ArvidO

Mye tid brukes til å vente. Denne tiden kan være god å ha, når man venter på noe godt, og det er nettopp det Pensjonisten bedriver tida med akkurat nå. Det tikket inn en Snap fra han Steinar for noen minutter siden. Den viste ungene i lek på flyplassen i Tromsø, så snart tar de fatt på siste etappe på reisa. Noen ganger kan ventetida falle lang, men slik er det ikke i dag. Det er deilig å slappe av og hamre på tastaturet etter å ha sjaina litt i huset og gjort klart til påskegjestene kommer. Pensjonisten skal ikke ta på seg æren for å ha gjort residensen boanes for gjestan, den faller nok mest på ho mor. I hele går ettermiddag romestrerte ho med støvsuging, vasking og påreiing av senger, mens pensjonisten slappa av på sofaen etter en hard arbeidsdag i Lomakaveien 1 og påfølgende prekavering av minst 30 kilo torsk av prima kvalitet og to småkveiter som også ble filetert på en fagmessig måte. Da dette arbeidet var ferdigstilt, var det tid til å forberede dagens middag. Det kunne jo ikke bli annet en torskemølja. Både torsken, rogna og levra ble tilberedt med sikker hand, og står nå og godgjør seg før de blir kokt og fortært av fiskesultne møljeetera. Mens fiske ble filetert og mølja forberedt, gikk mine tanker til han eiegode Oddvar som hadde skaffa fisk til et fisketomt hjem. Han er verd sin vekt i gull, den karen. Vi har ikke gjort opp for fisken, men da jeg spurte han om hvor mye jeg skylte han for fisken, repliserte han med at det skulle vi ta en annen gang. Uansett ligger det an til at vi kjøper en kagge vin til hedersmannen, for i likhet med pensjonisten liker han å kose seg med litt rødt i glasset på kveldene.
Det har vært en del skepsis å ane når det gjelder dagens meny, for det er slettes ikke sikkert at bergenseran er like heppen på «ramnemåltidet» som oss hardbarka fiske-måsan fra Finnmark. Han Steffen bedyra at han for sin del vurderte å skaffe seg middag på annen måte i dag, mens ho mor helst vil ha noe i bakhanda for dem som ikke har smaksløker og gane som er tilpasset torskemølja.. Da måtte pensjonisten kvittere med at småkarran i Bergen spiste det de fikk servert og at lilletøtta kom til å spise både lever og rogn og attpåtil like det veldig godt. Redaktøren vil skrive mer om møljekalaset i ettermiddag hvis han ikke forspiser seg på lever og rogn.
Stapp-mett med en liten tendens til leverraping gyver pensjonisten laus på et lite resyme fra middagskalaset. Det er bare å slå fast at lever og rogn kun er mat for den eldre garden i familien. Gromguttan, han Aksel og han Victor fikk ned litt fisk og potet sammenknadd i smørfett og kamuflert mellom to flatbrød. Det var ho bestemor som sto for retten, men den slo dessverre ikke helt an hos de små bergenseran. Ho prøvde så godt ho kunne å motivere dem med at ho sjøl hadde spist fisk på denne måten da ho var ei lita jente, men de beit ikke på dem og det var ikke med stor appetitt de fikk maten i seg. Den aller yngste, ho Ingrid spiste mest. Ho estimerte ikke rogn og lever, men da ho fikk ketsjup på fisken, gikk den appetittlig ned sammen med poteter og gulrøtter. Han Steffen, som på forhand hadde bebudet å spise ute, troppet opp til middagen, men det var ikke en spesielt stor porsjon som ble annammet, dog uten lever og rogn. Ho Anja er blitt såpass husvarm et ho sløyfa lever og rogn denne gangen, men ho spiste seg god og mett på deilig ferskfisk med tilbehør. Hvis jeg ikke husker feil, spiste ho skikkelig torskemølje med lever og rogn de første årene ho besøkte oss. Ho spiste vel godsakene for å ikke skuffe oss, men når man er husvarm, blir saken en annen. Da er det egne behov og smak som avgjør føda. For å avslutte med nesteldste sønnen, han Steinar, ho mor og pensjonisten, så åt vi såpass store mengder fisk, lever og tran at det egentlig var påkrevd å innta horisontalen for å få fordøyd delikatessene. Pensjonisten hadde tenkt å trekke seg rolig tilbake for en sofalur på loftet, men den planen falt i vask da mor og far Mørch Olsen sammen med han Steffen heiv seg i bilen og kjørte av gårde for å ta huset hannes Steffen i øyensyn. Ho mor og jeg måtte passe småkarran, og i stedet for tiltrengt hvile, ble det lek med ball i kjellerstua sammen med en vilter bestefarjente.
Vi har nettopp drukket ettermiddagskaffe. Ho mor serverte kjeks av diverse sorter til kaffen. Nå var det ingen som forsmådde. Det skortet ikke på matlysta, og kjeksene ble fortært i ei faderlig fart, og hadde det vært mere på bordet, hadde det også gått ned med stor appetitt. Pensjonisten greide knapt å drikke kaffe, og kjeks var det slettes ikke plass til i den allerede overfylte magesekken. Akkurat nå plages jeg såpass med sure leveroppstøt at jeg måtte ta en syrenøytraliserende tablett for å døyve plagene.