ArvidO

Gratulerer med dagen til alle proletarer som leser bloggen min. Mens andre nyter fridagen, som offisielt er kjent som arbeidernes internasjonale kampdag, baler pensjonisten med å blogge. I følge Karl Marx er en proletar en som selger sin arbeidskraft for å skaffe seg sitt fornødne. Bortsett fra pensjonisten som har NAV som arbeidsgiver og min nest eldste sønn, bedriftseieren, er således alle mine nærmeste proletarer. Pensjonisten har gjennom sin yrkesaktive karriere vært sin klassetilhørighet bevisst, men som trygdemottaker anser han seg således ikke lenger å være en av standen. I og med at han heller ikke disponerer produksjonsmidler eller kapital, er han heller ikke arbeidskjøper. Tradisjonelt har borgerskapet benyttet fridagen til å rake løv og bearbeide hagene sine. Det hadde også pensjonisten planlagt å gjøre i dag, men når gradestokken viser blått og det er sno og sludd i lufta, frister det ikke med uteaktiviteter. Sjøl om pensjonisten, også i dag, stiller seg solidarisk til arbeidernes kamp mot å bli utnyttet av arbeidskjøperne, har engasjementet roet seg kraftig. Kanskje er det slik at vi nærmer oss et klasseløst samfunn, der forskjellene mellom arbeidskjøper og arbeidstaker er så små at det ikke er behov for å kjempe for bedre kår for de som måtte definere seg som proletarer.
Det er ikke lenger bare politikere og bedrevitere fra venstresida i politikken som markerer dagen med bannere og taler. Det nye «arbeiderpartiet», FRP, kommer inn som et forstyrrende element fra ytterste høyre med svulstige, populistiske ytringer. Det ligger an til kraftig politisk brytning i Drammen der Frp’s Sylvi Listhaug og partiet Rødt’s Bjørnar Moksnes skal være hovedtalere. Pensjonisten ser fram til å forhåpentligvis få presentert meningsbrytningene på nyhetene utover dagen. Skribenten vet jo at FRP lover gull og grønne skoger, sjøl om lovnadene ikke er gjennomførbare. Derfor er nei til bompenger og streng asylpolitikk sjølsagte temaer som engasjerer folket, og partiet legger ingen bånd på seg når det gjelder å motsi egen regjerings politiske plattform. Det er mer uklart hva Rødt bringer til torgs, men at urettferdig fordeling av goder som lønn etc. er tema, er jeg helt sikker på.
Her i Vadsø blir det ikke demonstrasjonstog, men det blir politisk markering på Kooperativet kulturscene. Her samles kreftene på venstresida uten innblanding fra høyrefløya. Både han Steffen og ho mor er yrkesaktive, og det ligger an til at vi kanskje også i år vil være tilstede på arrangementet. Ho mor og jeg har alltid vist oss solidariske med arbeiderklassen gjennom å delta på et 1. mai arrangement, uansett hvor vi har vært på dagen. Det kan nevnes at pensjonisten sågar har holdt appell på dagen da jeg var lærer og bodde på Skjånes. I morges, da det var usikkert om vi ble å delta på 1. maiarrangementet her i Vadsø, var ho mor litt nostalgisk og minte meg på at vi i ungdommen var ivrige plakatskrivere og at vi var med på å utforme paroler. Vi stilte alltid opp i faglig 1. maifronts demonstrasjonstog, og da vi bodde på Skjånes var vi også med på å planlegge og gjennomføre arrangementer på frihetsdagen. Mens vi bodde i Rypefjord/Hammerfest hadde vi også som tradisjon å gå på arrangement sammen med likesinnede på kvelden før 1. mai. Her ble det diskutert politikk mens vi svingte ølseidlene. Spesielt husker vi godt at trubaduren Trygve Hoff slo seg ned ved bordet vårt for ivrig å delta i den politiske debatten. Han var et fast underholdningsinnslag hvert år kvelden før 1. mai. Ho mor som hadde bakgrunn fra, det jeg vil kalle, det midlere borgerskap, var nok den mest radikale av oss, og ho visste å bruke stemmen når kampropene gjallet i demonstrasjonstoget. På ruta som gikk gjennom Hammerfests gater, ble det fotografert ivrig fra vinduer og døråpninger. Det var nok ikke bare for forlystelsens skyld det ble knipset. Det er nærliggende å tro at mange som sto på barrikadene, fikk egne mapper hos overvåkingspolitiet. Det er en ære å bli satt pris på, sjøl om pensjonisten på denne tiden kanskje ble sett på som et brysomt element for de såkalte samfunnsbyggerne på borgerlig side.
På tur hjem fra arrangementet her i Vadsø, spurte ho mor meg om hvem jeg syntes var den beste taleren. Jeg svarte at ho Helga Pedersen nok var den beste, for ho talte nesten helt løsrevet fra manuskriptet. Innholdsmessig var talene veldig like, med fokus på hovedparolen, Fellesskapsløsninger fremfor skattekutt!! Parolen ble underbygget av talerne ved at de vektla det tette og nære samarbeidet som hadde vært og fortsatt skulle være mellom fagforening og politikk. Politikk uten en sterk fagforening i ryggen ble hevdet å være en fare for velferdsstaten. Nøkkelen for en videreutviklet velferdsstat måtte etter talernes påstand være et fortsatt sterkt fagligpolitisk samarbeid.
Et annet tema var sentraliseringspolitikken «firerbanden» i regjeringa fører. Det var overhodet ingen hallelujastemning når det gjaldt storfylket Troms og Finnmark. Håpet for Finnmark i den sammenhengen ble sagt å være stortingsvalget i 2021. Etter pensjonistens mening, må i hvert fall de 87 prosentene av finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing, stemme på de partiene som vil reversere sammenslåingsvettaket som nå er i ferd med å realiseres. Den sentrale partiledelsen i AP har en noe ullen holdning til eventuell reversering av vedtaket, og partileder Støre har uttalt at partiet skal ta stilling til eventuell revurdering av sammenslåingsvettaket hvis det nye sammenslåtte fylkestinget ber om det. Han sier ikke hva svaret på en slik henvendelse blir, bare at spørsmålet skal vurderes. På bakgrunn av dette tror pensjonisten at AP sentralt har lagt grobunn for et kraftig svekket parti her i nord. Første prøvestein i så måte blir høstens kommunevalg.
Ha en fortsatt god 1. mai og syng gjerne internasjonalen.