho skreiv. Sjøl synes æ nu ikke at æ har strokke mæ så langt når det gjelder å ta sæ av ongan våres. Mye av det vi gjorde sammen i barndommen demmes, var for mæ veldig lystbetont. Æ har sjøl vært glad i idrett og var, om æ skal si det sjøl, et talent på mange områda da æ var ungdom. Et paradoks var det jo at æ blei en meritert svømmetrenar, og det i en idrett som æ sjøl langt fra beherska. Sjøl om æ knapt kunne svømme, endte æ opp som regiontrenar og fikk fram svømmera på nasjonalt nivå. Min filosofi var at gjennom målbevisst trening og trua på sæ sjøl, kunne man komme seg opp og fram både som idrettsutøver og i samfunnet.
Gjennom å se at ongan våres lyktes i bassenget, og seinar i utdanning og jobbkarriere, føle ho mor og æ at vi har lyktes med å gi dåkker den ballasten som skal til for å gjøre riktige valg i livet. Det å skaffe seg et nettverk av andre voksne har ikke hatt førsteprioritet for oss. Det å se at barn, svigerbarn og barnebarn har det godt og skikker sæ vel, e den beste betalinga man kan få som foreldra. Det er tusen ganger bedre enn å være karriærejegera, ofte på ongan sin bekostning. Ei feit bankbok kan aldre veie opp for en tapt barndom. Vi i flokken må ta vare på kværandre og tenke mer på flokken, enn egne spesifikke behov. Når det gjelder nærhet og stabilitet e det nok ho mamma som har vært klippen for oss alle i familien. Ho setter alltid flokken først og selv om kverdagen ofte kan være stri, har ho alltid tid til å gi støtte og hjelp til dem som måtte trenge det.
Til slutt: En stor takk til alle som har bidratt til å gjøre 70-årsdagen min minneverdig gjennom hilsninger, blomster og gaver.