ArvidO

Før i tida kunne man jo skylde på blyantspissen som knakk hele tiden eller penna som var tom for blekk når man ikke fikk til å skrible ned noe på papiret. Nå i dataalderen er det ikke mulig å komme med slike bortforklaringer. Det eneste som kan stoppe blogginga måtte vel være strømbrudd eller at PC-en blacket helt ut. I dag skulle det uansett bare mangle at jeg ikke fikk skribla ned noen gloser, for denne dagen består nemlig av to store begivenheter. For det første har ho mor gebursdag og for det andre har han Steinar og ho Anja saumfart terrenget mellom Tana og Vadsø.
Hvis jeg skulle ha traktert ho mor med kaffe og kake på seng, måtte jeg ha vært veldig tidlig ute. Allerede klokka fem i natt spratt ho opp og lagde frokost bestående av blant annet nybakt brød og ferskkokt kaffe til ho Anja og han Steinar som skulle grytidlig av gårde med buss for å gå det ni mil lange turrennet fra Seida i Tana til Vadsø. Pensjonisten stilte selvfølgelig opp for å kjøre dem til bussen og ti minutter før avgang, klokka seks i morges, ankom vi  holdeplassen. Her var det om å gjøre å komme seg fortest mulig inn i bussen for å få sitteplass, for det var mange som ville gi seg i kast med 9-mila. Så raskt gikk det at det var bare så vidt at pensjonisten fikk ønsket lykke til på turen. Han Steffen hadde sammen med en kompis sørga for at skiene var preparert på profesjonelt vis. De var ikke bare glidet for fart, men i tillegg siderillet slik at eventuell sørpe og vann ble drenert bort fra skisålen. Da pensjonisten kom hjem igjen litt over klokka seks i morges, ble ho mor og jeg enige om å legge oss nedpå for en høneblund, før småkarran sto opp. Så kunne pensjonisten få anledning til å opprettholdetradisjonen med å servere kaffe og kake på seng. Klokka halv sju hørte jeg småføtter som tuslet over gulvet, men da hadde guttan vært oppe på rommet til ho bestemor ei god stund allerede. Siden en av ungene må sove i våres seng, ble det til at pensjonisten må ligge på rommet i kjelleren. Det er ikke tilrådelig å ha unger i senga når man har pose på magen, så det valget var lett å ta. Yngstesønnen sov over hele seansen, men han huska at ho mor hadde gebursdag i dag og gratulerte henne hjertelig med dagen mens han ga ho en god klem da vi satt ved frokostbordet.
Da jeg kom opp fra kjelleren satt bestefar og bestemor sine englebarn i sofaen og spilte på I-Pad. De var opptatt med sitt, og merka nok ikke at han bestefar var i stua sammen med dem. Etter litt overtalelse og til dels press, fikk jeg dem til å legge bort I-Padene og bli med meg på rommet til ho bestemor for å gratulere henne med dagen og gi ho kaffe og kaka på seng. Vi hadde med et lite stykke sjokoladekake og en kopp kaffe, men jeg skal ikke påstå at ho sov da vi trådte innenfor soveromsdøra mens vi sang «Hurra for deg som fyller ditt år.» Gaver hadde vi heller ikke med, for den gaven jeg planlegger å gi henne, må ho sjøl saumfare og akseptere før den blir kjøpt. Jeg kan si såpass mye at det er snakk om ei skikkelig turbukse, antakelig av merkevaren «Fjellreven». Ungene hadde ikke tid til å være sosiale sammen med ho bestemor. Før siste strofe av sangen var avsluttet, var de allerede godt planta i sofaen med hver sin I-Pad.
Ho mor og jeg har tatt på oss å være barnepassere mens opphavene er på tur. Ungene har fått spille mye på I-Padene, men ikke hele tiden. Mens ho mor og jeg sjaina litt i huset, sysselsatte ho dem med å tegne og å lese små hefter om fugler og dyr. Etterpå leste han Steffen litt for dem mens de knødde på han i sofaen. Været på morgenen var såpass dårlig, at det ikke innbød til uteaktiviteter, men utpå formiddagen klarna det opp og sola skinte. Da ble det fart i oss og skiklærne kom raskt på og så la vi i vei på skitur. Vi gikk oss en runde via barnehagens gapahuk som ligger en kilometers vei fra Kvartsveien. Der rastet vi litt før vi gikk opp til skiløypa og fulgte den til vi kom tilbake til bebyggelsen ovenfor heimen. Det ble ikke så veldig lang tur på oss, men alle tre ungene var våte på føttene da vi ankom Kvartsveien. Føreforholdene er aldeles ikke prima. Det er mildvær og slapseføre og hvis man er uheldig og tråkker utenfor løypa synker men til knes ned i den våte snøen. Tross kalde og våte føtter, var humøret godt på alle tre, og de var veldig flinke å gå på ski. Sjøl ho Ingrid som er bare fire år, fikk farta opp når han bestefar ropte at ho ikke måtte gå i fra han. I bakkene var bestemor si hand god å holde i, da gikk det nesten smertefritt å komme seg over kneikene ved å kombinere fiskebein-teknikk med et godt tak i bestemor si hjelpende hand.
I skrivende stund har det gått nesten ni timer siden milslukeran la ut fra Seida stadion. De ligger aldeles ikke an til å slette gjeldende løyperekord, som er i underkant av fire timer, men personlig rekord blir det helt sikkert, for det er jo første gang de deltar i løpet. For ei stund siden fikk vi livstegn fra dem. De hadde ankommet skihytta som ligger i Thomaselvdalen, tolv kilometer fra Vadsø skistadion, som er endepunktet for turrennet. Heldigvis består den siste delen av traseen av mange unnabakker og sletter, så de utfordrende delene av løypa er således tilbakelagt. Vi regner med å ha dem i hus ganske snart, og pensjonisten ville så gjerne fyre opp i badstua slik at ømme muskler kunne fått varmebehandling. Ho mor sendte melding til dem om det, men de repliserte at de kun var interessert i å ligge i horisontalen når de omsider kom hjem igjen. Skribenten regner med at det blir avslappardag for ekteparet Mørch Olsen i morgen. Værutsiktene er heller ikke de beste, så det ligger an til hjemmekos for hele bølingen.
Mørch Olsen og frue ankom heimen presis klokka ti over fem i ettermiddag og de hadde brukt litt over ni timer på løypa. Det var ikke mulig å få dem til å ta splitthopp, men både kjeftament og humør er på topp. Startnummer 41 og 42 har fullført løpet og gjort seg fortjent til diplom som ettersendes via posten. Pensjonisten regner med at diplomene hamner i glass og ramme, for så å bli trofeer som blir gjenstand for mange minner og fortellinger om ekstreme strabaser. Nå etterfyller han Steinar væsketapet med en øl som pensjonisten velvilligst hentet til den marodre milslukeren. Ho Anja synes å være den som har greid strabasene best, noe som ikke harmonerer godt med å være fra den snøfattige byen Bergen.