ArvidO

“Nu kommer dem”, ropte ho mor med entusiasme og sterk nasjonalfølelse. “Det bryr nu ikke æ mæ om”, sa æ der æ kom slentranes ned loftstrappa med Surface laptopen og det trådlause tastaturet under høyrearmen. Æ hadde fokus på å blogge litt, så da får majestetan holde mæ unnskylt for at æ ikke viser nevneverdig respekt for kongehuset i en sådan kreativ stund.

Tre ganger tre hurra med hipp, hipp, hipp til å begynne med, vil æ ønske dokker mine trofaste lesera, som æ forresten kan telle på ei hand, en riktig god 17. mai! Av det lille æ har sett på TV-en ser æ at været ikke e i feststemning, nåkka som matcher koronatida som herjer “furet værbitt” i disse tider. Ho mor angra fælt på at ho ikke hadde dampa og pressa bunaden i går kveld, da vi satt og åt frokost. Ho så sæ sjøl stivpynta i nordlandsbunaden mens ho sang “Ja, vi elsker..” av full hals på barflekken attmed stortreet. Som om ikke det var nok, fabulerte ho om å arrangere både sekkehopping og potetløp for mæ og han Steffen og sæ sjøl. Korsen ho sko få det til på barflekken i hagen, som e kortare enn verdensrekorden hannes Mike Powell fra USA i lengdehopp på 8,95 meter, skjønne ikke æ.

Mens æ satt her ved kjøkkenbordet og blogga, hørte æ kraftig motordur og uling fra bilhorn på yttersida. Ho mor og æ følte oss ikke særlig høy i hatten der ho sprada i Kari Trå longs og undertrøye, men æ som ikke e nasjonalist følte me vel der æ satt i pysjamasbuksa og t-skjorta. Skamma over å vise oss i yndlingsklærne, tvang oss til å bivåne bilkortesjen gjennom soveromsvinduet med persiennan delvis nedtrukket mens 17. mai kledde naboa sto på balkongan og vifta med flagg og ropte HURRA! For ei skam for ho mor! Ho så for sæ at ho kunne stått på trappeverandaen stivpynta i bunad med 17. maisløyfa og vaianes flagg og smilt feilfritt til kortesjesjåføran, mens ho vifta med flagget. No prøve ho forskjellige kostyma for å ta sæ best mulig ut, når vi sammen med resten av Norges befolkning, skal synge nasjonalsangen. På slaget klokka ett, 13.00, skal vi stå andektig på verandratrappa med 17. mai-sløyfa og vaiende 17. maiflagg og synge “Ja, vi elsker, med sprukken røst og tårevåte øyne og tenke på fedrene som kjempa og mødrene som gråt.

Æ var nettopp og sjekka temperaturen på utetermometeret på soverommet. Den ligger på skyggesida så den måler riktig temperatur. Æ må si at æ skvatt da æ så at rø-streken strakte seg over sjutallet på skalaen. En så høy temperatur har vi ikke hatt så langt, så det e håp om vår i nord. Den før omtalte barflekken øker i størrelse og sola har en hard kamp med skyan i forsøket på å erobre himmelrommet. Det e nesten så at æ kjenne litt vårstemning her æ sitt, men æ tør ikke å slippe følelsan laus, for “brent barn” unngår jo som kjent ilden. Det e nok best å være pessimist og heller glede sæ etterpå hvis det e våren som melder sin ankomst. Æ kan kjenne på ryggtavla at sola e sterkar enn skyan. Hvis den vinn kampen, ligger det an til grilling seinar i ettermiddag.

Ho mor har pynta sæ med svartkjole og 17. maisløyfa er festa forskriftsmessig. Ho e klar til feiring den tøtta, men pensjonisten bruke aldri mer enn et par minutt fra lomp til festdress, så æ har enda plenty av tid til å framstå som adstadig ektemann med slips og sløyfa. Heldigvis regne æ med at pyntetida vil bli kort, for vi kan ikke risikere å få røyktlukt i finklærne hvis det blir grilling på trammen. Nu kom han Steffen, kledd i findress og slips på besøk til ho mor og han far. Den ny-kjøpte 17. maisløyfa skal straks festes til trøyeslaget på venstre side. Ho mor som e ekspert på pynting og etikette tar sæ av saken, så nu blir det festivitas og høytid i Kvartsveien.

Bloggen beskriver en situasjonsrapport og avsluttes herved. Om det skjer noe interessant seinar i dag, vil hendelsan ikke bli publisert med mindre de e av særlig viktig art. Uansett feiring, må dokker huske på at ungan skal få spise sæ mette på pølser og is og drikke så mye brus som dem orker. Ha en fortsatt GOD 17. MAI og ta vare på flokken.

Read Full Post »

Æ bare spør: Kan man ha det bedre enn å sitte på et varmt og godt loft med kaffekoppen innen armlengdes avstand? Ho mor som sitter i kjellar’n i fellesmøte med rektor og kollegaer, har det i alle fall ikke så godt som æ har det. Det gjelder bare å ikke kikke ut av vinduet, for da kan man lett bli både vonbroten og deprimert. Når snøbygan er såpass tette at det ikke e mulig å se lenger enn til nabohusan, kan man gjøre seg refleksjona om den globale oppvarminga er i ferd med til å bli erstatta av ei kommanes istid. Pensjonisten har jo opplevd litt av kvært når det gjelder seine våra og slaps og snø, men så lave mai-temparetura som vi blir velsigna med her i nord i det herrens år 2020, har æ aldri opplevd. Maksimumstemperaturen så langt e knappe fire grader, mens gjennomsnittstemperaturen for mai så langt, e farlig nært null på dagtid. Før i tida, fikk alle rian i mai skylda for mannskitværet, men nu ser det ut for at vi har fått ei evig ri som æ velger å kalle «Lavtrøkks-ria».

Han Vidar Sandbeck synger så fint: «Vil du bli med i menuetten i de grogrønne mainetten’ når det våres, når det våres utmed gangsti og vegg». At han antakeligvis ikke hadde vært i Finnmark, forteller teksten med all tydelighet. I løpet av mitt 70-årige liv har æ faktisk opplevd løvsprett i mai, men ikke flere ganga enn at æ kan telle samtlige på ei hand.

Forleden dag blei æ så forfær da æ så ut av stuviduet at æ måtte tilkalle ho mor. Mot alle odds kunne æ se en liten barflekk på plenen atmed stor-treet. Det var et etterlengta vårtegn, som æ og ho mor lot oss begeistre av. Vi sto der fast i trua om at nu blei det endelig vår. Vårfornemmelsan fikk sæ et kraftig skudd for baugen da vi kikka ut av soveromsvinduet i går mårres. Bilen var nedsnødd og marka dekt med et tykt lag av våtsnø. Vi trøsta oss med at det var fint med litt tinesnø, for den setter jo som kjent fart på tininga av gammelsnøen. Da æ skulle bivåne barflekken på plenen fikk æ et nytt sjokk. Verre enn at barflekken var borte, var at en stor trelegg, på det før omtalte stor-treet, hadde trukket sitt siste sukk og lå nu langflat utover plenen, dog ikke over den nedsnødde barflekken.

I likhet med dem som bor på Skjånes, som hittil i sesongen har hatt godt over 100 daga med stengte veia, har æ sotte mæ sjøl i karantene. Æ skulle ha vært i full gang med å rive verandaene på huset i Lomakka, men mannskitværet har setta en effektiv stopper for det. Før i tida hadde æ nok trossa både snøelingan og kulda, men vi pensjonistan som disponerer våres egen tid, har ikke trang til å utsette oss for prøvelsa. I stedet for å bruke kjerringkjeft og brekkjern, har æ heller gått i gang med å fikse litt på kjøkkeninnredninga.

Etter å ha konsultert IKEA angående bruksslitasje og vasstrukken vegg og dør ved oppvaskmaskinen, og fått avslag på 25- års bruksgaranti, fant vi ut at det ble for dyrt å investere i nye skuffe-fronta og dører samt nye skrog til hjørneskapet ved oppvaskmaskinen. Bare frakta kom på over tre tusen krona, så pensjonisten hadde ikke nån betenkeligheta da ho mor foreslo at æ kunne utbedre skadan og pusse og male trenganes objekta. Døran på kråskapet var såpass slitte at dem var kondemnable. Derfor har vi kontakta en lokal møbelsnekkar som lager nye dører til oss. Når dem er ferdige, antakelig i mårra, begynner arbeidet med sparkling, pussing og maling. Pensjonisten e jo en gnadden kar, så æ foretrekker flikking og maling i stedet for å bruke tusenvis av krona på å investere i nye produkta.

Konklusjonen på innledniga må vel bli at man kan ha det bedre enn å sitte inne å slurpe i sæ kaffe. Det synes å være utopisk å «bli med i menuetten med de grogrønne mainetten», så det e nok bare å stikke finger’ n i jorda å ta til takke med den skjebnen man e blitt tildelt. Det e bare å ta på sæ vottan og skinnhua og komme sæ ut og gå krumbøyd imot vindkastan mens man knip auan sammen for å ikke få fykanes vårsnø inn på pupillan. Ingenting e så herlig og sunt som en spasertur i fokk og rokk. Å komme innomhus igjen, med rødpiska kinn og igjenklistra aua e bare herlig. Det e kjempegodt å kjenne varmen bre sæ i fjeset når det verste av snømaska e skrapa bort. Her hos oss blir vi ikke plagsomt brun av sola sine ultrafiolette stråla, som etter sigende e farlig for huden. Vi e jo så heldige at nordvestkuling og snøfokk sørge for at ansiktsfargen blir knalle rød med et skjær av fiolett, så vi e langt i fra gusten og fargelaus i huden. Uansett så gleder vi oss til et par godværsdaga med sol og varme som gir oss mulighet til å sette oss på en avbæra plass atmed fjærsteinan. Da blir det atter godt å være til.

 

Read Full Post »

Motivasjon for å skrive blogg har vært dalanes i det siste. Det tok vel mer på å bikke 70 enn æ hadde forestilt mæ. Sjøl om psyken ikke e nevneverdig forandra, e nok skrotten i akselerereranes forfall. Det som før var overkommelig og lett, e nu blitt et ork. Så også med skrivinga. Æ har jo blogga såpass mye at æ har kommet i beit for fenganes nyhetsstoff. Daglige gjøremål som trasking etter veian, ka vi et til middag og alle ontan vi plages med, er allerede oppbrukte temaer. Det samme med været, som sjelden har vært verre enn i vinter. I den sammenhengen kunne ei tøtta på Facebooka fortelle om at måsen som før i tida var fullvorpen 3. mai, knapt har begynt å legge egg, mens ea som til vanlig e seinar ute med å verpe enn måsen, allerede hadde lagt egg for ca. 14 dager siden. E det været som hoill oss for narr, som min jamnaldranes trubadur, han Halvdan fra Bodø, syng i Vårvisa.

Pensjonisten fikk dessverre ikke gjort nokka med den miserable vårstemninga si, sjøl om Rav’en står utafor og gliser med to splitter-nye sommardekk. Mens æ kjørte på sommerlig asfalt fra Vestre-Jakobselv sist fredag, lytta æ som vanlig med et halvt øre på radioen. Æ følte et lite snev av vår i lufta, men våkna fort til hektan igjen da æ hørte værmannen predike om et kraftig snøvær som var på tur til Øst-Finnmark, via Finland. Det var ikke snakk om snøbyger, men snø, så vårstemninga forsvant øyeblikkelig, som dogg for sola.  En ting forbante æ mæ på der æ satt i bilsetet, æ skal ikke legge om til vinterdekk. Hvis veian snør igjen, blir æ å bytte ut bilen med «apostlenes hesta».

Nok om det, nu skal æ ikke klage mer på været, men heller fokusere på daglige gjøremål i ukene som kommer. Siden ho mor skal flytte arbeidssted fra kjellar’n til Sentrum skole, blir æ endelig herre i eget hus igjen. Æ har ikke plana om å være så mye hjemme når ho mor ikke e her. Det e nok av arbeid som venter på mæ i Lomakkaveien 1, så æ blir ikke arbeidsledig med det første. Allerede på mandag har æ plana om å løsne begge verandaene fra sør-veggen sånn at dem kan lagres på egnet sted mens veggen blir etterisolert og panelt og vinduene fora ut og påmontert vindusbeslag.

Mens æ venter på at renoveringa av veggen skal igangsettes, må æ bare håpe og tro at temperaturen stiger nån hakk og at regnbygan holder sæ på behørig avstand. Æ skal nemlig gå i gang med å male begge gavvelveggan som blei etterisolert og panelt i fjor høst. Hvis været e gunstig regne æ med at maler Olsen kraume sæ ferdig med veggan i løpet av ei ukes tid. Siden møneveggan ikke strekker sæ himmelhøyt, e det ikke fare for at æ slår mæ i hjel hvis æ ramle ned fra stigen. Æ har allerede testa ut kroppens tåleevne da æ skulle feste ei skøytemuffe som hadde løsna på takrenna. Æ vet ikke helt ka som skjedde, men plutselig begynte gardintrappa, der æ sto på øverste trinn, å velte mot høyre. Stronken som æ e blitt, ramla æ ned og deisa sidelengs i bakken. Æ var både tafatt og forslådd der æ lå som et slakt. Omsider fikk æ summa mæ og da kjente æ at æ hadde fått mæ kraftige daska i venstre overarm og venstre lår. Smertan var dog ikke verre enn at æ fikk benka ut gardintrappa såpass at den blei brukanes. Da var det bare å få den opp igjen sånn at æ kunne klatre opp og fullføre reparasjonen.

Smertan i overarmen og låret er i ferd med å gi sæ. Æ har brukt onkel Sture-metoden og har således gått smertan av mæ og e igjen klar for nye oppdrag. Huseiar’n har allerede betalt mæ for jobben, så nu har æ en terrengsykkel av ypperste kvalitet som æ kan frekventere både gater og terreng med. Aberet med sykkel’n e at den har et altfor spisst sete. Rompa mi e ikke bygd for et sådant sittested, så æ må nok få tak i et sete som e bedre egna for min sarte hekk.  Analfissur og diverse operasjona har jo forhindra mæ å sykle et par års tid, så nu ser æ virkelig fram til å nyte friluftslivets gleder på to hjul. Æ har allerede sykla et par tura og det ser heldigvis ut for at akterstellet tåler brasan.

Hvis æ e opplagt etter daglige gjøremål og skrivekløa tar mæ, kan det hende at æ sløyfer middagslurn og blogger i vei. Kanskje æ heller skal kopiere verdens mektigste mann og begynne å tvitre. Da treng æ jo ikke å skrive ei hel A4 side og vel så det. Æ har lovt å strekke mæ langt for å holde bloggen i livet og det skal æ gjøre, sjøl om æ ikke har så mye vettugt å skrive om. Ha det godt og ta vare på flokken!

 

Read Full Post »

«Det var litt rart å våkne opp med en 70-åring», var de første ordan æ fikk høre da æ lå og slumra på morraskvisten på gebursdagen min i går. Det var min bedre halvdel som gjorde sæ disse refleksjonan før ho spankulerte ut av soveromsdøra. Sjøl lot æ som æ sov, for man skal jo det, når det vanker kaffe og kake på seng. Ho har god sangstemme ho mor, og en feilfri opptreden med «Hurra for deg..», ble avlevert mens ho bukserte krakken på plass ved siden av senga mi. Der plasserte ho brettet med bløtkakestykket som hadde blitt pynta med et tent lys og nytrakta kaffe. Siden æ hadde dårlig ånde etter mange timer i loppekassen, blei det bare et lite streifkyss i full fart og en litt mer vedvarende god klem mens ho gratulerte mæ med 70-årsdagen. Så kosa vi oss med kaffe og bløtkake og gebursdagen var i gang.
Æ får trøste mæ med at alderen e jo bare et tall, og det e korsen man har det og tar det – som teller. Uansett e det nu slik at pensjonisten begynner å bli en aldranes mann. En mann som må venne seg av med å være «brått-hest» og arbeidskraum. Gamle vana e vond å vende, men de fire ongan mine hadde i all hemmelighet drøfta korsen dem kunne avlaste den hardtarbeidanes pappaen sin. Etter å ha kommunisert på nettet fant dem ut at dem skulle investere i en robot-gressklipper, til bruk her i Kvartsveien. Dem hadde gjentatte ganga hørt mæ akke og sukke over at plenen i Vadsø blei seanes ut som et villnis, når vi kosa oss på sommerferie på Skjånes.

Roboten har en klippekapasitet på sjuhundre og femti kvadratmeter, så æ kan også bruke den på ranchen hvis æ vil, det e opp til mottakar’n å bestemme kor den skal frisere plenen. Æ blei syndig forfær og kjempeglad da æ fikk vite ka dem hadde kjøpt til mæ. Klipparn e kjøpt på nettbutikk og blir etter kvert levert på døra. Alt det her fikk æ vite da hele hurven møttes til videochat på Facetime, etter at en flerstemt versjon av «Hurra for deg..» var historie. Hos ho mor fikk æ fem tusen krona. Dem har æ allerede investert. Æ fikk han Steffen til å bestille båtradio, juksasnelle og nylon på nettet, så nu kan vi forhåpentlig høre på DAB-radio når vi ligger ute på Vargava og fisker med «ny-båten» til sommar’n. Gaveflommen var ikke over enda. Yngstesønnen hadde tatt spanderbuksa på og overrakte mæ en Microsoft Surface pro og ei flaska vin i tillegg til fellesgaven. Han e raus den karen, men æ synes at det var altfor meget.

De nasjonale smittevernstiltakan satte en stopper for planan om å celebrere i Bergen. Som om ikke det var nok, skrinla fem-person regelen mulighetan til å innby svigerfamilie til gjestebud. Uansett hindringa fikk ho mor, han Steffen og æ feira dagen på en behørig måte. Jubilanten som er en konservativ mann i matveien, protesterte ikke på at gebursdagsmiddagen besto av risengrynsgraut og rømmegraut, sjøl om denne retten kommer på absolutt nederste skala når det gjelder middagsretter. Æ va nu bare glad til at det blei et lettere måltid til middag, for da kunne æ hive mer innpå av den deilige bløtkaka vi spiste til kaffen på ettermiddagen. Kvelden blei avrunda med deilig hjemmelaga pizza og ei nyspretta vinflaska. Ho mor tok sæ et lite dameglass, han Steffen ingenting siden han kjørte bil, men flaska blei allikevel botna. Årsaken til tom flaske sitter her og klamprer på tastaturet. Det var en vel-tilfreds 70 åring som gikk til sengs sammen med sin bedre halvdel litt før klokka tolv i går kveld. Vi fikk med oss et par stubba av «På dansefot» på radioen, før han Ole Blund kom.

Jubilanten e dypt rørt og ikke så lite stolt over de fine ordan som blei lagt ut på bloggen i går. Gjesteskribenten hadde ikke akkurat spart på rosende karakteristikker når ho beskreiv mæ som pappa. Æ må innrømme at jeg fikk både klump i halsen og tåra i øyekroken da æ leste hennes tanka om mæ. Æ vet ikke om bloggen e et samarbeidsprosjekt mellom de fire ongan våres, men æ håpe at dem står inne for det ho skreiv. Sjøl synes æ nu ikke at æ har strokke mæ så langt når det gjelder å ta sæ av ongan våres. Mye av det vi gjorde sammen i barndommen demmes, var for mæ veldig lystbetont. Æ har sjøl vært glad i idrett og var, om æ skal si det sjøl, et talent på mange områda da æ var ungdom. Et paradoks var det jo at æ blei en meritert svømmetrenar, og det i en idrett som æ sjøl langt fra beherska. Sjøl om æ knapt kunne svømme, endte æ opp som regiontrenar og fikk fram svømmera på nasjonalt nivå. Min filosofi var at gjennom målbevisst trening og trua på sæ sjøl, kunne man komme seg opp og fram både som idrettsutøver og i samfunnet.
Gjennom å se at ongan våres lyktes i bassenget, og seinar i utdanning og jobbkarriere, føle ho mor og æ at vi har lyktes med å gi dåkker den ballasten som skal til for å gjøre riktige valg i livet. Det å skaffe seg et nettverk av andre voksne har ikke hatt førsteprioritet for oss. Det å se at barn, svigerbarn og barnebarn har det godt og skikker sæ vel, e den beste betalinga man kan få som foreldra. Det er tusen ganger bedre enn å være karriærejegera, ofte på ongan sin bekostning. Ei feit bankbok kan aldre veie opp for en tapt barndom. Vi i flokken må ta vare på kværandre og tenke mer på flokken, enn egne spesifikke behov. Når det gjelder nærhet og stabilitet e det nok ho mamma som har vært klippen for oss alle i familien. Ho setter alltid flokken først og selv om kverdagen ofte kan være stri, har ho alltid tid til å gi støtte og hjelp til dem som måtte trenge det.
Til slutt: En stor takk til alle som har bidratt til å gjøre 70-årsdagen min minneverdig gjennom hilsninger, blomster og gaver.

Read Full Post »

I dag er det en stor dag i familien Olsen, vår alles kjære pappa, svigerfar og bestefar fyller hele 70 år, og det er på sin plass å gi han den hyllesten han fortjener. Opprinnelig skulle Pappa og Mamma vært sammen med oss i Bergen nå, og jeg tror vi alle kjenner spesielt på savnet i dag, og tanken på at vi så gjerne skulle vært sammen på denne store dagen. Nå ville imidlertid ikke universet det slik, og vi barna vil derfor likevel prøve så godt vi kan og bidra til at du får en fantastisk og minnerik dag.
Gratulasjoner og bursdagssang er overbringt via facetime, og Julie har fått tatt selve bursdagskaken nærmere i synet. Spenningen rundt hvordan gave barn, svigerbarn og barnebarn hadde funnet til jubilanten var stor, og jeg så det derfor som nødvendig å «innkalle» til en felles, digital gruppechat der gaven kunne avsløres.
Få minutter senere kunne vi barna samlet fortelle Pappa at vi hadde kjøpt en supermoderne robotgressklipper til han. Det har vært mange diskusjoner blant oss barna om hvilken gave som ville falle best i smak. Vi har jo alle lest om jubilantens frustrasjoner når det gjelder snømåkking, og har lenge hatt lyst til å kjøpe en snøfreser til han, for å kunne avlaste han litt fra det tunge snømåkkingsarbeidet. Men jubilanten har ikke vært helt tent på den ideen. Vi ønsket å kjøpe en gave som både kunne avlaste deg for litt arbeid og for bekymringer, og vi landet derfor på å kjøpe en robotgressklipper. Forhåpentligvis kan denne gaven bidra til at du slipper å bekymre deg for hagen hjemme i Vadsø når du er på Skjånes, eller omvendt. Hvor du velger å ta den i bruk er selvsagt helt opp til deg, men forhåpentligvis kan den spare deg for noen tunge arbeidsøkter og gi deg den gode følelsen av at alt er på stell – slik som du liker å ha det.
Det var viktig for oss å gi deg en best mulig gave på 70-årsdagen din, siden vi er så glade i deg og har så mye vi er takknemlig for. Jeg tror det er få fedre som har dedikert så mye av tiden sin til barn og barnebarn som det du har gjort. Mens vi alle bodde hjemme satt du alt av egne interesser og behov for kameratskap til side for å kunne følge oss opp tettest mulig når vi satset på svømming. Om du skulle hatt timebetalt for alle timene du har tråkket ved en bassengkant, kjørt rundt i fylket på stevner og overnattet på luftmadrass i slitne gymsaler, hadde du nok vært millioner. Vi har vært så heldige at vi ikke kjenner til noen annen følelse enn at vi er din førsteprioritet. Det tror jeg ikke alle er forunt å oppleve, og for det er vi deg evig takknemlig. Det har nok påvirket og inspirert oss alle når det kommer til den måten vi forsøker å følge opp og være tilstede for våre egne barn på. Blant annet husker jeg fra min egen barndom og ungdom at jeg alltid kunne stole på at du kom og hentet meg med bil når jeg skulle hjem. Mens de andre fedrene som oftest sa nei, sa du alltid ja (kanskje litt irritert dog, det skal sies) – men du hentet alltid meg og venninnene mine, og kjørte oss hjem. Slike små hverdagslige ting som det, har en enorm betydning for meg når jeg vurderer hvordan jeg best kan stille opp for Julie i framtiden.
Du har også lært oss at innsats overgår talent, og at man kan få til det man vil dersom man bare jobber hardt nok for det. Det tror jeg vi alle barna har hatt stort utbytte av i jobbsammenheng. Du har også gjennom oppveksten sørget for at vi har kunne møtt verden med en god dose selvtillit, samtidig som vi har lært både å inkludere og vise stor respekt for andre mennesker. Personlig for mæ, er lærdommen jeg har fått av deg om at det som betyr mest er hvordan du behandler andre og ikke resultatene du oppnår, betydd mye.
Du har også lært oss å se verdien av de «enkle ting» og hva som er det viktigste i livet; å tilbringe tiden med familie og de man bryr seg om. Du er klok og reflektert, og gir gode råd når hverdagen butter i mot. Du er rett og slett en bauta for oss.
Barnebarna har fått en utrolig kjærlig, engasjert og tålmodig bestefar. Det er nok ikke uten grunn at resten av familien ofte havner «i skyggen» når du er tilstede.
Vi har så mye og takke deg for og vi setter så uendelig stor pris på deg. Vi synes også det er fantastisk kjekt at bloggen er oppe og går igjen, og at du bruker tiden din på å dele tanker, opplevelser og minner med oss.
GRATULERER MED DAGEN VERDENS BESTE PAPPA, SVIGERFAR OG BESTEFAR.
Klem fra Stine (på vegne av oss alle)

Read Full Post »

Gratulerer med dagen! Koronaen har satt en stopper for tradisjonell 1. maifeiring, derfor markeres dagen kun med et vaiende balkongflagg på trappeverandaen. Mens æ lå og slumra og lytta med et halvt øre på radioen, hørte æ at dagen skulle feires digitalt. Korsen det skulle foregå fikk æ ikke helt med mæ, men æ regne med at fagforeningan og politikeran får fram budskapan sine via digitale plattforma. Æ lar mæ ikke begeistre over sådant påfunn, for æ e ikke virtuell nok til å la mæ røre over tala via nettet. Ho mor og æ bruke jo å være til stede på lokal 1. maimønstring, så det vil bli et savn å ikke få høre lokale talera som utfordre makta, med ho Erna i spissen.
Sjøl om vi e proletara, måtte vi gå på akkord med prinsippan våres på denne vår frihetsdag. Det e jo fredag og vaskedag, og siden vi allikevel må holde oss hjemme og ikke blande oss med allmuen, va det bare å gå i gang med støvsugar og støvtua. Ho mor som kanskje e mer påvirka av tradisjonell 1. mai, med feiring av frihetsdagen, okka seg litt mens vaskinga foregikk. Husvasken e nu et avslutta kapittel og den foregikk «i det skjulte», så æ får håpe at et reint hus kan være et godt alternativ i disse koronatider.
Ho mor skjemtes av å måtte besudle frihetsdagen ved å arbeide med husvask. Pensjonisten derimot har et mer avslappa forhold til dagens innhold. Æ e jo ikke arbeidstakar, så æ føle kanskje ikke den solidariteten med arbeidsklassen som æ burde. Innerst inne føle æ mæ som en proletar og æ vil gjerne stå på barrikadan for å gjøre min plikt og kreve min rett. Hadde æ vært amerikansk statsborgar, hadde æ jo vært i min beste alder, ja reine ungdommen sammenligna med presidenten og utfordrar’n. I landet våres e man jo passé når man pensjonere sæ, og levnes bare aktelse i festtaler. Hvis man heve røsten i det offentlige rom, blir man oppfatta som forståsæpåera og ikke tillagt betydning. Egentlig e det jo godt å ha det sånn. Så lenge man ikke treng å være aktiv og bidra i samfunnsoppbygganes aktiviteta for å heve sin månedlige apanasje, har man det ikke så verst. Selv om vi «gamlingan» må isolere oss i disse koronatian for å berge livet, vet vi jo innerst inne at myndighetan tar vare på oss på en måte som er velferdsstaten verdig. Det koste pæng å lukke ned samfunnet for å ta vare på de riktig gamle og nån av oss som plages med satt alder og et elendig immunforsvar. Om vi e verdt prisen får dem som e klokar enn mæ svare på. I hvert fall e det slik at partiet Høyre, med landsmoderen, ho Erna i spissen, har slått politisk mynt på pandemien. Partiet som var i fritt fall på meningsmålingan før koronaen tok oss, profitere nu stort på å ha statsministeren og er for tiden Norges største parti. Dette til tross for at alle vedtak som e gjort i forhold til økonomiske pakka til næringslivet, er forhandla fram av alle parti i stortinget og at det har vært politisk enighet om smitteværntiltakan.
Når vi ikke kunne gå på 1.maiarrangement her i byen, tok ho mor og æ oss en trøartur for å nyte våren. Sola skinte så fint fra skyfri himmel og temperaturen va på hele to grader pluss i solsteiken. I skyggen va det nok dessverre et par minusgrader, så det e ikke snakk om nokka særlig snøsmelting her i Kvænbyen. Æ va litt overmodig da vi la av gårde fra Kvartsveien. Æ hadde tatt kasjetthua på hauet, men æ oppdaga fort at det var en tabbe. Æ måtte gjøre vendereis etter at æ kjente at kulda svei på de bare øran. For å fortsette å prise våren tok æ på mæ den lysegrønne sponsorhua fra DNB. Håpet e jo som kjent lysegrønt, så fargen matchet i alle fall forsettet om å prise våren. Sjøl om ho mor fremdeles e plaga med ond-skanken, fikk vi oss en trøartur på godt og vel en halv times tid. For å dokumentere vårens komme, tok æ nån bilda sånn at dokker på bakgrunn av sjølsyn kan få gjøre dokker opp ei meining om korsen vi har det her i nord.

Atter en gang har vi grilla på platten på nedsida av huset. Det var såpass le for austavinden at vi bevilga oss en kopp kaffe etter middagsslaberaset. Han Steffen va selvfølgelig i lag med oss. Han hadde vært på trimtur med el-sykkel’n, så det var godt for den slitne kroppen å komme hjem til oss på grillparty.

Praten gikk mest om utbyggingsplana i Lomakka og på Skjånes og om korsen disse skulle finansieres og gjennomføres. Det va stor enighet om at de mest presseranes tiltakan måtte iverksettes i løpet av mai og første del av juni måned, mens større tiltak måtte vente til høsten. Kanskje det blir sånn at en av sommergjestan må være storbonde på Kjosbakken mens pensjonisten sysselsette sæ som snekkar og altmuligmann. Vi blei også enige om at forefallanes arbeid ikke skulle gå utover friluftsliv og ørretfiske.

Read Full Post »