ArvidO

GOD PÅSKE til alle dokker som leser bloggen min. I dag er det ikke bare 1. påskedag og den dagen Maria Magdalena tidlig om morgenen kom for å besøke grava til Jesus og fant den tom. Det er også gebursdagen til vår kjære svigerdatter i Bergen, sjølvaste Beate Jordal, også kjent som «Svigerdotten». Ho fyller 40 år i dag, og er blitt ei godt voksen dame. Ho mor og jeg har allerede vært i kontakt med ho og sunget «Hurra for deg..». Sjøl om pensjonisten er kraftig nedsyltet og neseforkjølt, klarte han å gjennomføre sangen sammen med ho mor før hostekula tok han.
I sommer, mens ho Beate enda var 39 år, tok ho og jeg oss ei natt på byen i Bergen. Sammen forlot vi Mildegeilen klokka sju om kvelden og var ikke hjemme igjen før klokka hadde passert fire om natta. Sjøl om det ikke ble bevertning med god mat og drikke, ble kvelden likevel minneverdig. Det hadde seg slik at vi hadde vært på handelstur tidligere på ettermiddagen, ho Beate, ho mor og jeg, og da pensjonisten hadde tømt bagasjerommet i golfen og skulle smekke igjen lokket, kjente han motstand da lokket var på tur ned mot sitt lukke. Det var hodet til «Dotten» som hadde kommet i veien for lokket, noe som ikke pensjonisten senset før han så henne stå kraftig foroverbøyd med hodet godt plantet i beskyttende hender. Da ho tok hendene bort hodet, hadde ho blod på dem. Det viste seg at ho hadde fått ei dyp blødende flenge i hodebunnen. Først føyset ho all snakk om førstehjelp bort, men ved nærmere undersøkelse og sakkyndig vurderinger fra svigermor og gemal, ble det bestemt at ho måtte dra ned til byen til et åpent akuttmottak for å få sydd flenga. Siden gemalen hadde kost seg med en øl eller to, ble det til at pensjonisten – (og synderen) – som var klinkende edru, måtte være følgesvenn. Jeg tilbød meg å kjøre, men det ville hun ikke ha noe av. Ho kjørte sjøl, og sjabba og pratet som om ingenting hadde hendt. Vi trodde jo at det skulle være fort gjort å få lappa sammen såret og komme oss hjem igjen, men der tok vi feil.
Da vi kom til akuttmottaket, viste det seg at det var mange hjelpetrengende der. Etter å ha meldt sin ankomst og fått vurdert såret i hodebunnen, ble det konstatert at det måtte syes. Det var bare å sette seg ned på harde trebenker for å vente på tur. Vi venta og venta, snakka litt om hvor tregt det gikk og ble mer og mer oppgitt over at det aldri ble hennes tur. Da klokka begynte å nærme seg to om natta, ble tålmodigheta såpass dårlig, at ho gikk til luka for å spørre om de hadde glemt henne. Det hadde de ikke, ho måtte bare vente på tur. Klokka nærmet seg tre og vi ble halvveis enige om at hvis ingenting hendte i løpet av en halv times tid, skulle vi gjøre vendereis og kjøre hjem med uforrettet sak. Da halvtimen var gått, hørte vi at navnet Beate Jordal ble ropt opp. Det var ei tøtta som var lett på foten og som smilte da ho endelig fikk komme inn til behandlende lege. Sjøl ble jeg sittende, mutters alene, og vente. Det varte og rakk og plutselig ble navnet mitt også ropt opp. Jeg tenkte det verste da jeg reiste meg og gikk til sykesøstera som kom meg i møte. Hos henne fikk jeg vite at det kom til å drøye litt før ho ble behandlet, for det var så mye å gjøre for legevaktene. Da klokke var ti på fire kom ho endelig tilbake til meg, ferdigbehandlet og med mange tettsydde sting i hodebunnen. Han Ståle som hadde hjemmevakt, var på alerten da ho ringte han før vi kjørte hjem. Vel hjemme igjen fikk vi servert deilig lasagne, som vi egentlig skulle kose oss med tidligere denne lørdagskvelden. Det var godt med mat i en sulten mage før vi endelig kom oss til køys. Etter ei ukes tid kunne ho ta stingene, og hodebunnen er så god som ny igjen. Sjøl om det var en traumatisk hendelse, i hvert fall for pensjonisten, fikk den heldigvis en lykkelig slutt. Det kunne gått mye verre, for pensjonisten et kjent for å være litt brå, og når han lukker noe, skjer det ikke alltid med nennsom hand. Nå er episoden heldigvis noe som vi kan minnes med humor, og si «husker du da..» til. Årsaken til at ho stakk hodet sitt fram, var at ho skulle ta ut et pledd som ho Chanty hadde ligget på, fra bagasjerommet. Moralen bør være at det ikke er lurt å stikke hodet fram når pensjonisten er i nærheten.
Pensjonisten vil takke for alle de flotte snappene og meldingsvedleggene barnan våres i Bergen sender til oss. Vi får et godt innblikk i livet på Geilo og i Bergen og alle de fine opplevelsene som de deler med oss. I dag ble vi imponert over lilletøtta hannes Steinar som står så stødig og godt på de små slalåmskiene sine. Det ser ut for at ho elsker fart og at ho mestrer svingteknikk veldig godt. Det er rart med det, så lenge barn finner ting å være lystbetonte, så står de på og gir seg ikke før de mestrer til dels vanskelige utfordringer. Det er verre når de blir tatt med på aktiviteter som de ikke liker så godt, jfr. gåturen fra byen til Kvartsveien sammen med han storebror og ho bestemor og han bestefar. Da var det ikke måte på hvor dårlig ho var, og hvor vondt ho hadde det i beina sine. Vi er også glad for at alle får nyte godværet i sør, sjøl om det er overskyet og regn her i Vadsø. Jeg er såpass forkjølet at det ikke betyr så mye for meg at jeg må være innendørs. Det er verre for ho mor som er frisk og som gjerne vil nyte dagene utendørs. Heldigvis er været såpass godt at det fint går an å ta seg en trøartur, noe jeg regner med at ho vil gjøre utpå ettermiddagen. Han Steffen er i huset og der skulle han male kortveggen i stua. Regner med at pensjonisten er såpass restituert at han kan stille på arbeid igjen på tirsdag.
Så gjenstår det bare å ønske alt godt for jubilanten på hennes store dag. Vi vet jo allerede at ho fikk kaffe, kake og gave på senga i morges, men ho mor og pensjonisten forventer at ho blir vartet opp på alle tenkelige måter, og at ho får en velfortjent hviledag fra kokkelering og huslige plikter!