ArvidO

GOD PÅSKE til alle dokker som leser bloggen min. I dag er det ikke bare 1. påskedag og den dagen Maria Magdalena tidlig om morgenen kom for å besøke grava til Jesus og fant den tom. Det er også gebursdagen til vår kjære svigerdatter i Bergen, sjølvaste Beate Jordal, også kjent som «Svigerdotten». Ho fyller 40 år i dag, og er blitt ei godt voksen dame. Ho mor og jeg har allerede vært i kontakt med ho og sunget «Hurra for deg..». Sjøl om pensjonisten er kraftig nedsyltet og neseforkjølt, klarte han å gjennomføre sangen sammen med ho mor før hostekula tok han.
I sommer, mens ho Beate enda var 39 år, tok ho og jeg oss ei natt på byen i Bergen. Sammen forlot vi Mildegeilen klokka sju om kvelden og var ikke hjemme igjen før klokka hadde passert fire om natta. Sjøl om det ikke ble bevertning med god mat og drikke, ble kvelden likevel minneverdig. Det hadde seg slik at vi hadde vært på handelstur tidligere på ettermiddagen, ho Beate, ho mor og jeg, og da pensjonisten hadde tømt bagasjerommet i golfen og skulle smekke igjen lokket, kjente han motstand da lokket var på tur ned mot sitt lukke. Det var hodet til «Dotten» som hadde kommet i veien for lokket, noe som ikke pensjonisten senset før han så henne stå kraftig foroverbøyd med hodet godt plantet i beskyttende hender. Da ho tok hendene bort hodet, hadde ho blod på dem. Det viste seg at ho hadde fått ei dyp blødende flenge i hodebunnen. Først føyset ho all snakk om førstehjelp bort, men ved nærmere undersøkelse og sakkyndig vurderinger fra svigermor og gemal, ble det bestemt at ho måtte dra ned til byen til et åpent akuttmottak for å få sydd flenga. Siden gemalen hadde kost seg med en øl eller to, ble det til at pensjonisten – (og synderen) – som var klinkende edru, måtte være følgesvenn. Jeg tilbød meg å kjøre, men det ville hun ikke ha noe av. Ho kjørte sjøl, og sjabba og pratet som om ingenting hadde hendt. Vi trodde jo at det skulle være fort gjort å få lappa sammen såret og komme oss hjem igjen, men der tok vi feil.
Da vi kom til akuttmottaket, viste det seg at det var mange hjelpetrengende der. Etter å ha meldt sin ankomst og fått vurdert såret i hodebunnen, ble det konstatert at det måtte syes. Det var bare å sette seg ned på harde trebenker for å vente på tur. Vi venta og venta, snakka litt om hvor tregt det gikk og ble mer og mer oppgitt over at det aldri ble hennes tur. Da klokka begynte å nærme seg to om natta, ble tålmodigheta såpass dårlig, at ho gikk til luka for å spørre om de hadde glemt henne. Det hadde de ikke, ho måtte bare vente på tur. Klokka nærmet seg tre og vi ble halvveis enige om at hvis ingenting hendte i løpet av en halv times tid, skulle vi gjøre vendereis og kjøre hjem med uforrettet sak. Da halvtimen var gått, hørte vi at navnet Beate Jordal ble ropt opp. Det var ei tøtta som var lett på foten og som smilte da ho endelig fikk komme inn til behandlende lege. Sjøl ble jeg sittende, mutters alene, og vente. Det varte og rakk og plutselig ble navnet mitt også ropt opp. Jeg tenkte det verste da jeg reiste meg og gikk til sykesøstera som kom meg i møte. Hos henne fikk jeg vite at det kom til å drøye litt før ho ble behandlet, for det var så mye å gjøre for legevaktene. Da klokke var ti på fire kom ho endelig tilbake til meg, ferdigbehandlet og med mange tettsydde sting i hodebunnen. Han Ståle som hadde hjemmevakt, var på alerten da ho ringte han før vi kjørte hjem. Vel hjemme igjen fikk vi servert deilig lasagne, som vi egentlig skulle kose oss med tidligere denne lørdagskvelden. Det var godt med mat i en sulten mage før vi endelig kom oss til køys. Etter ei ukes tid kunne ho ta stingene, og hodebunnen er så god som ny igjen. Sjøl om det var en traumatisk hendelse, i hvert fall for pensjonisten, fikk den heldigvis en lykkelig slutt. Det kunne gått mye verre, for pensjonisten et kjent for å være litt brå, og når han lukker noe, skjer det ikke alltid med nennsom hand. Nå er episoden heldigvis noe som vi kan minnes med humor, og si «husker du da..» til. Årsaken til at ho stakk hodet sitt fram, var at ho skulle ta ut et pledd som ho Chanty hadde ligget på, fra bagasjerommet. Moralen bør være at det ikke er lurt å stikke hodet fram når pensjonisten er i nærheten.
Pensjonisten vil takke for alle de flotte snappene og meldingsvedleggene barnan våres i Bergen sender til oss. Vi får et godt innblikk i livet på Geilo og i Bergen og alle de fine opplevelsene som de deler med oss. I dag ble vi imponert over lilletøtta hannes Steinar som står så stødig og godt på de små slalåmskiene sine. Det ser ut for at ho elsker fart og at ho mestrer svingteknikk veldig godt. Det er rart med det, så lenge barn finner ting å være lystbetonte, så står de på og gir seg ikke før de mestrer til dels vanskelige utfordringer. Det er verre når de blir tatt med på aktiviteter som de ikke liker så godt, jfr. gåturen fra byen til Kvartsveien sammen med han storebror og ho bestemor og han bestefar. Da var det ikke måte på hvor dårlig ho var, og hvor vondt ho hadde det i beina sine. Vi er også glad for at alle får nyte godværet i sør, sjøl om det er overskyet og regn her i Vadsø. Jeg er såpass forkjølet at det ikke betyr så mye for meg at jeg må være innendørs. Det er verre for ho mor som er frisk og som gjerne vil nyte dagene utendørs. Heldigvis er været såpass godt at det fint går an å ta seg en trøartur, noe jeg regner med at ho vil gjøre utpå ettermiddagen. Han Steffen er i huset og der skulle han male kortveggen i stua. Regner med at pensjonisten er såpass restituert at han kan stille på arbeid igjen på tirsdag.
Så gjenstår det bare å ønske alt godt for jubilanten på hennes store dag. Vi vet jo allerede at ho fikk kaffe, kake og gave på senga i morges, men ho mor og pensjonisten forventer at ho blir vartet opp på alle tenkelige måter, og at ho får en velfortjent hviledag fra kokkelering og huslige plikter!

Read Full Post »

Det er mange som via sosiale medier ønsker God Påske til familie og venner, men det er vel ikke riktig å ønske god påske før påskehøytiden setter inn. Påska starter med påskeaften, kl. 18.00 og varer til 2. påskedag. Pensjonisten vil vente til påska begynner før han ønsker God Påske. Skjærtorsdag og Langfredag er knyttet til Jesu lidelse og død, ikke til påske som markerer jødenes utgang fra Egypt. Det var kanskje litt belærende skrevet av pensjonisten, men han ville no bare poengtere historiske fakta.
I år ser det ut for at vi får tidlig vår her i nord. Det er snart ikke mulig å ta seg en skitur på grunn av overvann og råtten snø. Pensjonisten kan ikke minnes at det har vært såpass avbæra så tidlig i april måned. Normalt bruker jo skisesongen å vare til i begynnelsen av juni, men hvis bråtininga fortsetter, er det bare å skrape av klisteret og sette skien til lagring allerede før påska begynner på ordentlig. Ho mor og jeg tok konsekvensen av de elendige skiforholdene og traska oss en tur i solskinn og varme vinder. Turen gikk til ytrebyen, og målet var å se på huset i Lomakaveien 1. Han Steffen hadde kjørt innover for å sparkle sammenføyningene i veggplatene som var satt opp, så vi bestemte oss for å kontrollere arbeidet og for å gi gode råd. Spesielt ho mor er et oppkomme av gode råd og velmente kommentarer. Det er ikke alltid at rådene hennes faller i smak, men at de er velmenende er det ingen tvil om. Han gjør veggene klare til maling, for han har litt tid til overs i disse dager. Når påska er over vil det bli travle dager med eksamensforberedelser og jobb, så da blir det liten tid som kan avsettes til husarbeid. Pensjonisten må vel intensivere innsatsen og øke daglengdene til fulltid, uten matpause, hvis det skal bli vei i vellinga.
Både gater og gangveier er helt snøfrie og på tur til å tørkes opp. Når brøytemannskapene får feid opp strøsanda som dekker asfalten, blir det supre forhold for gående og syklister. Slik det er nå, er faren for stein i skoen overhengende. Ho mor bala med to småsteiner som hadde sneket seg inn i skoen og plagde stortåa hennes. Ho ga seg ikke tid til å ta skoen av og få dem ut, men valgte heller å få steinene til å legge seg på et mer egnet sted i skoen. Bare for to dager siden, da vi var på bytur med han Steinar og dem, hadde småbekker av tinevann fylt opp lommer i gater og gangveier, slik at vi med nød og neppe kom oss tørrskodd til sentrum. Hvis godværet fortsetter, vil vi nok ha både tørre feide gater, grønne plener og grønn skog før 17. mai, noe som er en sjeldenhet på våre breddegrader.
Det er rart med det, når det er alo og leven i kåken, lengter man etter stillhet og rolige dager, men når disse tider opprinner, savner man både kjefting, smelling, høy barnelatter og travle tider. Det er som å miste en del av seg sjøl når man atter får tid til å pleie egne snevre behov. Heldigvis er man jo slik laga at men takler det meste, og i denne virtuelle tida vi lever i, er det kjærkomment å få bilder og meldinger fra barna våre. Spesielt er det hyggelig å få bilder av ungene sendt som meldingsvedlegg og snap. Pensjonisten skal innrømme at han ikke er flink å gi tilbakemelding på vedleggene og snappene, men han liker å få bilder og innrømmer gjerne at han er misunnelig og avindsjuk når snappene renner inn på mor sin mobil, mens hannes er som avgått med døden. Men det skal jo sies at det er mange som er lik sin kjære far når det gjelder tilbakemeldinger. Her på bloggen glimrer de med sine fravær. Den som er mest lik meg i så måte må nok være han som liker å kalle seg for «odelsgutten». Bare sånn at de som leser bloggen min skal være klar over det, så tar det lang tid å snekre en blogg, så da er det vel ikke så rart at jeg ikke er den ivrigste til å gi feedback på tilsendte bilder etc. Her på bloggen har jeg imidlertid gitt tilbakemeldinger på absolutt alle kommentarer, og det har jeg tenkt å fortsette med.
Vi hadde egentlig tenkt oss til Skjånes i dag, men siden vi enda ikke har åpnet residensen for sesongen, fant vi ut at vi heller skulle holde oss hjemme og slappe av og samle energi til strevsomme dager som ligger framfor oss. Hvis været holder seg, blir vi antakelig å ta oss en tur til Skjånes neste fredag. Da blir det nok både støvsuging og vasking, hvis ikke vannet er frosset i løpet av vinteren. Ho Hilde (Doisen) sendte bilde av residensen i dag, og det var nesten ikke snøskavl foran innkjørselen til huset. Hvis snøsmeltinga fortsetter i samme tempo som nå, ligger det an til at vi for første gang ikke trenger å leie inn folk for å brøyte innkjørselen på Kjosbakken. I år blir det ikke anledning til å hente boknafisk på hjellene som han onkel Sture disponerte tidligere, så den delikatessen blir det nok mindre av enn før, hvis det i det hele tatt blir sorten. Fisk som før har vært gratis, vil heretter kun kunne kjøpes for penger, og klingende mynt er mangelvare hos pensjonisten, så det blir vel til at det blir «smalhals» på han og etterkommeran når det gjelder havets grøde.

Read Full Post »

Istedenfor å sitte her og blogge, hadde jeg hatt mye bedre av å ligge langflat på sofaen, men den er jo opptatt av den yngre garde som slapper av, gode og mette, etter et godt måltid. Ho mor og jeg er nettopp ferdig med oppryddinga etter middagen, som i dag besto av to retter, kjøppizza fra Opticom og hjemmeprodusert lutefisk. Begge rettene behaget ganene til dem som valgte sin favoritt. Han Steinar testet sjølsagt sine smaksløker med lutefisken, og han så ut til å nyte gourmetretten i stor grad. Noe mer overraskende var det at han Steffen forsynte seg av delikatessene, sjøl om det ble mye mer tilbehør enn lutefisk. Pensjonisten hadde nok gjort et for stort innhogg av grillet pølse med brød og diverse fyll tidligere på dagen, men til tross for det smakte retten så godt at han heiv innpå store mengder lutefisk, poteter, gulrøtter, grønnerterstuing og baconfett. Det måtte to fingerbøl-glass med akevitt til før metthetsfølelsen lot seg døyve.
Det hadde seg slik at han Steinar og ho Anja hadde undersøkt løype og føreforhold via en app på mobilen og funnet ut at Vestre Jakobselv kunne tilby gode snøforhold og nypreparerte løyper. Småkarran trengte å få brukt litt oppspart energi, så det var lett å bli enige om å legge skituren til nevnte løype. Vi måtte ha to biler, for vi var sju stykker, med smått og stort, som skulle fraktes til og fra Vestre Jakobselv. Derfor måtte pensjonisten dra til Varanger Kraft for å låne Steffens bil, mens han Steinar gjorde nødvendig turproviantering på Rema sammen med «englebarna». Vi kom oss omsider velberget til skiløypa. Ved løypas begynnelse var ho mor så uheldig at ho tråkket utenfor sporet, noe som resulterte i at ho sank ned til lyngbakken og satte seg bomfast. Ho «tryna» så lang ho var i den våte og råtne snøen, og det var med møye og besvær at ho kom seg på beina igjen. Han Steinar og ungene var foran oss i løypa, men vi tok dem fort igjen, sjøl om ho mor blei både svett og varm der ho bala med attglatte ski. Heldigvis hadde han Steinar egna smurning i sekken, så ho fikk spikerfeste etter at pensjonisten hadde smurt skiene hennes. Målet for turen var en gapahuk på fjellet Solvarden. Etter godt og vel en halv times skimarsj, i et terreng som krevde teknikken fiskebein, var vi framme. Alle var ikke like begeistret for de utfordringene motbakkene ga oss, men vi kom da fram til målet sjøl om noen i følget hadde høylytte mishagsytringer på siste delen av turen. Vi benket oss omsider i gapahuken og der vanka det varm sjokolade, kjeks, Kvik lunsj, appelsiner og saft til dem som hadde behov for forfriskninger. Tilbaketuren gikk som en lek og pensjonisten så ikke stort til guttene. De for i fykende fei utfor bakkene og borte var de. Sjøl ho Ingrid som bare er fire år, var en «reser» på ski. Ho jublet da ho fikk opp farta i unnabakkene og ho gikk hele veien tilbake til utgangspunktet for egen maskin. Ingen sure miner der i gården, og han bestefar og ho bestemor lot seg imponere av lilletøtta.
Da vi kom hjem til Kvartsveien, ble det samling ute på platten. Han bestefar fyrte opp i grillpanna, mens det ble gjort klart til grilling av pølser og bacon. Det var nå at pensjonisten forspiste seg på pølser. Til å begynne med var det ikke særlig fres på grillinga. Grillkullet ga ikke den forventede varmen til ingrediensene, så det tok sin tid før de var såpass varme at de var etanes. Jeg hadde ikke spist siden tidlig i morges, så de halvstekte pølsene gled lett ned der de var omkranset av finsk sennepsagurkmiks, bønnemiks, dårlig stekt bacon og pølsebrød. Jeg spiste tre slike ladninger på rappen og ble ganske stappa. Men så var det slik at kullet tok seg opp og pølsene som lå på grillristen ble meget fristende der de lå gyllenbrune og herlige over de hvitglødende kullbitene. Jeg greide ikke å la være, jeg heiv innpå to av dem. Derfor var det kanskje ikke så rart at matlysta ikke var på topp under herremåltidet to timer senere.
Hvis jeg har ork til det, blir det ny blogg i morgen. Da ligger det an til både depping og litt vemod på ho mor og pensjonisten. Vi skal følge Bergenseran til flyplassen i Kirkenes. Han Steinar og skribenten kjører rundt fjorden med raven fullpakket med ski og pargas, mens ho mor og resten av følget reiser med hurtigruta over Varangerfjorden. Vi må tidlig opp for avgangstida til hurtigruta fra Vadsø til Kirkenes er klokka 07.15. Det blir nok vemodig å se dem reise avgårde og en tåre i øyekroken og klump i halsen er forventet.

Read Full Post »

I dag har pensjonisten dårlig samvittighet. Det er dessverre ikke mulig å gi tilbakemelding i form av «likes» hvis man ikke er logget inn som Word Press bruker. Jeg har fått svar på min henvendelse om support fra Word Press, og de har opplyst meg om bruk av likes. I likhet med andre sosiale plattformer som Facebook, Twitter etc., må man være innlogget som bruker for å kunne klikke likes. Til dem som har prøvd å like mine innlegg og sider og ikke fått det til, ber jeg så meget om unnskyld for at jeg har forventet tilbakemeldinger som ikke er mulige å få gitt. Jeg håper dog at mine lesere vil gi meg tilbakemeldinger i form av kommentarer. Jeg skal på min side love å gi respons på kommentarene fra mine følgere.
I går kveld og i natt var det et helsikes uvær. Det blåste såpass sterkt at det knaket fælt i taket, noe som gjorde at Bergenserne fryktet for at taket skulle lette fra huset. For å være på den sikre siden gikk han Steinar en runde rundt huset for å sikre eventuelle løse gjenstander, før han la seg for natten. Det var bra at han tok denne inspeksjonen, for døra til boden under verandaen sto på vid vegg da han kom dit. Uten hans årvåkenhet ville kanskje døra ha fått skader, så jeg er takknemlig for at han sikret den ved å lukke og låse den forsvarlig. Det har sine fordeler å sove på lesida av vindkastene nede i kjelleren. Der var det så stille og fredelig at pensjonisten ikke enset uværet som bråkte og herjet slik at det gikk utover nattesøvnen til dem som sov på loftet og på soverommene, der vinden tok skikkelig tak.
I morges fikk vi påskestemning her hos oss i Kvartsveien. Han Steinar tok i bruk juice-pressemaskinen og laget deilig nypresset appelsinjuice til frokost. Denne geskjeften har han holdt i hevd i flere år nå, og det blir liksom ikke påske hvis han ikke får servert fersk og nypresset appelsinjuice til morgenmaten. Pensjonisten venter bare på den årlige priskrigen på appelsiner. Foreløpig har den ikke inntrådt, i hvert fall ikke her i Vadsø. Uansett blir det nok slik at det blir kjøpt inn rikelige mengder av den C-vitaminholdige frukten, for det er vel slik at de pengene man bruker på helsa er vel anvendte penger.
Det ble etter hvert bestemt å hive på seg turklær, for nå skulle hele familien skal gå på trimtur til byen. Vi lot bilen stå, sjøl om det ikke er var populært å traske å gå når muligheta for en rask biltur var til stede. Turen til byen gikk bra, for da hadde ho Ingrid pappas sterke skuldre å sitte på. På hjemveien derimot, ble det verre. Med godt mot begynte ho mor og jeg på vandringa fra byen med ho Ingrid og han Victor som følge. Han Aksel hadde glemt igjen lua si på biblioteket, så han og mora måtte gjøre vendereis da vi hadde gått et stykke. Steinar var ute etter å kjøpe skolisser og var ikke tilgjengelig da vi begynte på marsjen. Da vi nærmet oss halvveis, ble det nesten stopp på gåinga. ble Ho Ingrid ble plutselig så sliten at ho ikke greide å gå mer, noe som resulterte i at ho mor og han Victor begynte å lange ut for å hente bilen som sto hjemme i Kvartsveien. Dem heftet ikke å få oss på trygg avstand, for ho Ingrid var så sliten at ho kun greide å slepe føttene etter seg. Det gikk ikke så lang tid før den utslitte jenta begynte å rope på ho bestemor mens ho la på paling etter henne for å nå dem igjen. Da var ho ikke mye sliten lenger. Men ho mista fort energien igjen, og det var med mye overtalelse og frakting på bestemor sin rygg før vi endelig kom oss til heimen. Han bestefar kunne jo ha tatt henne på skuldrene, men turte ikke å gjøre det på grunn av stomiposen på magen. Motivasjonen for å gå kom tilbake da vi kom til Kvartsveien der vi så huset våres. Sjøl om ho Ingrid ikke hadde fortjent det, vanket det en is på henne og han Victor da vi endelig kom oss i hus.
Det må vel nevnes at vi aller først var på kafe da vi ankom sentrum. Der koste vi oss med kaker og drikke før vi gikk på biblioteket. Ungene fant seg fort til rette blant leker, Pc og barnebøker, og de ville helst ha blitt der resten av dagen, men det var ikke noen sure miner da vi tok fatt på den allerede beskrevne tilbaketuren. Hvis det skulle oppstå nevneverdige begivenheter seinere i dag, blir det redegjort for disse i neste bulleteng.

Read Full Post »

Pensjonisten kan ikke se at noen liker sidene han produserer. Det kan sjølsagt være at kvaliteten på det skrevne ord er såpass lavmål at de ikke vekker særlig begeistring. Jeg har bestrebet meg på å få lagt ut alle sidene jeg hadde produsert på SimpleSite-bloggen, men det er antakelig gammelt nytt for dokker som tross alt leser bloggene mine. Jeg har to veldig trofaste inspiratorer som gir meg daglig feedback på mine innlegg og uten dem, hadde jeg vurdert å legge ned hele bloggen. Pensjonisten vil ikke nevne dem med navn, men det kan bemerkes at de er samboere og bor i Bergen. Det er heller ikke gratis å blogge, så jeg føler det slik at uten blogging, kunne jeg like gjerne hevet pengene ut av vinduet. Hvis jeg kommer dit hen at jeg blogger kun for å blogge, er det liten vits å fortsette. Derfor vil tilbakemeldinger og likes være kjærkommen motivasjon for pensjonisten. Når det gjelder tilbakemeldinger, trenger de ikke å være udelt positive. Ros er selvfølgelig bedre enn ris, men hvis jeg fortjener ris, tar jeg selvfølgelig mot risen med takk, for da kan jeg skjerpe meg til neste blogg. Siden påskegjestene inntok Kvartsveien, har jeg blogget daglig, noe som jeg ikke har tenkt å fortsette med. Han Victor har spurt meg flere ganger om det er arbeidet mitt å skrive på PC-en. Jeg har replisert at det er litt strevsomt å skrive så mye og at jeg kanskje er en av de få som må betale for å jobbe.
Akkurat nå er det fint å ha et hus på tre plan. Englebarna er på loftet, ho mor konverserer med ho Anja, han Steinar og han Steffen i stua, mens jeg sitter og hamrer på tastaturet i kjellerstua. Pensjonisten hadde egentlig tenkt å lure seg til en aldri så liten middagshvil, men da han skulle gå forbi PC-en fikk han litt kløe i pekefingrene og da var veien til tastaturet veldig kort. Sjøl om det ikke regner, er været ufyselig med sterk vind og mildvær. Snøen er allerede ganske råtten, så det er ikke særlig trivelig å gå på ski. Derfor har ho mor og jeg ikke vært utenfor døra i dag. Vi har hatt selskap av han Steffen og ho Ingrid mens vi har sjaina litt, lagde middag i lag og i tillegg har ho mor og ho Ingrid bakt deilige rundstykker. Han Steinar og ho Anja tok med seg guttene og tok seg en handletur til Nuorgam. Det var egentlig godt gjort at han greide å betjene kløtsjen og gassen på Raven når man tenker på den tilstanden han var i da han la seg allerede klokka halv ni i går kveld. Forbausende kvikke til beins og i perlehumør sto begge milslukeran tidlig opp i morges. Det ble selvfølgelig en del snakk om de strabasene de hadde vært i gjennom og spesielt om de lange pausene de måtte ta underveis for at han Mørch Olsen skulle få på plass motivasjon og ståpåvilje til å gjennomføre neste etappe i skiløypa. Han var nok ikke helt ferdig med løypa da han la seg, for etter ei stund kunne ho mor og jeg høre både stønn og høylytt prat fra hannes leie på loftstua.
Dagligvarebutikkene har søndagsåpent i Finland, men Alkos er stengt. Derfor ble det ikke kjøpt inn sterke alkoholholdige drikker denne gang. Øl derimot, som regnes som dagligvare i vårt naboland, fikk de kjøpt. På tilbaketuren ble det som seg hør og bør et stopp på Capri i Varangerbotn. Der fikk guttene kose seg med brus og kaninpizza. Det var nok et nostalgisk øyeblikk for Steinar og Anja å ta en tur til kirka i Nesseby sammen med guttene. Den betyr jo mye for dem, for det var jo i den de giftet seg sommeren 2011. Da de ankom Kvartsveien ble det servert middag. Det var ikke stort de åt, finnlandsfarerne. Pensjonisten derimot forsynte seg minst 4 ganger med deilig lapskaus. Til slutt annammet han at han satt alene igjen og åt, og at ho mor var i gang med å rydde av bordet. Heldigvis husket jeg å ta en syrenøytraliserende tablett i morges, for lapskausen kan trigge brystbrenninga noe helt infernalsk. Nå gjør hele hurven seg klar til å kjøre til Vadsøya for å se på luftskipsmasta. Ho mor hiver seg også med, så det betyr at de må kjøre med begge bilene. Pensjonisten velger å nyte litt tid i ro og fred her i heimen. Når siste pekefingerslag på tastaturet er historie, er planen å hive seg i horisontalen på sofaen i stua. Nå er stillheten senket seg og siste bokstav skrives i dette øyeblikk. Min firbente venn venter på sin trofaste putesliter – får håpe at jeg får en god hvilestund.

Read Full Post »

Før i tida kunne man jo skylde på blyantspissen som knakk hele tiden eller penna som var tom for blekk når man ikke fikk til å skrible ned noe på papiret. Nå i dataalderen er det ikke mulig å komme med slike bortforklaringer. Det eneste som kan stoppe blogginga måtte vel være strømbrudd eller at PC-en blacket helt ut. I dag skulle det uansett bare mangle at jeg ikke fikk skribla ned noen gloser, for denne dagen består nemlig av to store begivenheter. For det første har ho mor gebursdag og for det andre har han Steinar og ho Anja saumfart terrenget mellom Tana og Vadsø.
Hvis jeg skulle ha traktert ho mor med kaffe og kake på seng, måtte jeg ha vært veldig tidlig ute. Allerede klokka fem i natt spratt ho opp og lagde frokost bestående av blant annet nybakt brød og ferskkokt kaffe til ho Anja og han Steinar som skulle grytidlig av gårde med buss for å gå det ni mil lange turrennet fra Seida i Tana til Vadsø. Pensjonisten stilte selvfølgelig opp for å kjøre dem til bussen og ti minutter før avgang, klokka seks i morges, ankom vi  holdeplassen. Her var det om å gjøre å komme seg fortest mulig inn i bussen for å få sitteplass, for det var mange som ville gi seg i kast med 9-mila. Så raskt gikk det at det var bare så vidt at pensjonisten fikk ønsket lykke til på turen. Han Steffen hadde sammen med en kompis sørga for at skiene var preparert på profesjonelt vis. De var ikke bare glidet for fart, men i tillegg siderillet slik at eventuell sørpe og vann ble drenert bort fra skisålen. Da pensjonisten kom hjem igjen litt over klokka seks i morges, ble ho mor og jeg enige om å legge oss nedpå for en høneblund, før småkarran sto opp. Så kunne pensjonisten få anledning til å opprettholdetradisjonen med å servere kaffe og kake på seng. Klokka halv sju hørte jeg småføtter som tuslet over gulvet, men da hadde guttan vært oppe på rommet til ho bestemor ei god stund allerede. Siden en av ungene må sove i våres seng, ble det til at pensjonisten må ligge på rommet i kjelleren. Det er ikke tilrådelig å ha unger i senga når man har pose på magen, så det valget var lett å ta. Yngstesønnen sov over hele seansen, men han huska at ho mor hadde gebursdag i dag og gratulerte henne hjertelig med dagen mens han ga ho en god klem da vi satt ved frokostbordet.
Da jeg kom opp fra kjelleren satt bestefar og bestemor sine englebarn i sofaen og spilte på I-Pad. De var opptatt med sitt, og merka nok ikke at han bestefar var i stua sammen med dem. Etter litt overtalelse og til dels press, fikk jeg dem til å legge bort I-Padene og bli med meg på rommet til ho bestemor for å gratulere henne med dagen og gi ho kaffe og kaka på seng. Vi hadde med et lite stykke sjokoladekake og en kopp kaffe, men jeg skal ikke påstå at ho sov da vi trådte innenfor soveromsdøra mens vi sang «Hurra for deg som fyller ditt år.» Gaver hadde vi heller ikke med, for den gaven jeg planlegger å gi henne, må ho sjøl saumfare og akseptere før den blir kjøpt. Jeg kan si såpass mye at det er snakk om ei skikkelig turbukse, antakelig av merkevaren «Fjellreven». Ungene hadde ikke tid til å være sosiale sammen med ho bestemor. Før siste strofe av sangen var avsluttet, var de allerede godt planta i sofaen med hver sin I-Pad.
Ho mor og jeg har tatt på oss å være barnepassere mens opphavene er på tur. Ungene har fått spille mye på I-Padene, men ikke hele tiden. Mens ho mor og jeg sjaina litt i huset, sysselsatte ho dem med å tegne og å lese små hefter om fugler og dyr. Etterpå leste han Steffen litt for dem mens de knødde på han i sofaen. Været på morgenen var såpass dårlig, at det ikke innbød til uteaktiviteter, men utpå formiddagen klarna det opp og sola skinte. Da ble det fart i oss og skiklærne kom raskt på og så la vi i vei på skitur. Vi gikk oss en runde via barnehagens gapahuk som ligger en kilometers vei fra Kvartsveien. Der rastet vi litt før vi gikk opp til skiløypa og fulgte den til vi kom tilbake til bebyggelsen ovenfor heimen. Det ble ikke så veldig lang tur på oss, men alle tre ungene var våte på føttene da vi ankom Kvartsveien. Føreforholdene er aldeles ikke prima. Det er mildvær og slapseføre og hvis man er uheldig og tråkker utenfor løypa synker men til knes ned i den våte snøen. Tross kalde og våte føtter, var humøret godt på alle tre, og de var veldig flinke å gå på ski. Sjøl ho Ingrid som er bare fire år, fikk farta opp når han bestefar ropte at ho ikke måtte gå i fra han. I bakkene var bestemor si hand god å holde i, da gikk det nesten smertefritt å komme seg over kneikene ved å kombinere fiskebein-teknikk med et godt tak i bestemor si hjelpende hand.
I skrivende stund har det gått nesten ni timer siden milslukeran la ut fra Seida stadion. De ligger aldeles ikke an til å slette gjeldende løyperekord, som er i underkant av fire timer, men personlig rekord blir det helt sikkert, for det er jo første gang de deltar i løpet. For ei stund siden fikk vi livstegn fra dem. De hadde ankommet skihytta som ligger i Thomaselvdalen, tolv kilometer fra Vadsø skistadion, som er endepunktet for turrennet. Heldigvis består den siste delen av traseen av mange unnabakker og sletter, så de utfordrende delene av løypa er således tilbakelagt. Vi regner med å ha dem i hus ganske snart, og pensjonisten ville så gjerne fyre opp i badstua slik at ømme muskler kunne fått varmebehandling. Ho mor sendte melding til dem om det, men de repliserte at de kun var interessert i å ligge i horisontalen når de omsider kom hjem igjen. Skribenten regner med at det blir avslappardag for ekteparet Mørch Olsen i morgen. Værutsiktene er heller ikke de beste, så det ligger an til hjemmekos for hele bølingen.
Mørch Olsen og frue ankom heimen presis klokka ti over fem i ettermiddag og de hadde brukt litt over ni timer på løypa. Det var ikke mulig å få dem til å ta splitthopp, men både kjeftament og humør er på topp. Startnummer 41 og 42 har fullført løpet og gjort seg fortjent til diplom som ettersendes via posten. Pensjonisten regner med at diplomene hamner i glass og ramme, for så å bli trofeer som blir gjenstand for mange minner og fortellinger om ekstreme strabaser. Nå etterfyller han Steinar væsketapet med en øl som pensjonisten velvilligst hentet til den marodre milslukeren. Ho Anja synes å være den som har greid strabasene best, noe som ikke harmonerer godt med å være fra den snøfattige byen Bergen.

Read Full Post »

I løpet av natta fant pensjonisten ut at han ikke tåler lever. Det var en traumatisk erkjennelse for mølje-etar’n. Én tablett Lanzoprazol Krka på morgenen før det kolossale leverinntaket hadde nok stagget den infernalske brystbrannen, men min glupske appetitt på ferskfisk og lever fikk meg til å glemme alle forholdsregler. Uansett så var herremåltidet verdt ei våkenatt med såpass store brystsmerter at jeg knapt greide å puste når det sto på som verst. Utpå morgenkvisten sovna jeg omsider, men skjønnhetssøvnen ble brått avsluttet da ho mor, litt før klokka sju på morgningen, sto i døra og minte meg på at jeg måtte stå opp for å dra ned til byen for å kjøpe reker. Jeg krauma meg opp og etter en rask dusj og litt avslapping på sofaen, kjørte jeg til byen litt over klokka halv åtte for å være tidlig ute til salget som skulle foregå fra klokka åtte. Da jeg kom til den gamle hurtigrutekaia der reketråleren var lagt til kai, var salget allerede i gang og køa av rekespisere var allerede ganske lang. Omsider ble det da min tur, og nå ligger tre liter stor og smakfull varangerreke i kjøleskapet i påvente av å bli fortært utpå kvelden engang. Den eneste som fikk smake reker til frokost var gromjenta hannes bestefar, ho Ingrid, som elsker å spise reker. Sjøl om flere hadde lyst på en smak, ble de bryskt avfeid med at de fikk vente til i kveld for å meske seg med godsakene.
Mens pensjonisten utførte oppdraget, pynta ho mor og englebarna sjokoladekaka som ho mor bakte i går kveld. Det ble så mye nonstopp og seigmenn på kaka at han bestefar måtte karakterisere den som kraftig overpyntet. Etter at kaffen var kokt og gebursdagskort pyntet og skrevet, var det endelig tid for å servere kaffe på seng til jubilanten, svigerdattera våres ho Anja, som har gebursdag i dag. «Hurra for deg som fyller ditt år» ble sunget samstemt mens kake med seigmenn, nonstopp og et tent lys ledsaget av ferskkokt kaffe, ble servert sammen med gebursdagskortene. Det så ut for at jubilanten satte pris på oppmerksomheta, sjøl om det skortet på gebursdagsgaver. I morgen er det jo dags til mer feiring, for da er det ho mor som jubilerer. Det blir ikke så enkelt å servere ho med kaffe og kake på seng, for ho spretter opp av senga før hanen galer. Hvis ho må ligge lenger enn til klokka sju om morgenen, medfører det kraftanstrengelser for henne å bli liggende i horisontal stilling så langt utover morgenkvisten. Pensjonisten håper dog at det lar seg gjøre å gjennomføre den rituelle handlingen, og han formoder at englebarna er årvåkne og vekker han en god halvtime før klokka slager sju. Mer om mor sin gebursdag følger forhåpentligvis i morgen hvis pensjonisten fremdeles er skrivefør. For sikkerhets skyld blir en tablett Lanzoprazol Krka svelget sammen med et halvt glass vann. Ei ny våkenatt med brystbrenning tolereres således ikke.
Hva dagen ellers måtte bringe, vet ikke pensjonisten, men været er bra og det sildrer og tiner i Vadsøbyen. Værmeldinga varsler dårligere vær, med vestavindskuling og regn på søndag, så det ligger an til at det ni mil lange turrennet fra Seida til Vadsø kommer til å bli en våt affære. Heldigvis blir det kraftig unnavind på turen, så det ligger an til løyperekord sjøl om føret kanskje ikke blir det aller beste. Ho Anja og han Steinar vurderer å gi seg i kast med utfordringa som deltakelse i rennet utvilsomt fører med seg. Pensjonisten er stygt redd for at strabasene ikke kommer til å gi mersmak til ytterligere skigåing de nærmeste dagene etter forhåpentligvis fullført distanse. Uansett ser det ut til at vær og føreforhold vil sette en stopper for skiturer i maksvær og topp-preparerte skiløyper. Hvis så blir tilfelle, er det mange fine strender som kan bli brukbare substitutter til lange skiturer. Til Røde Kors-hytte kommer vi oss nok sjøl om vi må gå til over anklene i sørpe og tinevann. Det er bare å smøre seg med tålmodighet og ta i bruk den lille resten av ståpåvilje som fortsatt finnes i kroppen.
Det ligger an til at årets første skitur snart vil bli gjennomført. Hvis ho mor og jeg får småkarran med oss, blir vi nok å ta oss en aldri så liten tur i skiløypa. Han Steffen preparerte skiene i går ettermiddag, så det skorter ikke på utstyret, det er i skjønneste orden. Hvorvidt formen til ho mor og pensjonisten er akseptabel, vet jeg enda ikke, men jeg går ut fra at vi i det minste greier å holde tempoet til lilletøtta. På direkte spørsmål om skitur, er responsen fra englebarna heller laber. De vil heller sitte klistret til I-paden og leve et virtuelt liv. Hva de ser på vet jeg ikke, men ut fra det jeg observerer, må det være meget interessante ting som foregår i den nettbaserte virkeligheten. Sånn var det ikke da pensjonisten var barn, da hadde vi kun radio å høre på.

Read Full Post »

Mye tid brukes til å vente. Denne tiden kan være god å ha, når man venter på noe godt, og det er nettopp det Pensjonisten bedriver tida med akkurat nå. Det tikket inn en Snap fra han Steinar for noen minutter siden. Den viste ungene i lek på flyplassen i Tromsø, så snart tar de fatt på siste etappe på reisa. Noen ganger kan ventetida falle lang, men slik er det ikke i dag. Det er deilig å slappe av og hamre på tastaturet etter å ha sjaina litt i huset og gjort klart til påskegjestene kommer. Pensjonisten skal ikke ta på seg æren for å ha gjort residensen boanes for gjestan, den faller nok mest på ho mor. I hele går ettermiddag romestrerte ho med støvsuging, vasking og påreiing av senger, mens pensjonisten slappa av på sofaen etter en hard arbeidsdag i Lomakaveien 1 og påfølgende prekavering av minst 30 kilo torsk av prima kvalitet og to småkveiter som også ble filetert på en fagmessig måte. Da dette arbeidet var ferdigstilt, var det tid til å forberede dagens middag. Det kunne jo ikke bli annet en torskemølja. Både torsken, rogna og levra ble tilberedt med sikker hand, og står nå og godgjør seg før de blir kokt og fortært av fiskesultne møljeetera. Mens fiske ble filetert og mølja forberedt, gikk mine tanker til han eiegode Oddvar som hadde skaffa fisk til et fisketomt hjem. Han er verd sin vekt i gull, den karen. Vi har ikke gjort opp for fisken, men da jeg spurte han om hvor mye jeg skylte han for fisken, repliserte han med at det skulle vi ta en annen gang. Uansett ligger det an til at vi kjøper en kagge vin til hedersmannen, for i likhet med pensjonisten liker han å kose seg med litt rødt i glasset på kveldene.
Det har vært en del skepsis å ane når det gjelder dagens meny, for det er slettes ikke sikkert at bergenseran er like heppen på «ramnemåltidet» som oss hardbarka fiske-måsan fra Finnmark. Han Steffen bedyra at han for sin del vurderte å skaffe seg middag på annen måte i dag, mens ho mor helst vil ha noe i bakhanda for dem som ikke har smaksløker og gane som er tilpasset torskemølja.. Da måtte pensjonisten kvittere med at småkarran i Bergen spiste det de fikk servert og at lilletøtta kom til å spise både lever og rogn og attpåtil like det veldig godt. Redaktøren vil skrive mer om møljekalaset i ettermiddag hvis han ikke forspiser seg på lever og rogn.
Stapp-mett med en liten tendens til leverraping gyver pensjonisten laus på et lite resyme fra middagskalaset. Det er bare å slå fast at lever og rogn kun er mat for den eldre garden i familien. Gromguttan, han Aksel og han Victor fikk ned litt fisk og potet sammenknadd i smørfett og kamuflert mellom to flatbrød. Det var ho bestemor som sto for retten, men den slo dessverre ikke helt an hos de små bergenseran. Ho prøvde så godt ho kunne å motivere dem med at ho sjøl hadde spist fisk på denne måten da ho var ei lita jente, men de beit ikke på dem og det var ikke med stor appetitt de fikk maten i seg. Den aller yngste, ho Ingrid spiste mest. Ho estimerte ikke rogn og lever, men da ho fikk ketsjup på fisken, gikk den appetittlig ned sammen med poteter og gulrøtter. Han Steffen, som på forhand hadde bebudet å spise ute, troppet opp til middagen, men det var ikke en spesielt stor porsjon som ble annammet, dog uten lever og rogn. Ho Anja er blitt såpass husvarm et ho sløyfa lever og rogn denne gangen, men ho spiste seg god og mett på deilig ferskfisk med tilbehør. Hvis jeg ikke husker feil, spiste ho skikkelig torskemølje med lever og rogn de første årene ho besøkte oss. Ho spiste vel godsakene for å ikke skuffe oss, men når man er husvarm, blir saken en annen. Da er det egne behov og smak som avgjør føda. For å avslutte med nesteldste sønnen, han Steinar, ho mor og pensjonisten, så åt vi såpass store mengder fisk, lever og tran at det egentlig var påkrevd å innta horisontalen for å få fordøyd delikatessene. Pensjonisten hadde tenkt å trekke seg rolig tilbake for en sofalur på loftet, men den planen falt i vask da mor og far Mørch Olsen sammen med han Steffen heiv seg i bilen og kjørte av gårde for å ta huset hannes Steffen i øyensyn. Ho mor og jeg måtte passe småkarran, og i stedet for tiltrengt hvile, ble det lek med ball i kjellerstua sammen med en vilter bestefarjente.
Vi har nettopp drukket ettermiddagskaffe. Ho mor serverte kjeks av diverse sorter til kaffen. Nå var det ingen som forsmådde. Det skortet ikke på matlysta, og kjeksene ble fortært i ei faderlig fart, og hadde det vært mere på bordet, hadde det også gått ned med stor appetitt. Pensjonisten greide knapt å drikke kaffe, og kjeks var det slettes ikke plass til i den allerede overfylte magesekken. Akkurat nå plages jeg såpass med sure leveroppstøt at jeg måtte ta en syrenøytraliserende tablett for å døyve plagene.

Read Full Post »

Ka gjør vi kystfinnmarkinga når vi blir så fiskesulten at det riv i tarman og kjakan tørke inn på grunn av mangel på vann i munnen. Fisk må vi ha, men når man bor i en by som er skrapa for fiskeutsalg, må andre løsninger frekventeres. Svigerbroren min, han sjølvaste «Stor Olsen» på Skjånes har gått over i pensjonistenes rekker og Skjånesbruket er solgt, så fiskeleveranser fra den kanten er nok beklageligvis en saga blott.
Sjøl om fiskekake ikke kan måle seg med fersk fisk, er fiskehungeren såpass prekær at ho mor og pensjonisten heiv oss i bilen og kjørte til han Røberg i Tanabru for å kjøpe fiskekaker og andre fiskeprodukter. Egentlig hadde vi planlagt tur til Nuorgam for å proviantere litt, men fiskehungeren fikk oss altså til å ta veien om han Røberg. Men det var som forgjort! Da vi kom til fiskebutikken, var persiennan dratt ordentlig ned foran butikkvinduet og det stengte fiskeutsalget grein mot oss. På en hjemmesnekra lapp kunne vi lese at åpningstid var onsdag, torsdag og fredag mellom klokka 10.00 til 16.00. Det var bare å gjøre vendereis og sette kursen mot Finland.
Heldigvis finnes det håp i hengende snøre, og han onkel Oddvar, ble atter en gang redninga for ho mor og pensjonisten. Undrenes tid er ikke forbi og snart kan «fiskemåsan» forhåpentligvis se fram til å få meske seg med havets delikatesser, torsk, lever og rogn.
For bare noen uker siden så det dårlig ut angående lokale leveranser. Det var svart hav på Varangeren, og de lokale «*pekallfiskeran» dro i hopetall vestover til fiskebankan utenfor Havøysund og Sørvær. Også min lokale fisketilbyder, han Odd Harald, hadde kasta loss og rusta seg for juksafiske på storhavet utenfor Havøya i Måsøy kommune. Han Martin, som hadde forlatt Varangerfjorden allerede for ei ukes tid siden, hadde på tross av mye uvær og opprørt hav, sendt bulletenger om rikt juksafiske, så det var om å gjøre å komme seg til Vest-Finnmarka i ei faderlig fart. Heldigvis for fiske-eteran, fikk han feil med giret som styrer propell-akslingen da han ankom Vardø. Reparasjon kombinert med kraftig uvær fra nordvest, satte en stopper for videre ferd vestover skipsleia. Han måtte «legge seg på været», og da landligga ble lengere enn antatt, endra han planene og gjorde vendereis innover Varangerfjorden og vendte tilbake til kaia i Vestre Jakobselv.
Pensjonisten vet ikke om «vår Herre» har en finger med i spillet, men det hadde seg slik at i løpet av landligga i Vardø, hadde gyteferdig skrei seget inn i Varangerfjorden. Nå ble det bråttom å få torskegarnan i sjøen. På nattstått bruk har fiskerne brøtte på land stor, blank og gytemoden skrei av prima kvalitet. Lotten er berga, og atter en gang har fiskelykka stått den «brave» fiskermann bi.
I går var vi i gebursdagsfeiring hos han Tor Sverre og ho Kirsti. Tor Sverre fylte år, og da troppa ho mor og jeg som vanlig opp som gjester. Faste gjester var også han Oddvar og ho Rosel. Som vanlig når han Oddvar dukker opp, blir det konversert om fiske, og jeg er alltid på alerten og spør om fisketidende. Jeg trodde at alle bruer var brent når det gjaldt å skaffe seg fisk, for jeg visste jo at begge «guttene» hadde strøket vestover for å berge kvota på de rike fiskefeltene utafor Hjelmsøya. Gleden var stor da jeg fikk nyss om at Odd Harald og basen sjøl, han Oddvar, fiska med garn her på Varangeren. Jeg var ikke sein om å akkedere meg frem til avtale om kjøp av 30 kilo skrei med tilhørende lever og rogn. Leveringsavtalen er i boks, og levering blir formidlet via melding på mobilen. Nå gjenstår det bare å få «fri» fra jobben for å hente leveransen.
Sjøl om arbeidsgiveren min, han Steffen, ikke deler våres hang til å hive innpå fersk fisk med lever og rogn, håper jeg at han bifaller nødvendig tid til henting og prekavering av fisken. I tillegg må han nok, sjøl om han helst ikke vil det, ete herremåltidet sammen med ho mor og meg. Pensjonisten får gjøre salige Jack Berntsens ord til sine for å motivere arvingen til fiske-eting: Et fesk, et fesk, så holder du deg fresk!»
• Pekallfisker: En fisker som må se lysene hjemme i kjøkkenvinduet når han er på fiskefeltet.

Read Full Post »

Redaktøren sliter med å komme i gang med skrivinga, men det er kanskje ikke så rart. Det er tross alt neste akkurat ni måneder siden siste blogg. Som alle mine trofaste lesere vet, ble jeg slått ut av sykdom i sommer og siden da har jeg mistet mye av skrivegleden. Nå er jeg på tur opp rent fysisk, men psyken henger ikke helt med. Jeg har bestemt meg for å ikke følge salige Ibsens råd i form av Bøygen som anbefalte Per Gynt å «gå utenom» da han møtte vanskeligheter. Det er bare én måte å gjenvinne skrivegleden på, og det er å skrive i vei uten å stille altfor strenge krav til ortografi og innhold. Man skulle kanskje tro at hodet var fult av opplagrede hendelser som står i kø for å komme ut. Slik er det imidlertid ikke, men litt er det vel å berette, i alle fall om prosjektet «Steffen sitt hus i Lomakaveien 1.

Det var mye snakk om huskjøp i fjor høst, og mange hus – og leiligheter ble gjenstand for vurderinger og eventuelle kjøp. Fart i husdrømmen ble det da storebror Steinar var på jobbreise her i Vadsø sammen med ho Ingridmor. Sjøl om det ikke var i et prioritert område av byen, ble begge raskt enige om at Steffen skulle legge inn bud på Lomakaveien 1. Stiftelsen for kommunale boliger hadde lagt ut huset for salg til en sum av 1 900 000,- kr, men dårlig marked og tregt salg medførte at Steffen fikk tilslag på huset for 600 000, – blanke kroner.

Det var ikke måte på muligheter med huset etter brødrenes mening og det fabulertes og spekulertes om hva som skulle gjøres med huset og hvilke romløsninger og fasiliteter det innflyttingsferdige huset engang skulle få. Steffen har en arkitektvenn som jobber her i byen, og etter mange utkast av plantegninger, bestemte han seg endelig for romløsning.

Han er ikke snau den karen. Alt av innerveggplater skulle fjernes, rubbel og bit av elektriske installasjoner fjernes, gamle vannrør og sanitærutstyr måtte også vike plass for nymotens rør i rørsystem. Takene skulle listes ned med 5 cm for å få plass for skjulte elektriske ledninger og fiberkabler til nettbruk. De gamle el-tavlene som var plassert i hybelleiligheta og hovedboligen ble fjernet og erstattet med ei svær tavle som rommer både elektriske ledninger og en nettsentral.

Med dårlig arbeidslyst og utlagt tarm gikk «gamlingen» og den ivrige huseieren i gang med rivingsarbeidet. Det gikk ikke så veldig radig, for Steffen har i tillegg til jobben også begynt på mastergrad i administrasjon og ledelse. Han har nok å gjøre, den karen, så den «kranke» faren har nærmest vært fast ansatt som altmuligmann siden november måned. Omsider ble vi ferdig med rivingsarbeidet i slutten av februar måned, og det var mange tilhengerlass med «gammelt» skrot som ble kjørt på søppelfyllinga.

Etter at lettveggene kom på plass og romdelinga var fullført ble det montert skjult el- anlegg lokalisert til stenderverk og tak. Rør i rør opplegg til diverse vannposter, dusjer og veggfaste toalett samt ny lufting på kloakk og avløpsrør ble lagt skjult i stenderverk og innebygd leilighetsskille mellom tidligere hybel-leilighet og hovedleilighet. Pensjonisten har gjort nødvendig snekkerarbeid og montert takplater i alle rom. Nye vinduer og to altandører ble bestilt og de er allerede på plass på husets sørvegg. Siden «gamlingen» må være litt forsiktig med tunge løft, ble et snekkerfirma hyret inn til denne jobben. De var svært effektive og brukte til sammen 16,5 timer på jobben.

Huseieren er i dialog med firmaet for å få dem til å skifte vindu og gjøre en del ombygginger og etterisolasjon av nordveggen på huset. Her skal det settes inn tre nye vinduer, gamle luftevinduer skal bygges igjen og ny ytterdørterskel heves og flunkende ny dør settes inn. I tillegg skal ytterdørs inn til hybelleiligheta fjernes og veggen lukkes. Nordveggen skal i sin helhet etterisoleres med asfaltplater, 5 cm glava, vindsperre og liggende ytterpanel. Dette arbeidet er såpass omfattende at «gamlingen vil få store utfordringer hvis han må gjennomføre prosjektet. Det er litt usikkert om snekkerlaget tar på seg oppdraget, men en av dem har vært på befaring og fått i oppdrag å regne ut anbud på materialkostnad og arbeid.

Steffen har studieuke og har derfor tatt ut avspasering fra jobben i denne uka. Formiddagene bruker han til å jobbe i huset sammen med pensjonisten mens ettermiddagene er viet studiene. Vi har fått gjort ganske mye i løpet av uka. Det ene badet er ferdig plateslått og det er klart for rørleggere og gulvtekker til å sette opp sanitæranlegg og flislegge gulvet. Det andre badet er ferdigstilt slik at plateoppsetting begynner i morgen. Mens jeg har tatt meg av badene, har huseieren begynt å plateslå veggene i kjøkkenet og stua. Han er kvikk i oppfattelsen og med litt veiledning fra gamlingen, blir snekkerarbeidet utført på et faglig akseptert nivå.

Det gjenstår mye arbeid før huset er innflyttingsklart, men prosjektansvarlig kalkulerer med god hjelp av storebroren når han og familien kommer på besøk neste torsdag. Det er bare å håpe på mye «skjitvær» slik at dagene ikke innbyr til frekventering i velpreparerte skiløyper i Vadsømarka. At storebroren er en «arbeidskraum» fikk vi oppleve til gangs da han gikk i gang med rivingsarbeid siste gang han var på arbeidsoppdrag her i Vadsø.

Read Full Post »