ArvidO

Vindrossan fra nordvest smeller i veggan og snøelingan kommer og går mens sola har et svare strev med å skinne ned til oss mellom snøbygan. Det er som om hele naturen salutterer for svigerdattera våres, ho Beate. Salutteringa er ho mor og pensjonisten mer en gjerne med på. Vi gratulerer hjerteligst med dagen og håper at den blir feira, sjøl om jubilanten antakelig har nok å gjøre med å gjenåpne barnehagen ho er leder for i disse koronatider. Gjenåpning samt veiledning fra staten er gjeldende for drifta og det påfaller leder å sørge for at de statlige forordningan blir etterlevd. Vi regner med at ho har fått oppvartning med kaffe og kake på seng i morges og at gemalen sørger for en bedre middag for jubilanten. At ungan tar seg av servering, rydding og oppvask er forventa. Det ligger på alle å gjøre dagen så fin som mulig for ei kjær mor som utfører det grøvste av de nevnte oppgavan resten av dagan i året.

Pensjonisten må jo opptre i inkognito-modus i dag, for min hardtarbeidende frue har videomøte med rektor og kollegaer. Arbeidstakar’n sitter på sin hjemmekontor-plass i kjellar’n mens pensjonisten har rigga sæ til på loftstua. Det er nesten altfor stille i huset, og hadde det ikke vært for den evinnelige tinnitusen, kunne æ sikkert ha nytt tilværelsen. Når den ikke lar seg nyte fult ut, er alternativet å overdøve summetonen i øret med liflige tona på Spotify. Akkurat nå er det gamle slagera, med den tidligere svenske supergruppa ABBA, som behager øran mine. Det nærmer seg lunsj-tid og kaffepause for ho mor og mæ.

Æ føle på mæ at en god kopp kaffe samt noe å bite i, i godt selskap med ho mor, vil gjøre godt i min aldranes skrott. En prat om alt og ingenting er prisverdig og også nødvendig. Heldigvis har vi enda mye å prate om, sjøl om det begynner å nærme seg 50 år siden æ møtte ho på samvirkelagstrappa på Skjånes. Det var kjærlighet ved første blikk, i hvert fall fra mi sida, og sjøl om vi har opplevd både gråvær og solskinn, har ikke følelsan for ho avtatt. For mæ er ho enda den sprudlanes jenta som stjal mitt hjerte i januar måned i 1972.

Det gjør godt å tenke på at dette møtet til nå har resultert i fire flotte barn, sju barnebarn, to svigerdøtre og en svigersønn. Pensjonisten bruker å avslutte sine skribleria med at dokker må ta vare på kverandre. Spesielt nu i denne Koronatida er det viktig å sette sine egne spesifikke behov til side og heller sette søkelys på ka som i sum er best for flokken. Min og mor sin flokk er jo dokker alle, og vi er veldig glade i dokker.

Vi setter umåtelig stor pris på all kontakt både via mobiltelefon og andre media. Gjennom meldinga, snappa etc. får vi et innblikk i kverdagen dokkers, og så langt vi kan se, ser det ut for at dokker tar dokker av flokken dokkers på en omsorgsfull og god måte. Pensjonisten er ikke så flink å gi tilbakemeldinga, men det er derimot ho mor. Ho prioriterer å gi tilbakemeldinga prompte, sjøl om det ofte fører til en nokka lunken middagstallerken. Glemt er heller ikke alle de meldingene ho sender til dokker i løpet av dagen. Æ for min del er litt slapp i så måte. Kanskje det er mæ eldstesønnen ligner på i så måte. Han glimrer jo med sitt fravær når det gjelder kommentara til bloggan mine.

Det er ikke så enkelt å finne på nokka å blogge om. Det skjer ikke så mye om dagan og været er et tema som jeg føler har fått litt i overkant mye fokus i bloggan mine. Men det er vel absolutt slik at vi forfrosne nordlendinga er prisgitt været på en anna måte enn søringan. Her nord har vi jo hatt, etter mi mening, en bortkasta «søringkarantene» på grunn av smittefaren. Ka som skulle kunne få søringan til å ville komme til oss i det forblåste og i gjensnødde nord, er ei gåte for mæ. Dem har jo tatt de beste jobban og mesteparten av oljen og fisken fra oss, så dem har det nok best der dem er. Æ er sikker på at dem ikke hadde tatt kulda og snøfokket fra oss hvis dem hadde kunnet, nei mannskitværet får vi nok holde for oss sjøl. Ei mager trøst er at kulda kanskje er grunnen til at vi holder oss så godt her i nord, for vi er jo nedfrossen cirka halve livet.
Til tross for kulde og snøbyga gleder det oss å se at noen av barnebarna våres allerede har tatt seg et sjøbad. Det går nok enda ei god stund før vi kan ta av oss dunjakkan, vinterhanskan og ull-hua når vi våger oss utendørs.

P.s. Pensjonisten regne ikke flokken våres som søringa. Nyt dagen og ta vare på flokken!