ArvidO

Hadde det ikke vært for at ho mor har gebursdag i dag, tror jeg at jeg hadde vært en smule deprimert. Unngikk å se ut av vinduet da jeg var oppe for å late vannet i halv sekstida på morgenkvisten, for jeg hadde en stygg anelse om hva som ville fange blikket. Værmeldinga bedyra at det skulle bli kraftige snøbyger og snøfokk, så det gjaldt å holde humøret til seansen med kaffe og kake på seng var gjennomført. Det var ikke tale om å estimere tilstanden utenfor huset før gebursdagsritualet var gjennomført.
En adstadig ektemann skulle jo overrekt gave til jubilanten, min bolde viv, men den gang ei. Skal ikke skylde på Koronaen, men den var nok en delårsak til den manglende presangen, men den aller største skylda legges dog på jubilanten. Det er ikke lett å kjøpe noe til den tøtta, så løsninga ble å kludre noen ord på en lapp om at ho måtte sjekke bankkontoen og at 48 av de årene ho fylte var tilbrakt sammen med «gamlingen», alias the boss ArvidO. Vet ikke om ho har sjekka kontoen, men uansett håper jeg at ho blir glad når ho ser summen.
I bakhodet lå den latente frykten for å se ut av vinduet og murra, mens kaffe og deilig bløtkake ble fortært. Glede og kos ble brått erstattet med kraftige innvendige eder da jeg omsider lot blikket saumfare uteområdet. Store snømengder og en anselig mengde våt brøytesnø sperra innkjørselen til residensen. Det var bare å bite tennene sammen og stålsette seg til et par timers baling med snøskuffa. Siden ho mor har gebursdag viste jeg ikke min harme, men mumla noe om at det egentlig var fint med litt snø, for nå ble det litt trim på «gamlingen».
Jeg må bekjenne at jeg hater snø, og det behager meg aldeles ikke å få det hvite marerittet anbrakt til sitt opplagringssted på begge sidene av huset, i tillegg til anselige mengder i hagen nedenfor. Gjennomsnittlig snømengde pr dato er nærmere to meter på flatmark, så det er ikke spesielt hyggelig å få nyss om at arvingan i Bergen er i full gang med raking av ugress og løv i hagene sine. Her hos oss skal det godt gjøres om vi får nevneverdig barmark før St. Hans.
Allikevel må jeg dog innrømme at det er både vakkert og oppbyggende når sola skinner og kuldegradene er ensifret. Hadde det ikke vært for den forbaskede nordvesten som uler rundt husnova, kunne vi hatt det riktig trivelig på de daglige skiturene ho mor og jeg har gjennomført. For å holde Koronaregelen med å unngå ansamlinger av folk og å holde betryggende avstand til potensielle smittekilder, har vi med vinden i ryggen holdt et akseptabelt tempo til destinasjonen Sanddalen. Med til dels kraftig motvind har derimot hjemoverturen ofte vært en prøvelse, sjøl om sola har glitret på himmelen.
Det har vært et stort savn for oss å ikke ha påskegjester. Koronaen sørget for at trekkfuglene fra Bergen ble stoppet av rigide karanteneregler. Vi hadde gledet oss til å få være sammen med han Victor, han Aksel og ho Ingrid mens ho Anja og han Steinar frekventerte skiløypene i området fra Vadsø til Klubben i Nesseby kommune. Han Steffen har heldigvis vært mye sammen med oss, men allikevel har vi savnet påskegjestan våres fra Bergen.
Avslutningsvis vil jeg berette at jeg skal forsøke å holde bloggen ved like. Er som dokker vet avhengig av tilbakemeldinger for å få motivasjon til å skrive. Håper at skrivekløen vil ta meg og at jeg får lufta en del av mine, noen ganger sære, meninger her på bloggen. Husk at ytringene her ofte ikke lar seg verifisere og at de heller ikke alltid er i forhold til gjeldende standard. Så får alle dokker, våre kjære og nære, ha ei riktig god – og nesten overstått – påske. Håper at Koronaen ebber ut og at vi kan få være i lag med dokker om ikke så altfor lenge.