ArvidO

Det er ikke mange plasser i vårt langstrakte land som kan skryte av strålende sol fra skyfri himmel og fem kalde varmegrader. Men vi som er oppsittere ved Barentshavets bredder, er som makkeflua. Når sola skinner i bakkene levner vi til, og i likhet med makkeflua surrer vi rundt i den golde avbæra utmarka i omegnen. Sjøl om vinterkulda har herja med kroppen og gikta river, trosset pensjonisten alle plager for å promenere på Pavelstien sammen med min alltid sprudlende og opplagte ektemake. Det var ikke fritt for at nordøsten reiv godt både i klær og ansikt da vi krumbøyd la oss på været og baska oss til utgangspunktet for spaserturen, Fossen. Da denne strekninga var tilbakelagt, fikk vi både sola og vinden i ryggen og nå var det om å gjøre for pensjonisten å strekke ut «gammelkroppen» slik at vinden kunne fungere som hjelpemotor. Det var som om kroppen tinte opp og gikta forsvant som dogg for sola, der vi vandret med freidig mot på stien til Røde Kors hytta.
Ho mor som alltid går til og fra skolen og således er vant med å bruke apostlenes hester, valset glad og lett ved min side mens ho priste både sola og stiens beskaffenhet. Ho kjente ingen smerter i skinnleggene og konkluderte med at asfalten ikke er et godt underlag for sarte dameføtter. Jeg sa meg enig med henne, sjøl om jeg ikke merket så mye til slike smerter da jeg vandret på mine lange daglige turer i Vadsøs gater, før jeg ble «snekker» på heltid. Sjøl om mine undersåtter ikke er brukt særlig mye, merket jeg at fordums spenst og styrke enda ligger latent i gammelskrotten. Samtidig er jeg ganske «eti» og greide å holde tempoet som ho mor satte opp. Ho er som sagt lett på foten og det er ikke mange på våres alder som følger tempoet som vi setter opp. Normalt er det pensjonisten som setter standard når det gjelder tempo og distanse, men i dag hadde jeg mer enn nok med å følge min spreke kone.
Da vi kom fram til Røde Kors hytta ymta ho fram på om vi skulle gå tilbake til Fossen igjen, men da avbrøt pensjonisten henne og sa at vi var enige om å gå rake veien hjem, uten unødige «krumspring på turen. Ho var heldigvis enig med meg i det, og etter et kort stopp ved postkassen der vi noterte ned årets første tur i «trim-boka», gikk vi korteste vei hjem igjen.
Mens vi trasket på Pavelstien, surra og gikk vaskemaskinen fullstappet med klær. Normalt henger ho mor ikke ut klær på søndager, men i dag gjorde ho et unntak, fordi det er så salig god klestørk når sola skinner og tørr østavind får klærne til å blafre slik at fuktigheta i klesfibrene tørker på et blunk. Ho hadde også ordna klart til å sette brøddeig før vi gikk, men utbakinga måtte vike plass for tynnribba som snart er ferdigstekt i ovnen. Så den gode lukta av deilige hjemmebakte grove rundstykker må vi vente på å snuse inn til seinere i ettermiddag.
Etter at klærne var hengt på snora, disket ho mor opp med kaffe og müsli i yoghurt på platten. Det var deilig å slappe av i le av vinden mens sola ødslet med sine livgivende stråler i et forsøk på å tine opp den gustne, vinterbleke huden våres. Vi håper på mye godt vær framover, for vi trenger å bygge opp D-vitaminlageret i kroppen. Pensjonisten som i fjor sommer bare unntaksvis fikk sole seg, blant annet da han var på ferie i Nice på den Franske Rivieraen, håper på mye sol og godvær. Forhåpentligvis blir posen på magen snart fjerna slik at legemet kan blottstilles når sola eventuelt sprer sine varme stråler over oss solhungrige finnmarkinga.
Han Steffen er forresten litt laber i formen i dag. Det tar på å selebrere sammen med kompisene, spesielt når det ikke er damer tilstede for å kontrollere diverse gastronomiske og væskefylte inntak. Hvis han har arvet mer enn utseende etter pensjonisten, er jeg stygt redd for at han også kjemper mot både kvalme og tømmermenn dagen derpå. Av egen erfaring vet jeg at litt virksomhet i frisk luft er saliggjørende, så det ligger an til at vi blir å kjøre noen lass med avkappete trær til destruering på egnet plass i Thomaselvdalen. Trærne felte han i går formiddag, så nå får han panoramautsikt over vakre Varanger fra huset sitt i Lomakaveien.