ArvidO

Istedenfor å sitte her og blogge, hadde jeg hatt mye bedre av å ligge langflat på sofaen, men den er jo opptatt av den yngre garde som slapper av, gode og mette, etter et godt måltid. Ho mor og jeg er nettopp ferdig med oppryddinga etter middagen, som i dag besto av to retter, kjøppizza fra Opticom og hjemmeprodusert lutefisk. Begge rettene behaget ganene til dem som valgte sin favoritt. Han Steinar testet sjølsagt sine smaksløker med lutefisken, og han så ut til å nyte gourmetretten i stor grad. Noe mer overraskende var det at han Steffen forsynte seg av delikatessene, sjøl om det ble mye mer tilbehør enn lutefisk. Pensjonisten hadde nok gjort et for stort innhogg av grillet pølse med brød og diverse fyll tidligere på dagen, men til tross for det smakte retten så godt at han heiv innpå store mengder lutefisk, poteter, gulrøtter, grønnerterstuing og baconfett. Det måtte to fingerbøl-glass med akevitt til før metthetsfølelsen lot seg døyve.
Det hadde seg slik at han Steinar og ho Anja hadde undersøkt løype og føreforhold via en app på mobilen og funnet ut at Vestre Jakobselv kunne tilby gode snøforhold og nypreparerte løyper. Småkarran trengte å få brukt litt oppspart energi, så det var lett å bli enige om å legge skituren til nevnte løype. Vi måtte ha to biler, for vi var sju stykker, med smått og stort, som skulle fraktes til og fra Vestre Jakobselv. Derfor måtte pensjonisten dra til Varanger Kraft for å låne Steffens bil, mens han Steinar gjorde nødvendig turproviantering på Rema sammen med «englebarna». Vi kom oss omsider velberget til skiløypa. Ved løypas begynnelse var ho mor så uheldig at ho tråkket utenfor sporet, noe som resulterte i at ho sank ned til lyngbakken og satte seg bomfast. Ho «tryna» så lang ho var i den våte og råtne snøen, og det var med møye og besvær at ho kom seg på beina igjen. Han Steinar og ungene var foran oss i løypa, men vi tok dem fort igjen, sjøl om ho mor blei både svett og varm der ho bala med attglatte ski. Heldigvis hadde han Steinar egna smurning i sekken, så ho fikk spikerfeste etter at pensjonisten hadde smurt skiene hennes. Målet for turen var en gapahuk på fjellet Solvarden. Etter godt og vel en halv times skimarsj, i et terreng som krevde teknikken fiskebein, var vi framme. Alle var ikke like begeistret for de utfordringene motbakkene ga oss, men vi kom da fram til målet sjøl om noen i følget hadde høylytte mishagsytringer på siste delen av turen. Vi benket oss omsider i gapahuken og der vanka det varm sjokolade, kjeks, Kvik lunsj, appelsiner og saft til dem som hadde behov for forfriskninger. Tilbaketuren gikk som en lek og pensjonisten så ikke stort til guttene. De for i fykende fei utfor bakkene og borte var de. Sjøl ho Ingrid som bare er fire år, var en «reser» på ski. Ho jublet da ho fikk opp farta i unnabakkene og ho gikk hele veien tilbake til utgangspunktet for egen maskin. Ingen sure miner der i gården, og han bestefar og ho bestemor lot seg imponere av lilletøtta.
Da vi kom hjem til Kvartsveien, ble det samling ute på platten. Han bestefar fyrte opp i grillpanna, mens det ble gjort klart til grilling av pølser og bacon. Det var nå at pensjonisten forspiste seg på pølser. Til å begynne med var det ikke særlig fres på grillinga. Grillkullet ga ikke den forventede varmen til ingrediensene, så det tok sin tid før de var såpass varme at de var etanes. Jeg hadde ikke spist siden tidlig i morges, så de halvstekte pølsene gled lett ned der de var omkranset av finsk sennepsagurkmiks, bønnemiks, dårlig stekt bacon og pølsebrød. Jeg spiste tre slike ladninger på rappen og ble ganske stappa. Men så var det slik at kullet tok seg opp og pølsene som lå på grillristen ble meget fristende der de lå gyllenbrune og herlige over de hvitglødende kullbitene. Jeg greide ikke å la være, jeg heiv innpå to av dem. Derfor var det kanskje ikke så rart at matlysta ikke var på topp under herremåltidet to timer senere.
Hvis jeg har ork til det, blir det ny blogg i morgen. Da ligger det an til både depping og litt vemod på ho mor og pensjonisten. Vi skal følge Bergenseran til flyplassen i Kirkenes. Han Steinar og skribenten kjører rundt fjorden med raven fullpakket med ski og pargas, mens ho mor og resten av følget reiser med hurtigruta over Varangerfjorden. Vi må tidlig opp for avgangstida til hurtigruta fra Vadsø til Kirkenes er klokka 07.15. Det blir nok vemodig å se dem reise avgårde og en tåre i øyekroken og klump i halsen er forventet.