ArvidO

Nu e æ så forbanna på værgudan som ikke ser forskjell på vinter og vår, at det halve kunne ha vært nok. Man skulle jo tro at dem som styre været har sett at tjel’n har kommet tilbake fra Afrika for å stifte bo i fjærsteinan. Det nøtte heller ikke at småfuglan har det så travelt med å finne make og parre sæ, at dem ikke estimere å ete solsikkefrø lenger. Kor det blir av den meget omtalte globale oppvarminga, må nu fuglan vite. Æ tror nok at dem vet det like godt som han derre «Vår Herre» som styre med alt i himmel’ n og på jord. Nei, klinkekula som han mista, bryr han sæ nok ikke særlig om. Eller det kan jo være at et støkke av den har dotte av og at vi i «Gokk» er kommet på avveie og havna på Nordpolen.
Æ årske snart ikke å gløse ut av vinduet lenger, det e bare elendighet å se. Da vi sto opp i går morges kom æ til å ta et uforvaranes gløtt på oppkjørselen våres. Æ kjente blodet fauk opp i de øvre regionan i hauet da æ så at nysnøen hadde aura igjen hele parkeringsplassen våres. Da vi la oss for natta, var den bar og fin med kun noen spredte forekomster av tynne islag.
Optimistisk anlagt som æ e, hadde æ pakka sammen snøskufla og sommerlagra den i boden under verandaen. Da kroppen var flidd, frokosten fortært, posen på magen skifta og tannpussen unnagjort, kledde æ hastig på mæ og gikk ut for å fjerne svinmakta. Æ gjøv laus på ytterdøra, som bråstoppa i snehaugen som hadde bygd sæ opp på trappa. Med dødsforakt gikk æ laus på den blytunge våtsnøen. Æ estimerte ikke å flytte den til de magasinerte snødongan på øst- og vestsida av huset. Nei, æ skufla mannskiten kortaste vei til sides mens æ forbante værgudan med kraftuttrykk fra våre nordlige egner. Det var ingen andre enn han som hører og vet alt, som hørte eder og galle fra mæ, for utgytelsan foregikk inne i hauet. Da æ va ung og i mi velmakt, forbant æ helvete med fargene rødt og svart. Æ har sannelig fått revurdert mitt fargevalg, for vintran her i nord, og spesielt vinter’n i år, har gjort mæ overbevisst om at helvete e kvitt.
Æ har allerede skrevve at skiføret antakelig vil holde sæ til St. Hans, nokka æ trur har relevans. Æ blir mer og mer sikker på at værgudan straffe oss enfoldige nordlendinga for at vi var så ubetenksom å innføre søringskarantenen. At dem som styre med været e på parti med søringan e åpenbart. For å tirre oss opp enda mer enn vi allerede e, flomme mediene over med bilda av sydlandsstemning fra de mer opplyste delene av landet, mens vi i «Gokk» må bruke helikopter for å besøke nabobygda som e isolert på grunn av uvær og gjenføkne veia.
På TV-en og i radioen høre æ støtt og stadig at Nord Norge blir framstilt som det forjettede land med fin natur, og uante muligheter for rekreasjon og fiske. Søringan stakkars, som ikke lenger kan reise på billig sydenferie, blir nu lokka til å feriere i den vakre nordnorske naturen. Æ høre ingenting om at vi oppsitteran kunne trenge å komme oss bort i fra mannskitvær og mangel på sol, for å bygge opp D-vitaminlagran sånn at vi kan overleve nok et år her i vinterhelvete. Det er vel forventa at vi skal holde oss her vi e, sånn at vi kan oppvarte søringan når dem finner behag i å visitere oss gjestfrie nordlendinga. Sånn som det nu e, kan vi knapt ta av oss skinnlua for ikke å fryse øran av oss. Katti vi kan avdekke kroppen og la de livgivanes solstrålen solbrenne de lakenkvite kroppan våres, vet han «gammelsjur». I fjor lot værgudan oss ha den muligheta kun to dager i midten av juli. Sjøl når sola viste ansikt, nådde temperaturen ikke å strekke seg til et tosifra tall.
Det e ikke rart at Koronaen også skyr oss som pesten. Forståsæpåeran predike jo om at koronaen ikke like varme og fuktighet. Da e det kjemperart at det nesten bare e de nordligaste kommunan i kongeriket som e smittefrie. Her ville virusan virkelig kunne utvikle sæ og trives, for er det nokka vi har nok av så er det kulde og frossen fuktighet (snø). I Vadsø har vi hatt tre koronasyke. To av dem havna på sykehus, mens den tredje klarte sæ med å være i hjemmekarantene. To av dem blei smitta mens dem var på ferie i Thailand, mens den tredje, som var ei kjerring på 87, blei smitta da ho var på besøk hos dem. Æ trur at årsaken til at ikke flere blei smitta, e at virusan anser folk. Dem fant vel ikke behag i forfrosne vadsøværinga som har klort sæ fast i gråsteinan og snøskavlan for å unngå å dumme seg ut i mere urbane strøk av landet. Vi som ikke vet våres eget beste må nok bare ta til takke med mannskitvær og minst 9 måna vinter og et par måna til med dårlig skiføre.
Ho mor lar sæ ikke i samme grad som pensjonisten slå ut av vær og føreforhold. Sjøl om ho fremdeles e plaga med onskanken, fikk ho overtalt «grinebiteren» til å være med på en liten trøartur. Vel tilbake sa ho plutselig at ho hadde sett et vårtegn. Du slette tid, tenkte æ, har det rabla for «gamla»? Ho drog mæ med sæ nedafor husnova, og der fikk æ med sjølsyn se at de ytterste plankan på jordbærlandet var begynt å tine fram. Ho e optimistisk den tøtta, det skal ho ha. Æ for min del tror at det skal godt gjøres å få modne jordbær før nattefrosten setter inn til høsten. I sin glede over vårtegnet, lagde ho en snømann av kramsnøen før ho tusla innomhus igjen. Pensjonisten lot sæ ikke begeistre      over vårtegnet og tok strake vegen inn til sitt lune rede.