ArvidO

Pensjonisten har nettopp kommet hjem fra en trøartur. Turkameraten min, ho mor er så plaga med vrista på høyreskanken at ho måtte bryte av turen etter et par hundre meter og ta en rolig promenade i nabolaget. Æ måtte således ta til takke med mæ sjøl som turvenn, sjøl om æ var innstilt på å slå følge med ho mor å gå hjem igjen. Ho mor overtalte meg til å gå videre, og lydig som æ er, gjorde jeg nettopp det.
Det er rart med det, å være sin egen venn kan være ganske så underholdende. Når man går og trasker på opptinte gangstier som er fulle av vanndammer og grus fra vinterglatte veier, så kommer det fort en melodi som gnager i underbevisstheten. I dag var det «Jeg er i Herrens hender…» som kverna i bakhauet. Koffer denne salmen kom til mæ, vet æ ikke, for æ e ikke så veldig opptatt med det kristelige for tiden. Kanskje salmen hadde sin rot i pandemien som har truffet landet, og at underbevisstheta har bearbeida tanker om smittefare og en grusom skjebne, hvis koronaen skulle ramme kroppen min og et skrøpelig immunforsvar. Ei trøst, i hvert fall for dem som er religiøst anlagt, er å overgi sin skjebne til «Skaperen», men for mæ som har mista barnetroa, er det ikke Vår Herre jeg setter min lit til. Da har jeg større tiltro til ho Erna og han Bent, sjøl om dem ikke matcher mitt politiske ståsted.
Æ prøvde å nyte naturens påbegynnende oppvåkning etter vinterdvalen, men svære grus- og jordbesatte brøytekanta var dog ingen balsam for sjelen. I tillegg savna æ ho mor som er min klippe i livet. Det var fånyttes å få andre og mer lystelige sangstubba til å overta kverninga, så det var bare å gi opp – å la salmen gå sin gang. Etter hvert fikk æ annet å tenke på, men det var ingen befrielse. Skankan mine har som regel fungert utmerket, med spenstig gange og akseptabel fart både på slettmarka og i bakkene med, men i dag slo dem seg vrang. Det var bare så vidt det bar framover. Kjente at ondt’ene begynte å herje med legger og lår og da det gamle tretthetsbruddet i fotsålen murra faretruende, ble jeg litt nedstemt. Murringa i fotbladet gikk heldigvis over, men æ følte at æ måtte disponere kreftene mine fornuftig for å kreke mæ hjem til Kvartsveien igjen. Hadde pusten vært av samme kaliber som skankan, hadde diagnosen vært klar; da ville det antakelig vært et snev av Korona.
Det er ingen grunn til å være bekymra for helbreden til pensjonisten. Å føle litt kroppslig retardasjon er høyst naturlig når man med stormskritt nærme seg 70 år. Minnes at min kjære mor en gang akket seg og sa: «Man skulle bare ha levd til man var 70 år. Livet etter 70 er mest bare en pest og ei plage». Kanskje det var slik det var den gang, men æ formoder at ordene hennes ikke gjelder meg og min aldrende kropp.
Pensjonisten er kanskje litt melankolsk i dag, men til tross for det så æ fram til til å nyte godværet utendørs sammen med ho mor. Sola skinner vakkert og det frista ho mor og pensjonisten til å nyte en kaffetår ute på platten. Godt kledd satte vi oss ned for å kose oss i det gode været, men den kalde nordøsten fikk oss fort på andre tanker enn kos. Pensjonisten bjelma fort i sæ sin kaffetår og etter kun kort utetid, tok æ de tomme kaffekoppene med mæ og puska seg mæ inn i varmen igjen. Ho mor som hadde brukt lang tid på å forberede middagen for oss og middagsgjesten våres, gikk ut ei stund før mæ og ho «sto han av», da æ kapitulerte og gikk innomhus. Ho er, «ingen pusekatt» – den tøtta, som ho Gerd Liv Valla sa om sæ sjøl, da ho var LO leder. Æ derimot, er nok ikke så tøff som æ utgir mæ for å være.