ArvidO

Det sildrer og renner i gata våres. Det er vått og deilig med slaps og vanndammer i gatene. Hvite brøytekanter må vike plassen for fæl og skitten sørpesnø. Det er et syn som gjør pensjonisten både oppstemt og glad. Iveren etter å få fram «avbæra», som vi sier på finnmarksk, er så stor at gamlingen gjerne hjelper til med både spaden og snøskufla. Det er bare det at de magasinerte snømengdene enda måler godt og vel tre meter fra bakkenivå, så det er et problem å få gammelsnøen fjerna og lagt på et høveligere tiningssted.
Mens jeg holdt på med å hjelpe våren, heva jeg blikket og oppdaga et det lak fra takrenna på flere plasser. Nærmere gransking fra bakkenivå avdekket flere brudd på den. Det var ikke annet å gjøre enn å hente stigen for å klyve opp for å få tatt elendigheta i øyensyn. Kortstigen var heldigvis mer enn lang nok, så det var en enkel sak å komme seg opp til takrennenivået. Heldigvis hadde takrenna bare sklidd ut av skjøtemuffene, så det var bare å få festet takrenna til muffene på en forskriftsmessig måte.
En annen sak, og antakelig årsaken til utglidningene, var at hele renna var fylt av gammelt løv og barnåler fra sibirlerkene innpakket i aur. Den kjente sangen: «Det er mykkje som kjem fram når snøen forsvinn», viste seg atter en gang å ha relevans. Det var bare å hive av seg vinterhanskan og gå til verket med lopne barfingra. Nå ligger den salige blandingen av biologisk og geologisk materiale på snøen bakom husnova. Der får den ligge i fred til det blir tid for å rake plenen en gang ut i juni måned. Sjølsagt håper jeg at småfuglan ser seg nytte av materien og bruker den til reirbygging, dog ikke i den nyrensa takrenna..
Da ho mor kom hjem fra et jobboppdrag på skolen, spurte ho som vanlig om jeg hadde vasket hendene mine. «Ja», sa jeg, «de ble grundig vaska da æ fjerna mannskit fra takrenna». Forresten hadde jeg ikke trengt å si noe om det, for det var selvfølgelig spor etter fjerninga. Det var visne barnåler både på stue- og kjøkkengulv. Min bedre halvdel lurte på hvordan barnålene hadde kommet innomhus, men jeg tror nok at ho ante hvem som hadde drogge ulumskhetene inn i huset. Jeg sa ikke så mye om barnålene, men for å være sikker på at ho skulle se hva jeg hadde styrt med, ba jeg henne å se ut av kjøkkenvinduet. Der fikk ho se det tydelige beviset på at hendene mine måtte være grundig vasket og ikke befengt med koronavirus.
Egentlig skulle ho mor og jeg vært ute på trøartur nå, men ho er innkalt til fellesmøte på PC-en klokka 14.30, så da gikk heldigvis den turen fløyten. Gatene minner mer om sildrende bekker enn ferdselsårer, så uten bruk av beksømstøvler er faren for å bli våt på skankan overhengende. Hvis det fortsetter på den herran måten med bråtining, vil nok piggskoan hennes mor bli bytta ut med joggesko neste gang vi promenerer.
For sikkerhets skyld står felleskian våres klar til bruk, på østsida av trappa. Erfaringsmessig, og spesielt i år, er det stor sannsynlighet for at skiføret holder stand, i hvert fall til St. Hans., så det er altfor tidlig å sommerlagre skian i ytterkjellar’n.
Ha det godt, alle dokker som bruker energi på å stauke dokker gjennom mine skriblerier. Det kommer nok flere av den sorten, men kanskje ikke allerede i morgen. Målet om å skrive ei A4 side er oppnådd, så nå avslutter jeg med punktum.