ArvidO

Nå er det like før at vi kan ta fatt på malearbeider. Vi venter på at rørleggerne gjør sitt arbeid, slik at vi kan få montert kjøkken, veggfaste toaletter etc. Elektrikerne blir ferdige med det grøvste i begynnelsen av neste uke. Så gjenstår maling, foring av vinduer, listing og å legge gulv før boligen er innflyttingsklar. Huseiar’n bor jo bra og har det godt sammen med ho mor og han far, så det er ikke «bråttom» å flytte inn i «ny-huset». Snekkar’n e stort sett ferdig med plateslåinga, så pensjonisten må vel skifte beite og bli maler ei stund framover. Han Steffen blir ferdig med den andre hjemmeeksamenen i løpet av uka. Fra og med neste uke får han endelig tid til å arbeide i huset igjen. Det hadde gjort seg med oppholdsvær og litt varme slik at all saging kan skje utendørs. Det er ikke så lurt å male hvis veggene er fulle av bygnigsstøv.

Det melder dårlig vær, så det er ikke sikkert at vi reiser til Skjånes i morgen. Hvis vi blir hjemme, er det nok å gjøre her i Kvartsveien. Det skal ryddes i blomsterbedene. Trær skal klippes og jordbærlandet skal gjøres klart til vekstsesongen. Vi håper på oppholdsvær hvis vi blir hjemme, for det er ikke særlig morsomt å jobbe ute i øsende regnvær.

Det ble noen ord i all hast som ho svigermor brukte å skrive når ho sendte brev til oss. Håper at dokker som leser dette vil ha litt glede av å se bildene fra huset. Tilbakemeldinger mottas med takk!

Read Full Post »

Det er ikke mange plasser i vårt langstrakte land som kan skryte av strålende sol fra skyfri himmel og fem kalde varmegrader. Men vi som er oppsittere ved Barentshavets bredder, er som makkeflua. Når sola skinner i bakkene levner vi til, og i likhet med makkeflua surrer vi rundt i den golde avbæra utmarka i omegnen. Sjøl om vinterkulda har herja med kroppen og gikta river, trosset pensjonisten alle plager for å promenere på Pavelstien sammen med min alltid sprudlende og opplagte ektemake. Det var ikke fritt for at nordøsten reiv godt både i klær og ansikt da vi krumbøyd la oss på været og baska oss til utgangspunktet for spaserturen, Fossen. Da denne strekninga var tilbakelagt, fikk vi både sola og vinden i ryggen og nå var det om å gjøre for pensjonisten å strekke ut «gammelkroppen» slik at vinden kunne fungere som hjelpemotor. Det var som om kroppen tinte opp og gikta forsvant som dogg for sola, der vi vandret med freidig mot på stien til Røde Kors hytta.
Ho mor som alltid går til og fra skolen og således er vant med å bruke apostlenes hester, valset glad og lett ved min side mens ho priste både sola og stiens beskaffenhet. Ho kjente ingen smerter i skinnleggene og konkluderte med at asfalten ikke er et godt underlag for sarte dameføtter. Jeg sa meg enig med henne, sjøl om jeg ikke merket så mye til slike smerter da jeg vandret på mine lange daglige turer i Vadsøs gater, før jeg ble «snekker» på heltid. Sjøl om mine undersåtter ikke er brukt særlig mye, merket jeg at fordums spenst og styrke enda ligger latent i gammelskrotten. Samtidig er jeg ganske «eti» og greide å holde tempoet som ho mor satte opp. Ho er som sagt lett på foten og det er ikke mange på våres alder som følger tempoet som vi setter opp. Normalt er det pensjonisten som setter standard når det gjelder tempo og distanse, men i dag hadde jeg mer enn nok med å følge min spreke kone.
Da vi kom fram til Røde Kors hytta ymta ho fram på om vi skulle gå tilbake til Fossen igjen, men da avbrøt pensjonisten henne og sa at vi var enige om å gå rake veien hjem, uten unødige «krumspring på turen. Ho var heldigvis enig med meg i det, og etter et kort stopp ved postkassen der vi noterte ned årets første tur i «trim-boka», gikk vi korteste vei hjem igjen.
Mens vi trasket på Pavelstien, surra og gikk vaskemaskinen fullstappet med klær. Normalt henger ho mor ikke ut klær på søndager, men i dag gjorde ho et unntak, fordi det er så salig god klestørk når sola skinner og tørr østavind får klærne til å blafre slik at fuktigheta i klesfibrene tørker på et blunk. Ho hadde også ordna klart til å sette brøddeig før vi gikk, men utbakinga måtte vike plass for tynnribba som snart er ferdigstekt i ovnen. Så den gode lukta av deilige hjemmebakte grove rundstykker må vi vente på å snuse inn til seinere i ettermiddag.
Etter at klærne var hengt på snora, disket ho mor opp med kaffe og müsli i yoghurt på platten. Det var deilig å slappe av i le av vinden mens sola ødslet med sine livgivende stråler i et forsøk på å tine opp den gustne, vinterbleke huden våres. Vi håper på mye godt vær framover, for vi trenger å bygge opp D-vitaminlageret i kroppen. Pensjonisten som i fjor sommer bare unntaksvis fikk sole seg, blant annet da han var på ferie i Nice på den Franske Rivieraen, håper på mye sol og godvær. Forhåpentligvis blir posen på magen snart fjerna slik at legemet kan blottstilles når sola eventuelt sprer sine varme stråler over oss solhungrige finnmarkinga.
Han Steffen er forresten litt laber i formen i dag. Det tar på å selebrere sammen med kompisene, spesielt når det ikke er damer tilstede for å kontrollere diverse gastronomiske og væskefylte inntak. Hvis han har arvet mer enn utseende etter pensjonisten, er jeg stygt redd for at han også kjemper mot både kvalme og tømmermenn dagen derpå. Av egen erfaring vet jeg at litt virksomhet i frisk luft er saliggjørende, så det ligger an til at vi blir å kjøre noen lass med avkappete trær til destruering på egnet plass i Thomaselvdalen. Trærne felte han i går formiddag, så nå får han panoramautsikt over vakre Varanger fra huset sitt i Lomakaveien.

Read Full Post »

Gratulerer med dagen! En gang måtte det jo hende, og i dag skjedde det. Ho mor og jeg valgte å la være å gå i 17. maitoget i dag. Vi har hatt som fast ritual å delta i toget, i hvert fall siden vi ble et par tidlig på 1970 tallet. Da var det forresten forventet at lærere skulle stille opp i skoletoget, noe jeg selvfølgelig gjorde da jeg var studentlærer på Skjånes. Det var ingen frivillighet i det å lede klassen sin i 17. mai-toget, og det var ikke snakk om å få betalt for jobben. Det var den gangen læreryrket ble sett på som et «kall», mer enn et lønnet arbeid. Det skulle enda gå mange år før vi anså lærergjerningen som en profesjon på linje med andre yrker, med gryende krav til anstendig lønn og arbeidstid for å utøve vår pedagogiske praksis.
I dag er det sjølsagt at det å følge klassen i 17. maitoget er en frivillig sak og at deltakelse i toget utløser en liten lønnskompensasjon. Når det gjelder pensjonisten og frue, har aldri lønn for strevet vært motivet for deltakelse i toget. Begge har alltid hatt en sterk nasjonalfølelse og det har derfor vært utenkelig for oss å stå på sidelinja og bivåne toget som gikk forbi. Det har vært hyggelig å «sjikkelakke, sjikkelakke, jazz – bom – bø» sammen med forventningsfulle skolebarn, og det har vært en glede å lage «klasserop» og fantasifulle klasse-faner der nasjonalfargene rødt, hvitt og blått har vært dominerende.
Hvert år er det et svare strev for ho mor å strigle både kropp og bunad til den store dagen. Pensjonisten som har et mer avslappet forhold til habitten, må også finne seg i å gå lastefritt kledd, med renvasket og nystrøket «kvitskjorte» og slips under den flekkfrie blådressen. Sist søndag fikk ho for seg at ho måtte bråslanke seg for å komme inn i bunaden. Ho har derfor levd veldig asketisk i ei knapp ukes tid. Sjokolade og annen kaloririk mat har måttet vike for å oppnå en mindre omfangsrik midje. Mens pensjonisten har tatt seg en liten «kveldspinne», har ho aller nådigst strukket seg til å nyte et glass med kalorifritt «sprudlevann». Pensjonisten har kanskje ikke vært oppmerksom nok, men vil allikevel påstå at hennes syn på egen kropp, har vært sterkt overdrevet.
Pensjonisten som er en relativt opptatt mann på hverdagen, har ikke levnet bilens beskaffenhet og renhold mange tanker i det siste. Både fører – og passasjersete er langt fra rene og innbydende, så det var med bange anelser min bunadskledde halvdel satte seg i setet ved siden av sjåføren. Vi var som vanlig tidlig ute, så det ble litt venting i byen før vi gikk for å se på barnetoget. Etter to parkeringer var det dags å forlate bilen, men aller først måtte bakdelen av bunaden inspiseres nøye. Det var jo fare for at smuss og lort fra setet hadde festet seg på stakken. Heldigvis var det ikke noe å finne, og hand i hand la vi i vei opp monomenttrappa til Statens hus for å vente på at toget skulle komme. Som haleheng på toget fulgte vi strømmen av folk ned til byen, men unnlot å gå til torget for å høre ordførerens hilsningsord. Vi tok rake veien til Kooperativets Kulturcene, der det var duket for å få seg en kopp kaffe og kake. Ho mor, som bare spiser kake som er bakt av kjentfolk med god hygiene, nøyde seg med kaffe, mens pensjonisten gafla i seg et stort stykke Kvæfjordkake.
Tredjemann i huset, yngstesønnen – han Steffen, er i gang med sin andre hjemmeeksamen, så han måtte prioritere lesing og skriving framfor fornøyelser. Allerede før vi forlot heimen, var han i gang med arbeidet i rolige omgivelser på kontoret sitt på Varanger Kraft. Han skulle egentlig ha brukt ettermiddagen i går til dette arbeidet, men han hjalp heller pensjonisten med å legge om til sommerdekk på RAV’en. I tillegg hadde «snekkeren» kommet i beit på «wall to paint»- plater, så en ny palle med plater ble levert Lomakaveien 1 i går ettermiddag. Han hadde avtalt å få en kompis å hjelpe seg med å få platene innomhus til akklimatisering på kveldstid. Avtalen måtte imidlertid kanselleres, for økende nedbør og truende, mørke regnskyer gjorde at pensjonisten tok affære og i hui og hast heiv vi oss i bæring av plater, så nå ligger de trygt og tørt i påvente av montering på mandag.
Skribenten har ikke fortrengt fjorårets 17. mai. Da var vi også tilskuere, men det var i Bergen, så det teller ikke for oss forblåste finnmarkinger. Vi er jo vant til å feire dagen i temperaturer farlig nær den blå skalaen på termometeret, noe som også gjorde dagens feiring til en kald fornøyelse. Derfor teller ikke feiring i tjue grader pluss i irrgrønne omgivelser med. Forresten så minte ho mor meg på fjorårets 17. maifeiring da vi var på tur til byen. Nokså vemodig sa ho at: «Tenk så heldig dem e i Sør-Norge, som får feire 17. mai i sommervær. Husker du så fint det var i Bergen i fjor.» «Ja, det var i Bergen, men vi har valgt å bo her i Finnmark, så vi må ta til takke med mannskitvær og kulde», var mitt lakoniske svar på tiltalen.
Avslutningsvis kan det nevnes at vi likevel til tider føler at vi er i Bergen, midt i blant barn, svigerbarn og barnebarn. Alle er veldig flinke å sende bilder via snap og meldinger, eller ringe oss på facetime. Så også i morges. Den første ut var han Victor, som marsjerte rak i ryggen i buekorpsuniformen, på tur til felles samling for buekorpsene. Da står det bare igjen å ønske alle en fortsatt fin 17.mai.

Read Full Post »

Pensjonisten sitter no her og funderer på hva han skal skrive mens snøbygene kommer sigende innover fra det kalde Barentshavet. Her ute på Nordkyn er det fritt fram for alle vinder og nedbør som måtte finne på å trekke innover landet. Sjøl om Skjånes ligger godt i le for nordvesten, laver den våte snøen ned og brer seg som et kritthvitt teppe over barmarka. Til å være tidlig i mai, er det ikke mer å vente at snøbygene er tette. Siden måsen er ferdig med egglegginga og reinen ikke enda har begynt å kalve, må det nok være elveria som herjer med oss.
Da vi kom til residensen i halv sjutida i går ettermiddag, var det snøfrie veier som møtte oss. Den snøen som falt, la seg ikke på veiene, så føreforholdene var helt supre både over Ifjordfjellet og riksvei 888. Her på Skjånes var det godt avbæra, sjøl høgt til fjells. Vi er jo vant med at både jordbærlandet og gjerdet opp mot Rambergan ikke er synlig på denne tiden av året. Slik er det ikke i år, vi ser nesten hele jordbærlandet og snøen ligger kun ved foten av gjerdestolpene. En annen sak er den store brøyteskavlen som vi alltid må få brøytet før vi tar residensen i bruk. Vi hadde bange anelser om at vi ikke kunne parkere vis a vis huset denne gang. Den lokale brøytemannen hadde feil på brøyteutstyret, så vi hadde belaga oss på å parkere på veien. Heldigvis så har vi en engel blant oss her på Skjånes. Da vi ankom Kjosbakken hadde engelen, ho Sissel, tatt spaden fatt og måket oppkjørselen, så det var bare å rygge bilen inn på sin vante parkeringsplass.
I tillegg til måkinga hadde ho satt varmeovnene på, både i gangen, på kjøkkenet og i stua, så det var godt for oss å komme til et oppvarmet hus. Pensjonisten syntes at det var varmt og godt i huset, men min bedre halvdel fryser ganske lett, så det ble til at vi fyrte i ovnen utpå kveldinga. Som vanlig sildret og rant vannet da stoppekranen ble åpnet og i morges var det deilig å ta seg en dusj i behagelig temperert vann. Mens jeg fiksa vanntilførselen, satte ho mor i gang med støvtørking og jakt på spindelvev. Jeg tok meg god tid i kjelleren, og da jeg kom opp derifra, begynte jeg å teste ut tilgangen til nett TV. Det syntes ikke ho mor var en nødvendig handling. Før eventuelle fornøyelser skulle iverksettes, måtte huset være i beboelig stand, så det endte med at pensjonisten noe slukkøret måtte ta støvsugeren fatt. Huset måtte jo være presentabelt, for vi hadde jo tatt både bløtkake og firkløverkake med oss fra Vadsø. Vi skulle jo feire etterpågebursdagen min sammen med ho Sissel og han Sture her på Kjosbakken.
Etter at vi hadde fått huset sjaina og senga redd opp, var det tid til å få TV-en opp å gå. Det var en smal sak å få nettet til å fungere, men å ta i bruk GET som er leverandør av tv-signaler, var umulig. Det var ikke annen råd enn å kontakte han Steffen, for det ikke han kan når det gjelder TV og data, er ikke verd å kunne. Det nyttet ikke uansett gode råd fra eksperten Jeg hadde jo et håp om å få alt i orden da han Sture og ho Sisel kom. Ho Sissel er nok mye bedre bevandret i tekniske duppeditter enn pensjonisten, så jeg var ikke sein om å la ho overta pratinga med han Steffen, men resultatet av samtalen ble like dårlig som tidligere. Det endte med at vi måtte bruke Telenors T-We. Da virket alt helt utmerket. Jeg regner med at Get blir operativ når han Steffen ser seg tid til å komme på besøk til residensen.
Som tidligere annonsert er ho mor litt kjølpen av seg, så det endte med at ho hentet varmevifta fra loftet. Vi hadde endelig fått satt oss ned for å se på fredagskveldens TV-underholdning, men den gleden ble kortvarig. Plutselig forsvant signalene og skjermen ble svart. Pensjonisten sjekka Telenorruteren, men der var det ingen liv å finne. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd siden den plutselig avgikk med døden. Ved nærmere undersøkelse så jeg at støpselet til ruteren hadde måtte vike plass og var erstattet med mer tiltrengt strøm til varmevifta som var plassert i mor sin umiddelbare nærhet. Sjøl satt ho der med et uskyldig glis om munnen. Ho fikk ei lita «skrape» fra pensjonisten og beskjed om å bruke skjøteledninga med fire ledige kontakter neste gang ho skulle bruke apparatur tilkoblet strøm. Omsider fikk vi rettet opp misæren, men da var programmet som han Sture så gjerne ville se, blitt erstattet av et annet, så da byttet vi likegodt kanal.
I dag har vi hatt gjestan på middag. Det ble servert risengrynsgraut med rømmegrautslokk. Til dessert serverte vi kaffe og kakerester fra i går. Vi er glad i mat, og i kveld skal vi møtes hos han Sture og ho Sissel med en middels stor kasserolle fylt med lapskaus. Av restene fra risengrynsgrauten skal ho mor lage riskrem i morgen, så matmangel blir det ikke.

Read Full Post »

Gratulerer med dagen til alle proletarer som leser bloggen min. Mens andre nyter fridagen, som offisielt er kjent som arbeidernes internasjonale kampdag, baler pensjonisten med å blogge. I følge Karl Marx er en proletar en som selger sin arbeidskraft for å skaffe seg sitt fornødne. Bortsett fra pensjonisten som har NAV som arbeidsgiver og min nest eldste sønn, bedriftseieren, er således alle mine nærmeste proletarer. Pensjonisten har gjennom sin yrkesaktive karriere vært sin klassetilhørighet bevisst, men som trygdemottaker anser han seg således ikke lenger å være en av standen. I og med at han heller ikke disponerer produksjonsmidler eller kapital, er han heller ikke arbeidskjøper. Tradisjonelt har borgerskapet benyttet fridagen til å rake løv og bearbeide hagene sine. Det hadde også pensjonisten planlagt å gjøre i dag, men når gradestokken viser blått og det er sno og sludd i lufta, frister det ikke med uteaktiviteter. Sjøl om pensjonisten, også i dag, stiller seg solidarisk til arbeidernes kamp mot å bli utnyttet av arbeidskjøperne, har engasjementet roet seg kraftig. Kanskje er det slik at vi nærmer oss et klasseløst samfunn, der forskjellene mellom arbeidskjøper og arbeidstaker er så små at det ikke er behov for å kjempe for bedre kår for de som måtte definere seg som proletarer.
Det er ikke lenger bare politikere og bedrevitere fra venstresida i politikken som markerer dagen med bannere og taler. Det nye «arbeiderpartiet», FRP, kommer inn som et forstyrrende element fra ytterste høyre med svulstige, populistiske ytringer. Det ligger an til kraftig politisk brytning i Drammen der Frp’s Sylvi Listhaug og partiet Rødt’s Bjørnar Moksnes skal være hovedtalere. Pensjonisten ser fram til å forhåpentligvis få presentert meningsbrytningene på nyhetene utover dagen. Skribenten vet jo at FRP lover gull og grønne skoger, sjøl om lovnadene ikke er gjennomførbare. Derfor er nei til bompenger og streng asylpolitikk sjølsagte temaer som engasjerer folket, og partiet legger ingen bånd på seg når det gjelder å motsi egen regjerings politiske plattform. Det er mer uklart hva Rødt bringer til torgs, men at urettferdig fordeling av goder som lønn etc. er tema, er jeg helt sikker på.
Her i Vadsø blir det ikke demonstrasjonstog, men det blir politisk markering på Kooperativet kulturscene. Her samles kreftene på venstresida uten innblanding fra høyrefløya. Både han Steffen og ho mor er yrkesaktive, og det ligger an til at vi kanskje også i år vil være tilstede på arrangementet. Ho mor og jeg har alltid vist oss solidariske med arbeiderklassen gjennom å delta på et 1. mai arrangement, uansett hvor vi har vært på dagen. Det kan nevnes at pensjonisten sågar har holdt appell på dagen da jeg var lærer og bodde på Skjånes. I morges, da det var usikkert om vi ble å delta på 1. maiarrangementet her i Vadsø, var ho mor litt nostalgisk og minte meg på at vi i ungdommen var ivrige plakatskrivere og at vi var med på å utforme paroler. Vi stilte alltid opp i faglig 1. maifronts demonstrasjonstog, og da vi bodde på Skjånes var vi også med på å planlegge og gjennomføre arrangementer på frihetsdagen. Mens vi bodde i Rypefjord/Hammerfest hadde vi også som tradisjon å gå på arrangement sammen med likesinnede på kvelden før 1. mai. Her ble det diskutert politikk mens vi svingte ølseidlene. Spesielt husker vi godt at trubaduren Trygve Hoff slo seg ned ved bordet vårt for ivrig å delta i den politiske debatten. Han var et fast underholdningsinnslag hvert år kvelden før 1. mai. Ho mor som hadde bakgrunn fra, det jeg vil kalle, det midlere borgerskap, var nok den mest radikale av oss, og ho visste å bruke stemmen når kampropene gjallet i demonstrasjonstoget. På ruta som gikk gjennom Hammerfests gater, ble det fotografert ivrig fra vinduer og døråpninger. Det var nok ikke bare for forlystelsens skyld det ble knipset. Det er nærliggende å tro at mange som sto på barrikadene, fikk egne mapper hos overvåkingspolitiet. Det er en ære å bli satt pris på, sjøl om pensjonisten på denne tiden kanskje ble sett på som et brysomt element for de såkalte samfunnsbyggerne på borgerlig side.
På tur hjem fra arrangementet her i Vadsø, spurte ho mor meg om hvem jeg syntes var den beste taleren. Jeg svarte at ho Helga Pedersen nok var den beste, for ho talte nesten helt løsrevet fra manuskriptet. Innholdsmessig var talene veldig like, med fokus på hovedparolen, Fellesskapsløsninger fremfor skattekutt!! Parolen ble underbygget av talerne ved at de vektla det tette og nære samarbeidet som hadde vært og fortsatt skulle være mellom fagforening og politikk. Politikk uten en sterk fagforening i ryggen ble hevdet å være en fare for velferdsstaten. Nøkkelen for en videreutviklet velferdsstat måtte etter talernes påstand være et fortsatt sterkt fagligpolitisk samarbeid.
Et annet tema var sentraliseringspolitikken «firerbanden» i regjeringa fører. Det var overhodet ingen hallelujastemning når det gjaldt storfylket Troms og Finnmark. Håpet for Finnmark i den sammenhengen ble sagt å være stortingsvalget i 2021. Etter pensjonistens mening, må i hvert fall de 87 prosentene av finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing, stemme på de partiene som vil reversere sammenslåingsvettaket som nå er i ferd med å realiseres. Den sentrale partiledelsen i AP har en noe ullen holdning til eventuell reversering av vedtaket, og partileder Støre har uttalt at partiet skal ta stilling til eventuell revurdering av sammenslåingsvettaket hvis det nye sammenslåtte fylkestinget ber om det. Han sier ikke hva svaret på en slik henvendelse blir, bare at spørsmålet skal vurderes. På bakgrunn av dette tror pensjonisten at AP sentralt har lagt grobunn for et kraftig svekket parti her i nord. Første prøvestein i så måte blir høstens kommunevalg.
Ha en fortsatt god 1. mai og syng gjerne internasjonalen.

Read Full Post »