ArvidO

I kjelleren sitter ho mor og veileder sine elever via nettet, mens pensjonisten hakker laus på tastaturet på en bærbar PC av litt eldre type. Jeg sitter ikke ved min kones side, men på loftstua, noe som gjør at jeg ikke er et forstyrrende element. I og med at jeg ikke behersker touch-metoden, blir det til at jeg klamprer på tastene ved bruk av to-pekefinger metoden. Metoden fungerer utmerket og det blir rød strek under ordet hvis jeg er uheldig å trykke ned en feil bokstav, eller glemmer mellomrom mellom ordene. Således er det en enkel sak å rette opp ortografien, men når det gjelder syntaksen må ho mor trå til for å få setningsflyten akseptabel. Fordelen med å sitte alene og avskjermet, er at jeg kan klampre så hardt jeg vil på tastene. Når jeg sitter ved siden av min bolde viv, er klampringa mi til både ergrelse og sjenanse for henne, noe som tar fokus bort fra hennes arbeid.
I går kveld ble det et lite tilbakeslag i min glede over at våren endelig er kommet. Da sola gikk ned bak åsen i nordvest, ble det et merkbart fall i temperaturen. Ho mor og jeg som hadde vært på en visitt hos han Steffen i Lomakaveien, fikk med både syn og vaklende steg oppleve at sildrende vann og smådammer på asfalten begynte å fryse til. Det var med stor forsiktighet og ei trygg hand å holde i at jeg greide å stavre meg hjem til Kvartsveien. Heldigvis hadde ho mor, konservativ som ho er, tatt på seg piggskoene, mens jeg som er en innovativ kar stolte fullt og fast på at det var slutt på kuldegrader der jeg gikk i joggesko og solbriller på, i tussmørket.
I skrivende stund er vi atter velsigna med varmegrader, dog ikke med solskinn fra klar himmel. Hvis værmeldinga for den østlige delen av Troms og Finnmark slår til, blir det snøbyger i ettermiddag og i kveld. Pessimist som jeg er, forventer jeg at snøen vil lave ned og dekke til de flotte askegrå brøytekantene. Gatene som ligger som svarte snorer i vinterlandskapet er akkurat nå i ferd med å tørke opp. Hvis snøen kommer, noe som jeg frykter, må vi gjennom en ny periode med slaps og søle før vi kan ta joggeskoene på igjen. Valget står mellom faren for å bli våt på skankan og gå lettføtt i joggesko, eller å slepe seg av gårde med tunge klamme gummistøvler på føttene. Jeg velger joggesko, men tror at ho mor for sikkerhets skyld tar på seg piggskoene når vi tar våres daglige promenade.
Pensjonisten og frue gjennomførte promenaden som antatt med joggesko på beina, eller rettere sagt med ankelhøye goretexsko, mens ho mor traska i piggskoan. På et mirakuløst vis unngikk vi å bli våt på skankan helt til vi nærma oss REMA på tilbaketuren. Jeg vet ikke om det var reint overmot eller sløvskap som fikk ho mor til å tråkke ut i ei vannpytt, men resultatet ble i hvert fall at ho blei våt på høyrefoten. I tillegg klaga ho på at ho hadde vondt i vristene på begge skankan. I mitt stille sinn tenkte jeg at det skulle bare mangle om ho ikke hadde vondt, for ho hoppa og spratt som en gaselle mellom vannpyttene. At ho hadde veldig vondt er ikke å betvile, for da vi endelig kom hjem igjen gikk ho rake veien til medisinskapet. Der fant ho tuben med Voltarol Forte (smertedempende salve) som ho masserte inn i de vonde vristene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Når jeg ser ut av kjellervinduet ser jeg hvite fnugg i lufta. Det er garantert ikke pollen, så det er vel de bebudede snøelingene som trenger seg på. Det er bare å håpe at snøen ikke kommer i store mengder, for nå er jeg så lei av snøen at jeg brekker meg når jeg ser de hvite fjonene som faller ned fra himmelen. Takk for i dag og kos dokker hjemme sammen med barn og nær familie.