ArvidO

I løpet av natta fant pensjonisten ut at han ikke tåler lever. Det var en traumatisk erkjennelse for mølje-etar’n. Én tablett Lanzoprazol Krka på morgenen før det kolossale leverinntaket hadde nok stagget den infernalske brystbrannen, men min glupske appetitt på ferskfisk og lever fikk meg til å glemme alle forholdsregler. Uansett så var herremåltidet verdt ei våkenatt med såpass store brystsmerter at jeg knapt greide å puste når det sto på som verst. Utpå morgenkvisten sovna jeg omsider, men skjønnhetssøvnen ble brått avsluttet da ho mor, litt før klokka sju på morgningen, sto i døra og minte meg på at jeg måtte stå opp for å dra ned til byen for å kjøpe reker. Jeg krauma meg opp og etter en rask dusj og litt avslapping på sofaen, kjørte jeg til byen litt over klokka halv åtte for å være tidlig ute til salget som skulle foregå fra klokka åtte. Da jeg kom til den gamle hurtigrutekaia der reketråleren var lagt til kai, var salget allerede i gang og køa av rekespisere var allerede ganske lang. Omsider ble det da min tur, og nå ligger tre liter stor og smakfull varangerreke i kjøleskapet i påvente av å bli fortært utpå kvelden engang. Den eneste som fikk smake reker til frokost var gromjenta hannes bestefar, ho Ingrid, som elsker å spise reker. Sjøl om flere hadde lyst på en smak, ble de bryskt avfeid med at de fikk vente til i kveld for å meske seg med godsakene.
Mens pensjonisten utførte oppdraget, pynta ho mor og englebarna sjokoladekaka som ho mor bakte i går kveld. Det ble så mye nonstopp og seigmenn på kaka at han bestefar måtte karakterisere den som kraftig overpyntet. Etter at kaffen var kokt og gebursdagskort pyntet og skrevet, var det endelig tid for å servere kaffe på seng til jubilanten, svigerdattera våres ho Anja, som har gebursdag i dag. «Hurra for deg som fyller ditt år» ble sunget samstemt mens kake med seigmenn, nonstopp og et tent lys ledsaget av ferskkokt kaffe, ble servert sammen med gebursdagskortene. Det så ut for at jubilanten satte pris på oppmerksomheta, sjøl om det skortet på gebursdagsgaver. I morgen er det jo dags til mer feiring, for da er det ho mor som jubilerer. Det blir ikke så enkelt å servere ho med kaffe og kake på seng, for ho spretter opp av senga før hanen galer. Hvis ho må ligge lenger enn til klokka sju om morgenen, medfører det kraftanstrengelser for henne å bli liggende i horisontal stilling så langt utover morgenkvisten. Pensjonisten håper dog at det lar seg gjøre å gjennomføre den rituelle handlingen, og han formoder at englebarna er årvåkne og vekker han en god halvtime før klokka slager sju. Mer om mor sin gebursdag følger forhåpentligvis i morgen hvis pensjonisten fremdeles er skrivefør. For sikkerhets skyld blir en tablett Lanzoprazol Krka svelget sammen med et halvt glass vann. Ei ny våkenatt med brystbrenning tolereres således ikke.
Hva dagen ellers måtte bringe, vet ikke pensjonisten, men været er bra og det sildrer og tiner i Vadsøbyen. Værmeldinga varsler dårligere vær, med vestavindskuling og regn på søndag, så det ligger an til at det ni mil lange turrennet fra Seida til Vadsø kommer til å bli en våt affære. Heldigvis blir det kraftig unnavind på turen, så det ligger an til løyperekord sjøl om føret kanskje ikke blir det aller beste. Ho Anja og han Steinar vurderer å gi seg i kast med utfordringa som deltakelse i rennet utvilsomt fører med seg. Pensjonisten er stygt redd for at strabasene ikke kommer til å gi mersmak til ytterligere skigåing de nærmeste dagene etter forhåpentligvis fullført distanse. Uansett ser det ut til at vær og føreforhold vil sette en stopper for skiturer i maksvær og topp-preparerte skiløyper. Hvis så blir tilfelle, er det mange fine strender som kan bli brukbare substitutter til lange skiturer. Til Røde Kors-hytte kommer vi oss nok sjøl om vi må gå til over anklene i sørpe og tinevann. Det er bare å smøre seg med tålmodighet og ta i bruk den lille resten av ståpåvilje som fortsatt finnes i kroppen.
Det ligger an til at årets første skitur snart vil bli gjennomført. Hvis ho mor og jeg får småkarran med oss, blir vi nok å ta oss en aldri så liten tur i skiløypa. Han Steffen preparerte skiene i går ettermiddag, så det skorter ikke på utstyret, det er i skjønneste orden. Hvorvidt formen til ho mor og pensjonisten er akseptabel, vet jeg enda ikke, men jeg går ut fra at vi i det minste greier å holde tempoet til lilletøtta. På direkte spørsmål om skitur, er responsen fra englebarna heller laber. De vil heller sitte klistret til I-paden og leve et virtuelt liv. Hva de ser på vet jeg ikke, men ut fra det jeg observerer, må det være meget interessante ting som foregår i den nettbaserte virkeligheten. Sånn var det ikke da pensjonisten var barn, da hadde vi kun radio å høre på.