ArvidO

Gratulerer med dagen! En gang måtte det jo hende, og i dag skjedde det. Ho mor og jeg valgte å la være å gå i 17. maitoget i dag. Vi har hatt som fast ritual å delta i toget, i hvert fall siden vi ble et par tidlig på 1970 tallet. Da var det forresten forventet at lærere skulle stille opp i skoletoget, noe jeg selvfølgelig gjorde da jeg var studentlærer på Skjånes. Det var ingen frivillighet i det å lede klassen sin i 17. mai-toget, og det var ikke snakk om å få betalt for jobben. Det var den gangen læreryrket ble sett på som et «kall», mer enn et lønnet arbeid. Det skulle enda gå mange år før vi anså lærergjerningen som en profesjon på linje med andre yrker, med gryende krav til anstendig lønn og arbeidstid for å utøve vår pedagogiske praksis.
I dag er det sjølsagt at det å følge klassen i 17. maitoget er en frivillig sak og at deltakelse i toget utløser en liten lønnskompensasjon. Når det gjelder pensjonisten og frue, har aldri lønn for strevet vært motivet for deltakelse i toget. Begge har alltid hatt en sterk nasjonalfølelse og det har derfor vært utenkelig for oss å stå på sidelinja og bivåne toget som gikk forbi. Det har vært hyggelig å «sjikkelakke, sjikkelakke, jazz – bom – bø» sammen med forventningsfulle skolebarn, og det har vært en glede å lage «klasserop» og fantasifulle klasse-faner der nasjonalfargene rødt, hvitt og blått har vært dominerende.
Hvert år er det et svare strev for ho mor å strigle både kropp og bunad til den store dagen. Pensjonisten som har et mer avslappet forhold til habitten, må også finne seg i å gå lastefritt kledd, med renvasket og nystrøket «kvitskjorte» og slips under den flekkfrie blådressen. Sist søndag fikk ho for seg at ho måtte bråslanke seg for å komme inn i bunaden. Ho har derfor levd veldig asketisk i ei knapp ukes tid. Sjokolade og annen kaloririk mat har måttet vike for å oppnå en mindre omfangsrik midje. Mens pensjonisten har tatt seg en liten «kveldspinne», har ho aller nådigst strukket seg til å nyte et glass med kalorifritt «sprudlevann». Pensjonisten har kanskje ikke vært oppmerksom nok, men vil allikevel påstå at hennes syn på egen kropp, har vært sterkt overdrevet.
Pensjonisten som er en relativt opptatt mann på hverdagen, har ikke levnet bilens beskaffenhet og renhold mange tanker i det siste. Både fører – og passasjersete er langt fra rene og innbydende, så det var med bange anelser min bunadskledde halvdel satte seg i setet ved siden av sjåføren. Vi var som vanlig tidlig ute, så det ble litt venting i byen før vi gikk for å se på barnetoget. Etter to parkeringer var det dags å forlate bilen, men aller først måtte bakdelen av bunaden inspiseres nøye. Det var jo fare for at smuss og lort fra setet hadde festet seg på stakken. Heldigvis var det ikke noe å finne, og hand i hand la vi i vei opp monomenttrappa til Statens hus for å vente på at toget skulle komme. Som haleheng på toget fulgte vi strømmen av folk ned til byen, men unnlot å gå til torget for å høre ordførerens hilsningsord. Vi tok rake veien til Kooperativets Kulturcene, der det var duket for å få seg en kopp kaffe og kake. Ho mor, som bare spiser kake som er bakt av kjentfolk med god hygiene, nøyde seg med kaffe, mens pensjonisten gafla i seg et stort stykke Kvæfjordkake.
Tredjemann i huset, yngstesønnen – han Steffen, er i gang med sin andre hjemmeeksamen, så han måtte prioritere lesing og skriving framfor fornøyelser. Allerede før vi forlot heimen, var han i gang med arbeidet i rolige omgivelser på kontoret sitt på Varanger Kraft. Han skulle egentlig ha brukt ettermiddagen i går til dette arbeidet, men han hjalp heller pensjonisten med å legge om til sommerdekk på RAV’en. I tillegg hadde «snekkeren» kommet i beit på «wall to paint»- plater, så en ny palle med plater ble levert Lomakaveien 1 i går ettermiddag. Han hadde avtalt å få en kompis å hjelpe seg med å få platene innomhus til akklimatisering på kveldstid. Avtalen måtte imidlertid kanselleres, for økende nedbør og truende, mørke regnskyer gjorde at pensjonisten tok affære og i hui og hast heiv vi oss i bæring av plater, så nå ligger de trygt og tørt i påvente av montering på mandag.
Skribenten har ikke fortrengt fjorårets 17. mai. Da var vi også tilskuere, men det var i Bergen, så det teller ikke for oss forblåste finnmarkinger. Vi er jo vant til å feire dagen i temperaturer farlig nær den blå skalaen på termometeret, noe som også gjorde dagens feiring til en kald fornøyelse. Derfor teller ikke feiring i tjue grader pluss i irrgrønne omgivelser med. Forresten så minte ho mor meg på fjorårets 17. maifeiring da vi var på tur til byen. Nokså vemodig sa ho at: «Tenk så heldig dem e i Sør-Norge, som får feire 17. mai i sommervær. Husker du så fint det var i Bergen i fjor.» «Ja, det var i Bergen, men vi har valgt å bo her i Finnmark, så vi må ta til takke med mannskitvær og kulde», var mitt lakoniske svar på tiltalen.
Avslutningsvis kan det nevnes at vi likevel til tider føler at vi er i Bergen, midt i blant barn, svigerbarn og barnebarn. Alle er veldig flinke å sende bilder via snap og meldinger, eller ringe oss på facetime. Så også i morges. Den første ut var han Victor, som marsjerte rak i ryggen i buekorpsuniformen, på tur til felles samling for buekorpsene. Da står det bare igjen å ønske alle en fortsatt fin 17.mai.