ArvidO

Det sildrer og renner i gata våres. Det er vått og deilig med slaps og vanndammer i gatene. Hvite brøytekanter må vike plassen for fæl og skitten sørpesnø. Det er et syn som gjør pensjonisten både oppstemt og glad. Iveren etter å få fram «avbæra», som vi sier på finnmarksk, er så stor at gamlingen gjerne hjelper til med både spaden og snøskufla. Det er bare det at de magasinerte snømengdene enda måler godt og vel tre meter fra bakkenivå, så det er et problem å få gammelsnøen fjerna og lagt på et høveligere tiningssted.
Mens jeg holdt på med å hjelpe våren, heva jeg blikket og oppdaga et det lak fra takrenna på flere plasser. Nærmere gransking fra bakkenivå avdekket flere brudd på den. Det var ikke annet å gjøre enn å hente stigen for å klyve opp for å få tatt elendigheta i øyensyn. Kortstigen var heldigvis mer enn lang nok, så det var en enkel sak å komme seg opp til takrennenivået. Heldigvis hadde takrenna bare sklidd ut av skjøtemuffene, så det var bare å få festet takrenna til muffene på en forskriftsmessig måte.
En annen sak, og antakelig årsaken til utglidningene, var at hele renna var fylt av gammelt løv og barnåler fra sibirlerkene innpakket i aur. Den kjente sangen: «Det er mykkje som kjem fram når snøen forsvinn», viste seg atter en gang å ha relevans. Det var bare å hive av seg vinterhanskan og gå til verket med lopne barfingra. Nå ligger den salige blandingen av biologisk og geologisk materiale på snøen bakom husnova. Der får den ligge i fred til det blir tid for å rake plenen en gang ut i juni måned. Sjølsagt håper jeg at småfuglan ser seg nytte av materien og bruker den til reirbygging, dog ikke i den nyrensa takrenna..
Da ho mor kom hjem fra et jobboppdrag på skolen, spurte ho som vanlig om jeg hadde vasket hendene mine. «Ja», sa jeg, «de ble grundig vaska da æ fjerna mannskit fra takrenna». Forresten hadde jeg ikke trengt å si noe om det, for det var selvfølgelig spor etter fjerninga. Det var visne barnåler både på stue- og kjøkkengulv. Min bedre halvdel lurte på hvordan barnålene hadde kommet innomhus, men jeg tror nok at ho ante hvem som hadde drogge ulumskhetene inn i huset. Jeg sa ikke så mye om barnålene, men for å være sikker på at ho skulle se hva jeg hadde styrt med, ba jeg henne å se ut av kjøkkenvinduet. Der fikk ho se det tydelige beviset på at hendene mine måtte være grundig vasket og ikke befengt med koronavirus.
Egentlig skulle ho mor og jeg vært ute på trøartur nå, men ho er innkalt til fellesmøte på PC-en klokka 14.30, så da gikk heldigvis den turen fløyten. Gatene minner mer om sildrende bekker enn ferdselsårer, så uten bruk av beksømstøvler er faren for å bli våt på skankan overhengende. Hvis det fortsetter på den herran måten med bråtining, vil nok piggskoan hennes mor bli bytta ut med joggesko neste gang vi promenerer.
For sikkerhets skyld står felleskian våres klar til bruk, på østsida av trappa. Erfaringsmessig, og spesielt i år, er det stor sannsynlighet for at skiføret holder stand, i hvert fall til St. Hans., så det er altfor tidlig å sommerlagre skian i ytterkjellar’n.
Ha det godt, alle dokker som bruker energi på å stauke dokker gjennom mine skriblerier. Det kommer nok flere av den sorten, men kanskje ikke allerede i morgen. Målet om å skrive ei A4 side er oppnådd, så nå avslutter jeg med punktum.

Read Full Post »

Sidensvans

Pensjonister trenger ikke å planlegge arbeidsøkter og stresse med å komme seg på jobb. Apropos det å komme seg på jobb, er det mange som deler min situasjon i så måte. Faren for å pådra seg koronasmitte har ordna det slik at mange arbeidstakere ikke har en jobb å gå til, mens andre utfører jobben via sitt hjemmekontor. Her i huset fungerer kjellerstua som arbeidsplass for ho mor som ikke sluntrer unna sin lærerdont, sjøl om skolen er stengt for både lærere og elever. Akkurat nå sitter ho ved min side og planlegger hjemmearbeid/ hjemmeskole for gruppa si. Når ho er ferdig med prosjektet, skal ho etter hvert dra til arbeidsplassen på skolen for å skrive ut arbeidshefter til elevene. Kommunikasjonen med elevene foregår digitalt, både via ulike kommunikasjonsapper og lyd-bilde, i tillegg til fysiske opplegg som arbeidshefter mm. Ellers har ho samtaler med lærerkollegaer, samt videokonferanser som ledes av rektor, der hele personalet er involvert.

Pensjonisten bruker mesteparten av «arbeidsdagen» til avslapping og avislesing på I-pad’en, når ikke store snøfall tvinger meg ut i to-timers økter med snøskuffa. Det hender at jeg tar en sveip med støvsugeren, og en daglig rutine er å invitere den hardtarbeidende kona mi til en kaffetår. Bortsett fra litt innviklete middagsretter har jeg også beholdt min status som hverdagskokk, noe som ho mor og han Steffen nyter godt av. Jeg er også en ivrig «kikker» og utallige turer, med kameraet på telefonen i beredskap, til kjøkkenvinduet er blitt en daglig rutine. Her er det supre forhold for å bivåne småfugler som mesker seg med solsikkefrø fra et par foringsplasser. I år har vi vært så heldige å ha flere dompappar på foringsplassen, noe som er stor stas. Spesielt hannen med sitt røde bryst, er en sann fryd for øyet. I tillegg til gråtrost, grønnfink, gråsisik og dompap observerer vi daglig en veldig lubben sidensvans. Et stort savn for oss er at vi enda ikke har hatt besøk av snøspurven.
I dag har han som styrer med været velsigna oss med mildvær. Sjøl om temperaturen er farlig nær frysepunktet, er det dog på den røde siden. Om det er våren som er i anmarsj vet bare den som styrer med været. Det er håp i hengende snøre så lenge det er mildvær, og snøbygene holder seg på trygg avstand ute i Barentshavet. Mildværet skal etter prognosene vare ut denne uka, men av erfaring vet vi at det blir tilbakeslag med både frost og kraftige snøbyger når nordvesten tar tak. Det er forresten sommerdag i dag. Et gammelt værtegn sier at hvis det er frost natt til 14. april, vil det bli en kald og trasig vår, med hele 40 frostnetter før sommeren setter inn. Andre værtegn sier at slik sommerdagen er, vil været forbli resten av våren. Det er heldigvis mildt og antydning til solskinn i dag, så prognosen for våren tilsier at den blir måtelig bra. Når temperaturen i tillegg holdt seg på null grader gjennom natta, kaverer det for at vi får en vår til å leve med.
Det er ikke fritt for at lysta til å reise til Skjånes for å ta i bruk huset på Kjosbakken river i kroppen. Hvis det åpnes for å ta i bruk hytter som ligger i en annen kommune, etter 20. april, skal det mye til for å stoppe oss fra å hive oss i bilen og kjøre vestover påfølgende helg. Pensjonisten regner med at det er store snømengder som må flyttes for å få akseptable utendørsforhold. Heldigvis er han Steffen også veldig smausen på Skjånestur, så det er bare å sette han i snømåking når vi ankommer residensen. Pensjonisten må jo prioritere innomhusoppgaver som tilgang til vann, åpne kloakkrør etc. mens ho mor saumfarer vegger og tak med støvtua i jakten på overvintrende edderkopper som ikke skal drepes, men helst fortsette å eksistere utendørs. Det blir antakelig nok å gjøre for alle tre, men litt avslapping med noe rødt i glasset vil vi nok bevilge oss.
Det første pensjonisten vil foreta seg når hyttevedtaket eventuelt oppheves, er å kontakte Telenor. Vi stenger internettabonnementet i den tiden vi ikke bruker huset. Derfor må vi kontakte Telenor for å få åpnet det igjen. Det er stusselig å ikke kunne se på TV når man er på hytta, noe som er beskrevet tilbørlig i tidligere blogger. Sjøl om gleden med å være på Skjånes er stor, er vi allikevel såpass urbane at vi vil ha tilgang til internett, tv og mobiltelefon.
Når det gjelder bloggen, er det ikke sikkert at den oppdateres daglig. Det blir lett til at man gjentar seg sjøl hvis man skriver for ofte. Da er det bedre å skrive når man har noe å fortelle, som kanskje kan være av interesse for dokker som følger bloggen min. Jeg er sjølsagt åpen for innspill og vil sette pris på å få forslag til aktuelle temaer.
Dagens blogg avsluttes med takk til dokker som har gitt meg oppmuntrende tilbakemeldinger. Ta vare på hverandre og fortsett med å være gode omsorgspersoner for barnebarna våres som ikke kan gå på skole og i barnehage i disse Koronatider. Ho mor og pensjonisten er veldig glad i dokker alle, og vi håper at hverdagen vil bli koronafri om ikke så lenge.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Read Full Post »

Hadde det ikke vært for at ho mor har gebursdag i dag, tror jeg at jeg hadde vært en smule deprimert. Unngikk å se ut av vinduet da jeg var oppe for å late vannet i halv sekstida på morgenkvisten, for jeg hadde en stygg anelse om hva som ville fange blikket. Værmeldinga bedyra at det skulle bli kraftige snøbyger og snøfokk, så det gjaldt å holde humøret til seansen med kaffe og kake på seng var gjennomført. Det var ikke tale om å estimere tilstanden utenfor huset før gebursdagsritualet var gjennomført.
En adstadig ektemann skulle jo overrekt gave til jubilanten, min bolde viv, men den gang ei. Skal ikke skylde på Koronaen, men den var nok en delårsak til den manglende presangen, men den aller største skylda legges dog på jubilanten. Det er ikke lett å kjøpe noe til den tøtta, så løsninga ble å kludre noen ord på en lapp om at ho måtte sjekke bankkontoen og at 48 av de årene ho fylte var tilbrakt sammen med «gamlingen», alias the boss ArvidO. Vet ikke om ho har sjekka kontoen, men uansett håper jeg at ho blir glad når ho ser summen.
I bakhodet lå den latente frykten for å se ut av vinduet og murra, mens kaffe og deilig bløtkake ble fortært. Glede og kos ble brått erstattet med kraftige innvendige eder da jeg omsider lot blikket saumfare uteområdet. Store snømengder og en anselig mengde våt brøytesnø sperra innkjørselen til residensen. Det var bare å bite tennene sammen og stålsette seg til et par timers baling med snøskuffa. Siden ho mor har gebursdag viste jeg ikke min harme, men mumla noe om at det egentlig var fint med litt snø, for nå ble det litt trim på «gamlingen».
Jeg må bekjenne at jeg hater snø, og det behager meg aldeles ikke å få det hvite marerittet anbrakt til sitt opplagringssted på begge sidene av huset, i tillegg til anselige mengder i hagen nedenfor. Gjennomsnittlig snømengde pr dato er nærmere to meter på flatmark, så det er ikke spesielt hyggelig å få nyss om at arvingan i Bergen er i full gang med raking av ugress og løv i hagene sine. Her hos oss skal det godt gjøres om vi får nevneverdig barmark før St. Hans.
Allikevel må jeg dog innrømme at det er både vakkert og oppbyggende når sola skinner og kuldegradene er ensifret. Hadde det ikke vært for den forbaskede nordvesten som uler rundt husnova, kunne vi hatt det riktig trivelig på de daglige skiturene ho mor og jeg har gjennomført. For å holde Koronaregelen med å unngå ansamlinger av folk og å holde betryggende avstand til potensielle smittekilder, har vi med vinden i ryggen holdt et akseptabelt tempo til destinasjonen Sanddalen. Med til dels kraftig motvind har derimot hjemoverturen ofte vært en prøvelse, sjøl om sola har glitret på himmelen.
Det har vært et stort savn for oss å ikke ha påskegjester. Koronaen sørget for at trekkfuglene fra Bergen ble stoppet av rigide karanteneregler. Vi hadde gledet oss til å få være sammen med han Victor, han Aksel og ho Ingrid mens ho Anja og han Steinar frekventerte skiløypene i området fra Vadsø til Klubben i Nesseby kommune. Han Steffen har heldigvis vært mye sammen med oss, men allikevel har vi savnet påskegjestan våres fra Bergen.
Avslutningsvis vil jeg berette at jeg skal forsøke å holde bloggen ved like. Er som dokker vet avhengig av tilbakemeldinger for å få motivasjon til å skrive. Håper at skrivekløen vil ta meg og at jeg får lufta en del av mine, noen ganger sære, meninger her på bloggen. Husk at ytringene her ofte ikke lar seg verifisere og at de heller ikke alltid er i forhold til gjeldende standard. Så får alle dokker, våre kjære og nære, ha ei riktig god – og nesten overstått – påske. Håper at Koronaen ebber ut og at vi kan få være i lag med dokker om ikke så altfor lenge.

Read Full Post »